Bedre klima for klimainnsats

Hvordan vil verden se ut i 2050? Klimaforskere har lenge advart mot hvordan det kan bli hvis verden ikke tar grep for å få ned CO2-utslippene. Og etter noen år der kun et fåtall lyttet, er klimaforskerne igjen i ferd med å få verdens oppmerksomhet.

Dr. Rajendra Pachauri, lederen for FNs klimapanel mener det er på tide å lytte til forskerne som har studert hva som er i ferd med å skje med det globale klimaet. De hevder at selv en temperaturstigning på to grader vil representere en stor risiko for dyrelivet og for at vannstanden kan øke dramatisk. 

– Hvis dette er det forskerne forteller oss, må vi gjøre alt som står i vår makt for å avverge at det skjer, sier Dr. Pachauri. Alle må bidra, mener Pachauri – FN, enkeltland og næringslivet.

For Norges del kan det bety å la fremtidige olje og gassressurser bli liggende, og at vi må forberede oss på at oljeeventyret går mot slutten. Men fornybar energi kan fosse frem. Globalt må kullbruken fases ut. Uansett vil det bety noen vanskelig og smertefulle valg.

– Den største utfordringen verden nå står overfor er å prøve å hindre den globale oppvarmingen i å stige mer enn to grader. Da må vi spørre hva som kreves av Norge for å bidra til et slikt mål og hvordan landet vårt vil bli påvirket, sier miljøvernminister Bård Vegar Solhjell i forbindelse med lavutslippskonferansen i Arendal denne uken.

Kommunikasjon er nøkkelen

Først må kommunikasjonen rundt klimaendringene endres, i hvert fall hvis vi skal tro den tidligere konservative britiske miljøvernministeren John Gummer, også kjent som Lord Deben. I dag sitter Gummer i det britiske Overhuset, og leder landets uavhengige klimakomité. 

– Vi må begynne å diskutere klimaproblemene slik at folk forstår det, sier han. Og han er ikke nådig når han omtaler Norges rolle som en av verdens største olje og gassprodusenter. Nå mener han at Norge må ta en mer moralsk rolle i klimaspørsmålet. For å gjøre det, må vi vurdere hva som skal skje med olje og gassressursene våre.

Flere har prøvd å kikke inn i glasskulen og Rystad Energy har på oppdrag av Miljøverndepartementet vurdert den globale og nasjonale olje- og gassproduksjon som er mulig under et lavutslippsscenario; det såkalte tograders-scenariet (2DS). Hovedfunnene i studien er at 78 prosent av oljen og 97 prosent av gassen kan produseres frem til 2050, i forhold til det som maksimalt kan produseres. I praksis betyr dette at olje og gass som er i felt som er besluttet bygget ut eller allerede er i produksjon kan produseres. 

– Det vil ikke være lønnsomt hverken samfunnsøkonomisk eller for klima å begrense produksjonen i felt som allerede er i gang, sier Jarand Rystad i en kommentar til rapporten. 

Derimot må man i et slikt scenario begrense produksjonen fra felt som er funnet, men ennå ikke besluttet bygget ut, heter det i rapporten. Kravet for å tilfredsstille togradersmålet er at 45 prosent av nye funn blir liggende igjen, mens 55 prosent kan bygges ut, heter det ifølge studien. Det er etter 2050 at man ser et stort gap mellom produksjon og sannsynlige utslipp, og det er i denne perioden at mesteparten av de kjente reservene må holdes tilbake. 

– Norge har vært utrolig heldig med hensyn til naturressurser. Hvis Norge ikke kan ta slike beslutninger er det fåfengt å forvente at noen andre land gjør det. Norge bør gi noe igjen for den rikdommen landet har fått fra olje og gassressursene, mener John Gummer. 

Den verdenskjente klimaforskeren Dr. James Hansen fra Columbia University mener også at Norge ikke må fortsette til vi har fått opp de siste dråper med olje og gass, men i stedet la noe ligge. 

