De ferske forskningsfunnene viser at flere migrantarbeidere blir trukket for kostnader som ikke var avtalt ved starten av rekrutteringen, altså før de fikk seg sesongjobb i norsk matproduksjon. Illustrasjonsfoto: CandyRetriever | iStock Photos
Bruker «kreative metoder» for å sko seg på migrantarbeidere
Det er definitivt behov for mer kunnskap om hva som skjer i rekrutteringen av migrantarbeidere til norsk matproduksjon som funnene i rapporten «Rekruttering av migrantarbeidere – en studie fra norsk matproduksjon» viser i all tydelighet.
Det er Kinginstituttet, Coretta & Martin Luther King – Institutt for fredsarbeid, som er oppdragsgiver. Rapporten er laget av Tina Davis.
Jordbruk og fiskeindustri
Forskningen baserer seg på kvalitative intervjuer med 19 migrasjonsarbeidere som har jobbet i Norge, samt med 20 eksperter som jobber opp mot denne gruppen arbeidsinnvandrere.
Fokuset ligger på rekrutteringsleddet som skaffer migrantarbeidere til norsk matproduksjon. Rapporten bygger videre på undersøkelsen «Migrantarbeidere i norske verdikjeder for matproduksjon» (Davis & Pedersen, 2020), som NorgesGruppen og Kinginstituttet sto bak.
Migrasjonsarbeiderne, 7 kvinner og 12 menn, jobbet i norsk jordbruk og fiskeindustri. Én hadde blitt rekruttert til dagligvarebransjen. Alle hadde fått tilbud om tolk.
Arbeiderne kom fra østeuropeiske land (Ukraina, Litauen, Latvia, Polen, Romania og Bulgaria), Belgia, Portugal og en rekke såkalte tredjeland – altså land utenfor EU (Bangladesh, India, Marokko, Vietnam og Filippinene).
De intervjuede ekspertene kom fra norske grøntprodusenter og grøntleverandører, en kjøttprodusent, sjømatselskap, fagforeninger, Arbeidstilsynet, advokater og sivilsamfunnsorganisasjoner.
Tina Davis gjennomførte også en dybdeanalyse av funnene for å finne årsaker og mekanismer som gir kriminelle aktører mulighet til å utnytte migrantarbeidere under rekrutteringsprosessen. Manglende språkferdigheter, fravær av sosialt nettverk og mangelfull kjennskap til egne rettigheter i Norge kan gjøre det vanskelig for arbeiderne å reagere når de utsettes for uanstendige arbeidsforhold.
Noen vet heller ikke hvor og hvordan de kan oppsøke hjelp ved behov, understreker forskeren i rapporten.
Lønnstyveri og uredelige avtaler
Funnene viser blant annet en sammenheng mellom rekruttering og uredelige avtaler, bruk av tilretteleggere og mellommenn, brudd på avtaler, kostnader som belastes arbeidere (losji), manglende informasjon om egne rettigheter, gjeld som arbeiderne må sette seg i for å komme til Norge, forskjellsbehandling av arbeidere og unndragelse av lønn, altså lønnstyveri.
Forskeren viser særlig til at migrasjonsarbeidere har opplevd å være i et avhengighetsforholdet til tilretteleggere og arbeidsgivere: Dette avsnittet i rapporten illustrerer godt hvordan det kan oppstå:
«Det kunne skje fordi de ikke hadde penger, ikke kjente til egne rettigheter og opplevde at lønnen ble tilbakeholdt. Annen risiko som skaper avhengighetsforhold er når arbeideres lønn betales på konto til arbeidsgiver eller tilrettelegger, eller når arbeideren først får utbetalt lønn etter at arbeidsforholdet er avsluttet og personen er tilbake i hjemlandet.»
Flertallet av migrantarbeiderne, som deltok i studien, har opplevd lønnstyveri. Av de nitten migrantarbeiderne som deltok opplevde fjorten av dem å bli underbetalt. Noen var direkte ansatt av virksomheten, noen var ansatt av bemanningsbyrå, mens andre var ansatt av tilretteleggere som opererte som bemanningsentreprise.
Flere av informantene opplevde at de ikke fikk lønn underveis. Noen fikk ikke utbetalt siste månedslønnen etter avsluttet arbeidsforhold, mens andre fikk aldri lønn. Utover den personlige kostnaden arbeidere opplever ved lønnsunndragelse, bidrar lønnstyveri til å bremse utviklingen i hjemland når overføringer av lønn reduseres.
Rekrutteringsavgift
Et annet gjennomgående funn er brudd på avtaler og uredelige kontrakter, understreker Tina Davis.
