Både innvandrere og nordmenn går i minus

Den eneste innvandringen som virkelig er lønnsom for staten Norge skjer når en innvandrer kommer ferdig utdannet, jobber og betaler skatt i flere år men flytter hjem til opprinnelseslandet før hun eller han får barn, belastningssykdommer eller blir gammel. 

Det er konklusjonen etter at SSB for første gang har gitt seg i kast med det sensitive spørsmålet om hva innvandringen koster Norge. SSB-rapporten «Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring» skapte het debatt før sommeren. 

Rapporten har nemlig regnet seg frem til at alle innvandrere som forblir permanent i Norge i løpet av sitt liv koster den norske stat mer enn de betaler inn - men, det gjør alle andre innbyggere også.  Opptellingen viser nemlig at nordmenn har litt mer velferd enn vi betaler skatt for, og gapet dekkes av oljeinntekter. 

Det er gapet mellom offentlige velferdsutgifter og skatteinntekter til staten, som burde bekymre – ikke den enkelte innvandrers «lønnsomhet», mener leder av den konservative tenketanken Civitas, Kristin Clemet. Hun mener dette funnet burde være en vekker for nordmenn.

– Jeg mener velferdsstaten bør være fullfinansiert av innbyggerne. Hvis det er slik at arbeidsinnvandrerne først er lønnsomme og så blir ulønnsomme når de blir «som oss», så er det eneste SSB virkelig har avslørt at velferdsstaten ikke er fullfinansiert, og det burde vi gjøre noe med, uavhengig av typen innvandring, sier hun.

Det kan i prinsippet kun endres ved å øke skattene eller ved å kutte i offentlige utgifter.

– Vi kan ikke skyve innvandrerne foran oss for å unngå debatten om hvordan vi finansierer velferden.

Clemet er dessuten kritisk til SSBs pessimistiske utsikter for arbeidsinnvandrere.

– Arbeidsinnvandrerne går rett inn i arbeid, det eneste vi må betale for er alderdommen. Hvis vi teoretisk sett tar inn 5000 arbeidsinnvandrere hvert år så vil de nyankomne til enhver tid oppveie for at barna og barnebarna til de tidligere innvandrerne blir «som oss». Den gruppen som kommer vil altså være netto lønnsom, påpeker hun.

Erling Holmøy er den ene av to SSB-forskere bak rapporten, som ble laget på bestilling av det regjeringsnedsatte Velferds- og migrasjonsutvalget. 

– Innvandrere vil selvsagt være mer lønnsomme for staten, jo mer de betaler i skatt, og jo mindre de bruker av offentlige overføringer og skattefinansierte offentlige tjenester. Det betyr at en typisk arbeidsinnvandrer, det vil si en som kommer ferdig utdannet og arbeider fulltid i et begrenset antall år uten å stifte familie før han/hun flytter hjem til opprinnelseslandet, vil bidra til å styrke statsfinansene. Det samme gjelder gjestearbeidere som er her mindre enn seks måneder, forklarer Holmøy til Mandag Morgen.

For staten er skatt penger inn. Barn, arbeidsledige, syke og alderspensjonister er penger ut. Basert på dette viser SSBs beregning altså at: I løpet av tiden de bor i Norge er den svenske single «kelner»-innvandreren mer lønnsom for det offentlige Norge enn den polske «snekker»-innvandreren som bosetter seg her med familien. Og innvandreren fra det fattige u-landet er alle minst lønnsom. 

De tre kategoriene SSB har delt innvandrere inn i er: 

1) Vestlige land, det vil si Vest-Europa i EU,

USA og OECD-land.

2) Østeuropeiske land i EU.

3) Lavinntektsland utenfor EU og EØS, inkludert Russland, Asia, Afrika og Latin-Amerika.

– Det er klart det er store interne forskjeller innenfor så store landgrupper, vedgår Holmøy. – Det gjelder særlig den tredje gruppen. Vi regner bare på det felles snittet. 

Gjennomsnittsinnvandreren fra lavinntektsland innebærer høyere kostnader enn inntekter både på kort og lang sikt. Hovedårsaken er at de har lavere yrkesdeltakelse, lavere skattbar inntekt og får mer overføringer enn andre. 

Kvart million innvandrere

– Samlet sett har det de siste 30 årene kommet vel en kvart million mennesker flyttende til Norge og innvandringen har jo økt kraftig siden 2004, sier Holmøy. 

I fjor kom det 74.000 nye innvandrere til Norge, mens nye innenlandsfødte utgjorde 61.000. Studien har sett på virkningene på alle offentlige inntekter og utgifter. 

– Vi har ikke sett på noen ekstreme scenarier som «ingen innvandring» eller «fri innvandring», bare regnet på effekten av en økning på 5000 innvandrere per år i forhold til en plausibel utvikling som tjener som sammenligningsgrunnlag, sier Holmøy.

– Dere har blitt kritisert for å starte et «innvandringsregnskap». Hvorfor gjør SSB denne beregningen?

– Jeg mener at innvandringen er blitt så omfattende, at i forhold til andre ting vi regner på de økonomiske virkningene av, så er det rart om SSB skulle utelate noe som påvirker samfunnsøkonomien i så stort i omfang, sier Holmhøy. Han påpeker at de har vurdert lønnsomhet kun ut fra budsjettmessige vurderinger, basert på forutssetninger man ikke vet om vil holde helt stikk. Blant annet blir effekten av innvandringen ulik også fordi, basert på historiske tall, det forutsettes at 80 prosent av de vestlige innvandrerne flytter hjem i løpet av livet, mens bare 40 prosent av de fra lavinntektsland gjør det samme.

