Gudmund Hernes: NHO har gått fra kunnskapsorganisasjon til kommunikasjonsbyrå

NHO er blitt mindre en kunnskapsorganisasjon og mer et kommunikasjonsbyrå, hevder Gudmund Hernes.   

Gudmund Hernes, sosiolog og tidligere Ap-statsråd.

Foto

Berit Roald / NTB 

Gudmund Hernes - sosiolog, tidligere statsråd i ulike departementer for Arbeiderpartiet, Fafo-forsker, professor II på Handelshøyskolen BI og fast spaltist i Morgenbladet - har viet en av sine kronikker i Morgenbladet til NHO. Hvor kommer NHOs håpløse mediestrategi fra? spør han.

Utgangspunktet er NHOs årskonferanse tidligere i år, der hovedtemaet var «Uro».

«Nu går alt så meget verre»

«I forkant spilte organisasjonen ut en stor kampanje: et fremstøt mot regjeringen. I en tid med full sysselsetting og mangel på arbeidskraft i flere bransjer – og tidenes største pengeoverføringer til bedriftene, først ved koronastøtte, siden ved strømstøtte – ble vi invitert til å tro at «Nu går alt meget verre». Milliardærer flykter til Sveits fra grunnrente og annen skatt! Fedrelandet står foran Den nye svartedauden!», skriver Hernes, som også tar for seg NHO-sjef Ole Erik Almlid.

Almlid sa under konferansen blant annet at «uforutsigbarhet er gift inn i et næringsliv» og viste til at NHO mener det er for mye uforutsigbarhet i politikken; særlig rundt skatteinnføringer.

Men på konferansen var stemningen mer optimistisk enn NHO hadde lagt opp til, påpeker Hernes, og viser til blant annet Petter Stordalen, som til E24 sa at han mente at Norge bør ha de aller beste forutsetninger til å løse de utfordringene vi står i.

Senere i konferanseløpet dempet viseadministrerende direktør i NHO, Anniken Hauglie, Almlids budskap: «Det er ikke helt svart», sa hun til E24. Til NRK sa hun at hun opplevde en «ny og mer forsonende tone».

– Mer et kommunikasjonsbyrå

I Morgenbladet-kronikken fremheves betydningen av dobbeltheten i de parforholdene som har vært mellom lederne av henholdsvis NHO (og forløperen N.A.F) og LO gjennom generasjoner av ledere. De var både motparter og makkere, og det var i samarbeidet dem imellom og i spann med myndighetene de utviklet trepartssamarbeidet. 

Nå bruker NHO imidlertid mindre tid på LO og mer tid på storting, regjering og departementer, offentlig forvaltning og medier, skriver Hernes. Herunder arbeid opp mot skatter, lover, støtteordninger, nasjonale vilkår og internasjonale konvensjoner. I tillegg må medlemsbedriftene informeres og orienteres om det hele.

Og i sum manifesteres NHOs forvandling i rekrutteringen, argumenterer Gudmund Hernes i kronikken:

«Stabene har i mindre grad dype røtter i privat næringsliv, eller fra sterke fagmiljøer der meninger brytes. De som hyres er i alt større grad folk som kjenner staten fra innsiden og utkantene fra sjøsiden. I kompetansekravene inngår ferdighet i kommunikasjon – innad rettet mot stat og styring, utad mot publikum og opinion: ansatte må kunne kladde talepunkter når sjefen skal yppe seg i Dagsnytt 18.

Så NHO er blitt mindre en kunnskapsorganisasjon og mer et kommunikasjonsbyrå. PR, nettverk og påvirkning løftes opp når politisk innsidehandel, kampanjer og mediestrategier synes mer avgjørende for bunnlinjen, og det gjelder å fylle innboksene i departementene og sette dagsorden i det offentlige ordskiftet. Kommunikasjonsrådgivernes tid er kommet, også i NHO»

– Utenkelig i gamle N.A.F.

Einar Lie, professor i økonomisk historie og kommentator i Aftenposten, følger et stykke på vei Hernes argumentasjon om at NHO har forandret seg.

Einar Lie, professor i økonomisk historie.

Foto

Universitetet i Oslo 

– Hernes har mange gode poenger, men samtidig er den utviklingen han peker på noe man finner i mange organisasjoner. Det er ikke spesielt for NHO, sier Lie til Dagens Perspektiv.

Historieprofessoren mener at det mest påfallende utviklingstrekket hos NHO og forløperen Norges Arbeidsgiverforening (N.A.F.) de siste tiårene, er hvordan arbeidsgiverforeningen har forandret syn på offentlig pengebruk.