– Dessuten må dere ikke drive med olje- og skjellsandutvinning, sier han, og sikter blant annet til Statoils kontroversielle oljesandprosjekt i Canada. Samtidig er han klar på at alle må spille på lag for å løse klimakrisen. 

– Den private sektoren er en del av løsningen på klimaproblemet. Men regjeringen har en stor rolle å spille her. Regjeringene må gi oss de rette insentivene slik at det kan gjøres investeringer som gjør at vi raskt kan forlate fossile brensler, sier han.

John Gummer er enig med Dr. Hansen om at privat næringsliv spiller en stor rolle når det gjelder å få ned CO2-utslipp. 

– Over hele verden gjør folk tiltak for å prøve å redusere CO2-utslippene. Private initiativ er den eneste måten vi kommer til å løse dette problemet på, men det kan ikke skje uten at et velfungerende marked er på plass, sier John Gummer.

Politikerne bestemmer

– De endringene vi må gjøre som samfunn i forhold til klimaendringene, måtte vi ha gjort i alle fall, fordi verden uansett ikke har nok ressurser til en befolkning på cirka ni milliarder mennesker som er det antallet som er spådd rundt 2050, påpeker John Gummer.

For å få ned utslippene handler det også om politikkutforming, ifølge avdelingsdirektør Audun Rosland i Miljødirektoratet. 

– Lavere etterspørsel for fossilt brennstoff kan ved hjelp av politikkutforming styres enten ved å prissette CO2-utslipp eller ved å subsidiere fornybare energikilder, forteller Rosland. Ifølge Miljødirektoratets anslag vil vi omtrent ikke utslipp fra transportsektoren i 2050 og fornybar energi vil være en stor energikilde. Spørsmålet er hvilke grep samfunnet skal ta for å komme dit.

Da vil karbonfangst og lagring trolig være en del av løsningen og være nødvendig for å få ned utslippene fra den gjenværende olje- og gassindustrien. Også miljøvernministeren ser karbonfangst og lagring som en del av løsningen.

– Norge prøver nå å tvinge frem utviklingen av karbonfangst og lagring sier Bård Vegar Solhjell.

Tiltak må gjøres samtidig

For å få til lavere utslipp, må også flere tiltak gjøres samtidig, ikke minst innen politikkområdet. Da er det viktig å lage konstruksjoner som vil kunne bestå uavhengig av hvem som styrer landet. I Norge er det nå tverrpolitisk enighet om å utrede en norsk klimalov. I Storbritannia har en slik lov eksistert siden 2008. Den britiske loven består av følgende elementer:

• Langsiktig utslippsmål
• Karbonbudsjetter
• Årlig rapportering om måloppnåelse 
• En juridisk ansvarlig for måloppnåelse
• Prosedyrer for fastsettelse av mål og ansvarsfordeling for måloppnåelse.
• Nasjonal klimakomité som følger opp klimaloven
• WWF, som er en av forkjemperne for en slik lov, mener at de britiske elementene kan utvikles som en modell for å utvikle en klimalov også i Norge.

– Loven har tvunget oss i Storbritannia til å snu opp ned på de holdninger vi hadde tidligere, og tvunget klimaskeptikerne til å bevise at det de sier om klimaet er sant forteller John Gummer. Han peker også på viktigheten av at den nasjonale klimakomiteen består av vitenskapsmenn som har mandat til å pålegge regjeringen klimakutt innenfor ulike sektorer. – Dessuten må et utslippsbudsjett vedtas av parlamentet hvert år, men komiteen kan gripe inn dersom det er noe som ikke holder vann faglig, forklarer han.

Etter det Agenda kjenner til er flere politikere fortsatt skeptiske til en norsk klimalov – også i internt i Høyre, som kam komme til å overta regjeringsmakten etter valget i høst. Dette forklares med at partiet ikke ønsker at loven skal bli en sovepute for nødvendige tiltak. Dessuten påpekes det at med kvotemarkedet og EUs utslippskrav er Norge allerede forpliktet til å foreta store utslippskutt. Men Høyre hilser likevel utredningen av en klimalov velkommen.

John Gummer sier til Agenda at han håper at alle partiene i Norge kan enes om en klimalov. 