Det er også forutsatt at fremtidens innvandrere oppfører seg noenlunde som de som har vært her til nå har gjort. SSBs innvandringsprognoser viser at Norge vil gå fra å ha 11 prosent innvandrere i 2010 til 25 prosent i 2050 (se figur 1). 

Jevnes ut over tid

SSB skriver i rapporten av de statsfinansielle utfordringene stadig ligger langt frem i tid. Og at de ulike kostnadene kommer over tid. De vestlige innvandrerne er svært lønnsomme i starten, med 121.000 kroner i pluss per nye innvandrer, mens innvandreren fra lavinntektsland gir et minus på hele 215.000 kroner i de første årene. Det vil være status i 2015, men allerede i 2020 vil tallene begynne å jevne seg ut, og i 2100 er samtlige grupper i omtrent samme minus på et statsbudsjett. Da har de altså blitt «helt norske» sett med «lønnsomhetsøyne» – også den jevne nordmenn går altså i minus (se figur 2). 

En gjennomsnittsinnbygger i Norge bidrar altså med mindre inntekter enn han eller hun får igjen i form av velferdstjenester og overføringer. Oljeinntektene staten har gjør at statsbudsjettet likevel går opp med større utgifter enn hver innbygger bidrar med av skatter og avgifter.

– Når antall innbyggere øker som følge av innvandring, blir det også flere å dele oljeformuen på. Dermed blir også innvandring et underskuddsforetagende i det lange løp, sier Holmøy til Mandag Morgen. 

– Sånn vil det være i et land der staten kan finansiere deler av sine utgifter med oljeinntekter. Uansett hvor flinke man er i Norge, kan staten da beskatte gjennomsnittsnordmann noe lavere enn det som skal til for å dekke offentlige utgifter, siden oljeinntektene dekker resten. Så lenge det er slik, kan man si at gjennomsnittsinnbyggeren er statsfinansiell ulønnsom, sier han.

I rapporten skriver han at om man drar resonnementet til det ekstreme, er det bare avfolkning som er «lønnsomt» økonomisk sett. 

Selv produktive innvandrere og innbyggere i Norge klarer altså ikke å bidra med mer til staten enn de tar. 

– I et land som betjener offentlig gjeld med skatter i stedet for olje, vil flere gjennomsnittsinnbyggere bidra til å lette skattebyrden for den enkelte. Når det er sagt er ikke effekten, dette gapet, særlig stort, sier Holmøy. 

Gjestearbeiderne

Den lille gruppen med gjestearbeiderne er altså den aller mest lønnsomme gruppen. Det er for eksempel de filippinske au pairer som jobber ett år eller to i Norge, før de flytter hjem eller til neste land.

Gjestearbeidere skiller seg fra arbeidsinnvandrere ved at de er her tidsbegrenset. Norge hadde knapt arbeidsinnvandrere i perioden 1975 til 2004. I den perioden foregikk den vesentligste innvandringen til Norge gjennom asyl eller familiegjenforening.

– Det er, svært forenklet sagt konene til pakistanerne og de thailandske konenene til norske menn, som kom. De blir neppe lønnsomme på budsjettene, blant annet på grunn av språkvansker, men barna deres blir lønnsomme, sier Kristin Clemet. Civita-lederen er opptatt av å diskutere lønnsomhet i innvandring litt bredere. 

– Rapporten regner kun på lønnsomheten sett fra statens side. SSB har ikke regnet på lønnsomheten for Norge samlet, eller for verden samlet, eller på hva arbeidsemigranten selv tjener, hva avsenderlandet tjener og hva det norske næringslivet tjener og hvordan det gagner forbrukerne, påpeker hun. 

– Norge tjener på at arbeidsinnvandrerne skaffer Norge arbeidskraft vi i trenger. I den grad de holder lønnsøkningen noe tilbake, styrker det konkurranseevnen, og de er med på å gjøre tjenester og varer billigere i Norge, sier Clemet.

Clemet mener også mye tyder på at innvandrere samlet sett bringer med seg mer innovasjon.

Civita har denne sommeren ofte frontet begrepet «social jumping». Det handler om lønnsomheten for innvandreren selv. 

– Migrasjon generelt sett er mer effektiv fattigdomsbekjempelse enn både bistand og handel. Man må ta det i betrakting når man snakker om lønnsomheten av innvandring, sier Clemet til Mandag Morgen.

– I samme perioden som polakker har strømmet til Norge, har det gått vanvittig bra i Polen. Én forklaring på det kan være migrasjonen. Når Polen blir rikere, vil færre polakker reise ut og andre nasjonaliteter vil strømme til dem. Denne strømmen i verden går ikke bare fra sør mot nord. Det er i dag mange kinesere i Afrika og mange afrikanere i Kina. Migrasjon gir mangfold og dynamikk, og hvis man hever seg litt over dagsaktuelle problemer, så ser man at det prinsipielt har samme positive effekt som et felles arbeidsmarked i Norge, Norden og EU, sier Clemet.