Skrikende behov for fagfolk: Vil gjøre det lettere å hente kompetanse utenfor EU/EØS

I rapporten «Arbeidsinnvandring fra tredjeland» har forskningsstiftelsen Fafo sett nærmere på faglært arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS-området, såkalte tredjeland. Med «faglært» menes at arbeidstakeren enten må ha fagutdanning, høyere utdanning eller spesielle kvalifikasjoner som trengs i Norge for å få oppholdstillatelse.  

Bak undersøkelsen står forskerne Anne Mette Ødegård, Rolf K. Andersen, Bjørn Dapi og Cecilie Augestad. Undersøkelsen er laget på oppdrag fra Utlendingsdirektoratet (UDI).

Skrikende behov

Hensikten med prosjektet var å få mer kunnskap om både faglærte arbeidsinnvandrere i Norge og norske arbeidsgivere som rekrutterer arbeidskraft fra nettopp tredjeland. Rapporten forteller dessuten om deres erfaringer med å bo og jobbe i Norge, om hindringer for å komme til Norge, søknadsprosessen, om behovet for tjenester fra det offentlige – og om det trengs endringer i regelverket for å lette veien hit for arbeidsinnvandrere.

Hovedårsaken til rekrutteringen utenfor EUs grenser er at arbeidsgiverne ikke får tak i den rette kompetansen – verken her hjemme eller i andre land i EØS-området. Det er særlig innenfor IT at det er skrikende behov for fagfolk.

Henger Norge ikke med?

Dagens Perspektiv har tidligere skrevet om at det finnes 3.000 ubesatte IKT-stillinger, og at det for tiden ikke er nok studieplasser for å bøte på problemet. Både offentlig og privat sektor, altså næringslivet, sliter med rekrutteringen.

Et utsagn fra en ansatt i et IT-selskap illustrerer på en treffende måte hvor problemet ligger: «Vi henter arbeidskraft utenfra når vi mangler spesialkunnskapen i Norge. Det er en rivende utvikling innenfor IT. I Norge er vi opptatt av å ha løsninger som er i front – altså at vi går i bresjen for å endre og utvikle. Men utdanningssystemet henger ikke med. Det vil si at vi utdanner ikke så mange som vi trenger.»

Ting tar for lang tid

Mulighetene for partner og familie i Norge, eller mangel på dem, trekkes oftest fram av arbeidsinnvandrerne. De påpeker blant annet at det er vanskelig for ektefelle eller partner å få seg jobb i Norge. Det norske været ser imidlertid ikke ut til å skremme utlendinger fra å søke seg hit.

I tillegg pekes det på følgende barrierer, eller potensial til forbedring:

• 4 av 10 mener at det er for få som vet hvilke jobbmuligheter som finnes i Norge.
• Det etterlyses bedre informasjon om Norge i utlandet. Det gjelder særlig arbeidsgiverne i servicesektoren.
• Det bør reklameres mer for de norske fagmiljøene i utlandet. At folk får vite om dem, vil kunne få flere av de beste hodene til å vurdere Norge som arbeidsland.
• 7 av 10 mener at det er behov for å forbedre søknadsprosessene.
• 44 prosent av arbeidstakerne fra tredjeland mener at søknadsprosessen for å få oppholds- og arbeidstillatelse tar for lang tid.
• Det er et ønske om å kunne levere søknader elektronisk – uten å måtte møte opp personlig. Det ble åpnet for det under koronapandemien, men det er tilbake til «normalen» igjen etter at det ble slutt på smitteverntiltakene i landet.
• Å bosette seg i Norge oppleves ofte som utfordrende. Det tar for lang tid å få på plass skattekort, opprettet bankkonto og skaffet seg bolig.

Det er Utlendingsdirektoratet (UDI) som behandler søknadene for faglært arbeidskraft. Det innebærer kontroll av dokumentasjon på utdanning og lønns- og arbeidsvilkår. I løpet av de siste årene er det riktignok blitt tatt flere grep for å forbedre søknadsprosessen, men behandlingstiden ser fortsatt ut til å være et problem.