Flere av arbeiderne har inngått avtaler ved starten av rekrutteringen i hjemlandet som ikke ble overholdt da de begynte å jobbe i Norge. Noen fikk for eksempel ikke den lovede lønna de hadde sagt ja til. Andre ble trukket kostnader i etterkant som de ikke hadde blitt opplyst om da de inngikk avtalen.
Noen fikk kontrakt på et språk de ikke forsto, i enkelte tilfeller ble det gitt doble kontrakter, mens noen ikke fikk kontrakt i det hele tatt.
Tina Davis ville også innhente informasjon om hvorvidt arbeiderne må betale rekrutteringsavgift før de kan dra til Norge for å jobbe.
Blant de intervjuede var det kun én som hadde måttet betale en slik avgift - som er ulovlig i for eksempel Finland slik forskeren påpekte under presentasjonen. Men blant ekspertene var det mange som kjente til at arbeidere i noen tilfeller må betale for å få jobb.
Noen av informantene hadde vært direkte involvert i saker hvor arbeiderne hadde betalt rekrutteringsavgift, mens andre hadde informasjon fra sitt fagmiljø om at det forekom. Rekrutteringsagenten, som ble intervjuet, tok selv rekrutteringsavgift fra arbeidere hen formidlet jobb til, heter det i rapporten.
Arbeidernes egen stemme
Med intervjuene kommer altså arbeiderne selv til orde, og det er deres stemme, og deres erfaringer fra rekrutteringen til norske arbeidsgivere, som gjør funnene ekstra interessante og gir dem ekstra tyngde. Nettopp fordi den gir førstehåndsinformasjon fra arbeiderne selv.
Forskeren ønsker ikke å «henge ut» en hel næring – som norsk matproduksjon. Derfor presiserte Tina Davis følgende i rapporten, og under presentasjonen av den:
«Selv om de fleste arbeidsgivere i norsk matproduksjon opererer seriøst, er det en gruppe useriøse aktører som bidrar til konkurransevridning og pulverisering av den norske arbeidsmodellen, en gruppe som klarer å undergrave systemet på bekostning av migrantarbeidernes rettigheter.»
Hvor stor denne gruppen er, kunne forskeren ikke svare på, men at den er langt større enn mange ønsker å innrømme, det var hun enig i.
Og så pekte Davis på at hovedproblemet ligger i mellomleddet mellom oppdragsgiver og arbeiderne: «Felles for arbeidstakerne, som opplevde gode arbeidsforhold og var fornøyde med arbeidsgiveren, var at de var ansatt direkte.»
Tøffere å rekruttere
Det hører med til historien at det i senere tid har vært mer utfordrende for norske matprodusenter å få tak i arbeidskraft.
Årsakene er koronapandemien og innreiserestriksjonene, krigen i Ukraina som i stor grad har ført til at mennene ikke lenger kommer til Norge på sesongarbeid, og økt levestandard i land som Polen som har gjort det mindre attraktivt å reise utenlands for å jobbe.
Den lave kronekursen fører også til reell lønnsnedgang for utenlandske arbeidere, noe som bidrar til at det er vanskeligere for matprodusenter å skaffe arbeidskraft. Vanskeligheter med å få nordmenn til å ta disse jobbene, spiller også inn.
«I skjæringspunktet hvor migrantarbeidere, som kommer for å tjene penger, møter uredelige aktører med mål om å sikre seg profitt, finnes det en gruppe som er sårbare for utnyttelse», skriver Tina Davis i rapporten sin.
«Det er viktig å forstå rekrutteringsprosessen bedre for å kunne identifisere risiko og avdekke uønskede forhold slik at det blir vanskeligere for useriøse aktører å operere på siden av arbeidslivets spilleregler», fortsetter hun.
Også negativt for norsk matproduksjon
Den personlige prisen, som arbeidstakerne må betale i møte med uredelige aktører, kan få enorme konsekvenser for den enkelte arbeiders liv, ofte uten at de har mulighet for å søke oppreisning etter endt arbeidsforhold i Norge. Det får også negative konsekvenser for næringene understreker King-forskeren.
«Det er behov for et langt tettere samarbeid mellom næringslivet, myndighetene, fagforeningene og sivilsamfunnsorganisasjoner for å sikre tryggere prosesser, knyttet til rekruttering av migrantarbeidere til jobber i Norge», poengterer Tina Davis.
Forskeren er veldig tydelig på at både norske virksomheter må ta en langt mer aktiv rolle for å unngå at migrantarbeidere utsettes for «uanstendige arbeidsforhold og utnyttelse som en del av rekrutteringsprosessen».
Hvor mye det er å ta tak i, viser det faktum at Tina Davis presenterer hele 24 anbefalinger til tiltak i slutten av rapporten. 13 går til private aktører i norsk matproduksjon, 11 til myndighetene.