– Fra å være en organisasjon som advarte mot offentlig pengebruk, er NHO blitt en organisasjon som gjerne er positive til offentlig pengebruk, så lenge enkelte deler av næringslivet drar nytte av det. Da er de for både støttetiltak og subsidiering av store offentlige prosjekter, og driver aktiv og sterk lobbyvirksomhet for få det på plass, sier Lie, og legger til at Hernes peker på noe viktig i måten NHO opererer og rekrutterer på.

– NHO-leder Ole Almlid har selv bakgrunn fra pressen. Det er ingen typisk bakgrunn for å lede en slik organisasjon, og i gamle N.A.F. ville det vært utenkelig.

– Har endret synet på offentlig pengebruk

Historieprofessor Einar Lie trekker trådene bakover i tid, og minner om at gamle N.A.F,
var de bekymret for offentlig pengebruk; fordi de visste at stor offentlig pengebruk i neste omgang påvirker skatte- og avgiftspolitikken på en måte som ikke var bra for næringslivet.

– Den bekymringen satt også ganske tungt i LO. De visste at både bedriftene og lønnstakerne i neste omgang måtte betale for økt offentlig pengebruk.

Om forandringen ikke har vært like stor, så er også LO en del av den samme utviklingen med økt trykk på medier og kommunikasjon, sier Lie.

Men nøkkelen til å forstå forandringene ligger ikke hos verken NHO eller LO, mener han.  Den ligger hos staten.

– Staten har veldig mye penger, og etter hvert er det blitt for lett å få tilgang til dem. Det er i mange tilfeller lettere å få penger fra staten enn fra markedene, og det driver de store organisasjonene i retning sterk påvirkningsvirksomhet.

Den norske modellen

– Har dreiningen i retning mer kommunikasjons- og påvirkningsvirksomhet noe å si for trepartssamarbeidet og de vi liker å kalle den norske modellen?

– Mange historikere og samfunnsvitere viser til at det bør være en viss balanse i styrken mellom NHO og LO for at trepartssamarbeidet og forholdet mellom staten og organisasjonene skal fungere. Men det som er avgjørende viktig i dette, er at staten er den sterkeste part, sier Lie, som mener det grunn til å stille spørsmål ved hvordan eksempelvis klimapolitikk, næringspolitikk, skattepolitikk og koronatiltak blir til.  

– Det er mange myke skranker på statens side, og da blir det fristende å sette inn påvirkningskampanjer for å få sin del pengestrømmene. Det preger NHO, og det er også veldig tydelig for en del andre organisasjoner.

– Hvilken utvikling tenker du vil være til det beste for trepartssamarbeidet fremover?

– Utfordringen ligger på statssiden. Det er blitt for enkelt å nå frem med visse typer press. Det så man tydelig i støttepakkene under koronaen, og vi ser det i skatte- og næringspolitiske spørsmål. Det er veldig vanskelig å hindre lobby og mediedrevet påvirkningsaktivitet så lenge den typen aktivitet lønner seg.

– Jeg tror på å styrke de politiske og faglige argumentene i de politiske prosessene, slik at det å ha størst kjøttvekt, mest erfaring og ressurser til påvirkning ikke blir det som styrer politikk på interessebetonte områder.  

NHOs svar på påstandene

Når Dagens Perspektiv henvender seg til NHO for en kommentar til påstandene om organisasjonens utvikling, viser NHO til et tilsvar kommunikasjonsdirektør Nina Kraugerud Ertzaas har gitt Hernes´ i et innlegg i Morgenbladet.

NHO velger å la være å kommentere mye av det Hernes skriver om. Ertzaas viser i sitt innlegg til at det er mye NHO kunne ha tatt tak i, som får stå for Hernes´ egen regning.

Men en av de tingene hun kommenterer er Hernes´ påstand om at NHO ikke tror på markedet og at de er blitt «statskapitalismens talerør». NHO svarer med å henvise til at det har vært noen ekstraordinære år for næringslivet, med korona, krig i Europa, høye strømpriser og utfordringer med forsyningssikkerhet: «Det har derfor vært behov for ekstraordinære tiltak i ekstraordinære år. Det rokker ikke med det grunnleggende prinsippet at bedrifter driver for egen risiko og regning».

NHO viser til at de har vært opptatt av å få fram treffsikre tiltak som har bidratt til å hjelpe ellers levedyktige bedrifter over kneika. De legger videre til at det viktigste for NHO er å synliggjøre det næringslivet bidrar med av verdiskaping og arbeidsplasser; og derigjennom skatteinntekter som velferdssamfunnet er helt avhengige av.

«Næringslivet har sammen med de andre aktørene i trepartssamarbeidet et viktig samfunnsoppdrag», skriver Ertzaas.