7 av 10 arbeidsgivere mener nemlig at denne prosessen fortsatt tar for lang tid. Drøyt halvparten synes at den er enkel og forståelig. Men det gis også ros fra norske virksomheter. De mener at informasjonen rundt arbeidsinnvandring er lett tilgjengelig. Og de som hadde kontaktet det offentlige, var i stor grad fornøyde med den hjelpen de hadde fått.

Hvorfor Norge?

At Norge har mye å tilby og fremstår som et attraktivt land, ser det ikke ut til å være noen tvil om blant arbeidsinnvandrere fra tredjeland som har valgt å bosette seg her for å jobbe.

• 8 av 10 i spørreundersøkelsen svarte at gode jobbmuligheter, mulighet for faglig utvikling, et godt faglig miljø og god lønn var hovedgrunnene til at de valgte Norge.
• Nesten like mange trakk fram gode muligheter til å kombinere jobb og fritid.
• Gode velferdsordninger.
• 6 av 10 mente at det er svært viktig at familien trives i Norge, og at partneren får jobb.

På den mer negative siden nevner 30 prosent at det er vanskelig å kommunisere med nordmenn, mens 60 prosent savner venner og nettverk fra hjemlandet.

Muligheten for permanent oppholdstillatelse med familie er den viktigste faktoren for å få arbeidstakerne til å bli i en lengre periode, understreker Fafo-forskerne. Rett til språkopplæring kommer også høyt på listen.

Hvem er de?

I 2020 kom de fleste arbeidsinnvandrere fra tredjeland fra asiatiske og europeiske land. Her topper fagfolk fra India, Kina, Ukraina og Serbia. Særlig arbeidsinnvandringen fra India har fordoblet seg de fem siste årene, ifølge statistikk fra UDI.

De fleste er i aldersgruppen 25 til 44 år. Kvinner utgjør rundt 30 prosent. De med lengst utdanning er i flertall. I 2020 gikk 57 prosent av innvilgelsen av oppholds- og arbeidstillatelse til dem med lengst universitets- og høyskoleutdanning (mer enn fire år). 29 prosent hadde kort universitets- og høyskoleutdanning, mens 13 prosent hadde en yrkesfaglig utdanning, viser Fafo-funnene.

Naturvitenskap, tekniske fag og handverksfag dominerer. Det inkluderer arbeidstakere med IT-kompetanse. Antall personer innen helse-, sosial- og idrettsfag har imidlertid gått kraftig ned siden 2015. «Dette kan henge sammen med at det er mange land som konkurrerer om å tiltrekke seg helsepersonell», påpekes det i rapporten.

Balansegang

Fra politisk hold er det et ønske om å legge til rette for rekruttering av nødvendig arbeidskraft fra nettopp tredjeland. For å få til dette, bør Norge framstå som et attraktivt land, særlig tatt i betraktning at det er sterk konkurranse om de beste hodene fra Tyskland, Storbritannia, USA, Sverige og Canada, heter det i undersøkelsen.

På den andre siden er det et bærende prinsipp i norsk politikk at arbeidsinnvandring ikke skal fortrenge arbeidskraft fra Norge eller andre land innenfor EØS-området.

Siden 2002 finnes det en statlig fastsatt årlig kvote på 5.000 arbeidstakere. I løpet av 20 år er denne kvoten aldri blitt fylt opp. Først i år skjedde det, slik UDI-direktør Frode Forfang fortalte under presentasjonen av rapporten.

Det hører med til historien at arbeidsinnvandring fra tredjeland styres etter behovet for arbeidskraft, og at den er svært avhengig av konjunkturen i for eksempel Norge. Jo høyere ledighet desto lavere arbeidsinnvandring, slik Fafo-forsker Bjørn Dapi uttrykte det.

Kan få store ringvirkninger

At virksomhetene ikke får dekket behovet for kompetent arbeidskraft, kan få store ringvirkninger i arbeidsmarkedet. «Man kan risikere at arbeidsgiverne ikke investerer tilstrekkelig i egen virksomhet, og at produktivitet og verdiskaping synker», påpeker forsker-kvartetten i rapporten.