– Med et langsiktig rammeverk på plass, blir ikke lenger klima og utslippskutt gjenstand for krangel mellom de ulike partiene. Det beste er om politikerne kan diskutere mekanismene, ikke utformingen av systemet sier han. John Gummer opplyser samtidig at han personlig er tilhenger av EUs kvotemarked.

– Men vi må få kvotemarkedet til å fungere bedre sier han. – Hittil har prisene på klimakvoter vært så lave at det ikke har bidratt til nevneverdig utslippsreduksjoner. Dessuten er det frem til nå blitt utdelt et stort antall gratiskvoter til industrien.

Fornybar fremtid

Etter 2050 kommer fornybare energikilder til å spille en helt annen rolle enn de gjør i dag.

– Fremtiden er fornybar. For å nå dit trenger vi kunnskap, teknologi og innovasjon samt modige politikere, sier Nina Jensen, generalsekretær i WWF. Også investor og konsernsjef i Umoe, Jens Ulltveit-Moe tror at fornybar energi vil være den dominerende energiformen i Norge i 2050.  

– Oljealderen vil ta slutt en gang, og enhver omstilling gir nye muligheter. I 2050 tror jeg fortsatt vi kommer til å være en stor energinasjon, bare at det da er innen fornybar energi. Men for å komme dit må vi slakte noen hellige kyr først, påpeker han og nevner at Norge for eksempel må være villig til å bygge ut "alle mulige" vassdrag innen den tid.

Og mye tyder på at det er dagens oljeindustri som vil kunne lede oss frem til et nytt fornybar eventyr.

– Oljeindustrien er en utrolig viktig inntektskilde for Norge. Dilemmaet er at oljeindustrien er også den viktigste teknologidriveren vi har. Kunnskapen herfra vil være viktig for den omstillingen som kommer, påpeker Gro Brækken, administrerende direktør i Norsk Olje og gass (se også Agenda nr. 29, 2013 – http://agendapluss.no/klyngekamp-om-oljearven). 

Norge kan ikke gjøre alle endringer alene, og det globale samfunnet må i større grad arbeide sammen for å løse klimaproblemet. De siste globale klimakonferansene i regi av FN har alle vært en skuffelse på grunn av manglende forpliktende mål for utslipp. Men nå begynner det å skje noe. Store land som Kina begynner å gjøre tiltak for å få ned utslippene på hjemmebane. Også land som Mexico, Sør-Afrika og Brasil har nå skarpt fokus på utslippskutt. Håpet er derfor at land etter land begynner å kutte sine egne utslipp og at det til slutt leder til store globale utslippskutt som monner. 

Det ser ut til å være en gryende optimisme for at det globale klimaproblemet igjen er på agendaen,  ihvert fall hvis vi skal tro Olav Kjørven, assisterende generalsekretær i United Nations Development Program (UNDP).  

– For første gang i menneskets historie fører vi nå en global samtale om hva slags verden vi ønsker å bo i, sier Kjørven. Det knytter seg nå større forhåpninger til FNs neste globale klimakonferanse som skal avholdes i Paris i 2015.

Olav Kjørven sier at fokus på miljø nå også er sentralt i utviklingsspørsmål og utfordrer Norge til å bidra til å utforme nye miljømål i FN regi. 

– Her må Norge tørre å stikke seg frem, uttaler han.

– Kanskje Norge kunne jobbe med noen utviklingsland for å utforme slike miljømål frem mot 2030, spør Kjørven. Siden alle verdens land vil bli berørt av klimaendringene på hver sin måte, trengs et forum hvor alle land kan komme sammen å diskutere seg frem til noen felles løsninger. 

– Jeg tror FN vil bli det forumet der alle land kommer sammen for å forsøke å finne ut hvordan vi skal hanskes med klimaendringene, sier Kjørven. Han er samtidig klar på at FN må styrkes. 

– FN må bli sterkere hvis organisasjonen skal kunne håndtere denne enorme utfordringen. Vi trenger at FN blir et sterkere organ for verdens befolkning enn verdensorganisasjonen har vært så langt, sier han.