«Vi henter arbeidskraft utenfra når vi mangler spesialkunnskapen i Norge. Det er en rivende utvikling innenfor IT. I Norge er vi opptatt av å ha løsninger som er i front – altså at vi går i bresjen for å endre og utvikle. Men utdanningssystemet henger ikke med. Det vil si at vi utdanner ikke så mange som vi trenger.»

Representant for et norsk IT-selskap

Dette er også ett av hovedargumentene for at arbeidsgiverne må ha tilgang til faglært arbeidskraft og deres spisskompetanse, heter det videre i undersøkelsen. Problemstillingen kan bli enda mer aktuell dersom arbeidsinnvandringen fra EØS-landene flater ut eller går ned. Noe det har gjort, både under og i kjølvannet av koronapandemien.

«Den demografiske utviklingen i Europa tyder på at konkurransen vil hardne til i årene som kommer», påpeker Fafo-forskerne.

Ulik lovgivning

Den etterspørselsdrevne, også kalt arbeidsgiverdrevne lovgivningen er den mest utbredte i OECD-landene, mens eksempler på land med tilbudsdrevne, såkalt arbeidstakerdrevne ordninger er Canada, New Zealand og Australia.

I førstnevnte er det knyttet minimumskrav til arbeidstakernes formelle kompetanse, og et konkret jobbtilbud. I sistnevnte får de tildelt «poeng» på ulike faktorer som utdanning, demografiske kjennetegn og arbeidserfaring. De med høyest sum blir invitert til å søke om permanent oppholdstillatelse i vertslandet.

Det ser ut til at en tilbudsdrevet ordning tiltrekker seg flere arbeidsinnvandringer, heter det i rapporten. I løpet av de siste årene har nå flere land utarbeidet en kombinasjon av begge ordningene.

Anbefalingene

For å gjøre arbeidsinnvandring fra tredjeland mer smidig, foreslår Fafo-forskerne følgende seks tiltak:

• Utnytte kompetansen. I mange tilfeller er det vanskelig å få godkjent utdanning fra utlandet. Det bør igangsettes en utredning om hvordan man kan gjøre det lettere å få slik godkjenning, spesielt innenfor helsesektoren.
• Gi studentene jobb. En effektiv rekruttering av etterlengtet kompetanse kan være å få utenlandsstudentene til å bli værende etter endt studium. Et virkemiddel i så måte er at arbeidsgiverne tilbyr relevant arbeidspraksis i studietiden.
• Bli mer fleksible. Det kan være verdt å gjøre inngangsporten for gründere og personer med spesielle kvalifikasjoner høyere og bredere. Mange av disse representerer kompetanse, for eksempel innenfor IT, som Norge vil få mer bruk for i årene framover. Det er behov for en gjennomgang av regelverket.
• Tilby skreddersøm. Det kan være behov for at søknadsprosessene blir mer tilpasset ulike bransjer/næringer og sektorer, eventuelt yrkesgrupper.
• Tidlig arbeidsstart. Det kan også være aktuelt å omgjøre såkalt «tidlig arbeidsstart» til en reell effektiv ordning. Arbeidsinnvandrere fra land utenfor EU/EØS kan vanligvis ikke begynne å jobbe i Norge før de har fått oppholdstillatelse. De kan likevel begynne å arbeide hvis de har fått en bekreftelse fra politiet på at de kan jobbe. Det kalles tidlig arbeidsstart. 
• Bedre markedsføring av Norge. Norske arbeids- og levevilkår bør gjøres mer kjent. Dette er nyttig både for å tiltrekke seg flere og for å forenkle etableringen i landet. Offentlige etater kan utvikle informasjonspakker i samråd med arbeidsgivere som har erfaring med programmer som «on-boarding» og egne informasjonsopplegg. Med on-boarding menes prosessen der nyansatte blir innlemmet i organisasjonens kultur, der et bredt spekter av dens behov blir oppfylt.
• Elektronisk søknad. For å redusere ventetidene bør det bli mulig for alle å søke oppholdstillatelse elektronisk.