ARBEIDSGIVERNE GÅR LEI: En studie av Supported Employment viser at arbeidsforhold blir avsluttet primært fordi arbeidsgiverne går lei.
Pressmaster/Dreamstime
Arbeidsinkludering - raskt inn og raskt ut igjen
Arbeidsinkludering på Velferdkonferansen
Gjennom metoden Supported Employment (SE) får mange med komplekse støttebehov hjelp til å få seg en jobb. Men hvorfor ramler mange ut igjen? Kan vi forbedre arbeidsinkluderingen sånn at folk ikke bare får en jobb, men at de også blir værende i arbeidslivet?
Dette er spørsmål forsker Øystein Spjelkavik tar opp i et innlegg i dag på Velferdkonferansen 2019. Spjelkavik ble intervjuet om samme tema i en artikkel som ble publisert på Velferd.no 4. februar i år. I anledning av Spjelkaviks innlegg på Velferdkonferansen publiserer vi denne artikkelen på nytt her.
– Det er lettere å få folk i jobb enn å få dem til å beholde jobben.
Med denne spissformuleringen anslo leder for Kompetansesenter for arbeidsinkludering (KAI) ved OsloMet, Ann-Helén Bay, tonen da senteret nylig inviterte til frokostmøte om arbeidsinkludering.
Vi inkluderer, men vi fastholder ikke.
«Er å få jobb og å beholde jobben to sider av samme sak?» var spørsmålet som ble stilt. Og svaret som ble gitt, var ikke oppmuntrende.
Det glipper i oppfølgingen som skal sikre at folk får en varig tilknytning til arbeidslivet, fortalte forsker Øystein Spjelkavik ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) i sin innledning på møtet.
– Vi inkluderer, men vi fastholder ikke. Mange kommer fort i jobb, men mange faller fort ut igjen, konstaterte han.
Aktiviseringspolitikk med mangler
«Flere i arbeid og færre på trygd.» Slik lyder Navs hovedmål. Og krav om arbeid og aktivitet er blitt et stadig mer sentralt element i velferdspolitikken. Men denne politikken har klare svakheter, ifølge Spjelkavik.
UTILSTREKKELIG OPPFØLGING: – Det har vært en forestilling om at bare man får folk ut i arbeidslivet, går det bra. At arbeidsgivere vil fikse resten, sier forsker Øystein Spjelkavik. (Foto: B. Ward/OsloMet)
– Aktiviseringspolitikken fokuserer på innsatsen fram til man kommer i jobb. De som arbeider med inkludering, får beskjed om å skrive folk ut av et tiltak når de får til en ansettelse, sier Spjelkavik til Velferd.
Dermed følger man ikke opp hvordan det går med dem man har fått ut i jobb.
– Det har vært en forestilling om at bare man får folk ut i arbeidslivet, går det bra. At arbeidsgivere vil fikse resten. Men så enkelt er det ikke, påpeker AFI-forskeren.
Nye metoder
Metodene Supported Employment (SE) og Individual Placement and Support (IPS) har fått en stadig mer sentral plass i innsatsen for å få personer med nedsatt arbeidsevne i arbeid.
Der man tidligere ga arbeidstrening i skjermede omgivelser for å forberede folk på å komme ut i en vanlig jobb, er grunntanken i SE- og IPS-metodene at deltakerne raskest mulig skal ut i ordinært arbeid, under tett oppfølging av jobbspesialist.
Vi formidler folk ut til en arbeidsplass, men vi utvikler ikke arbeidsplassen.
En rekke studier har vist at de to metodene lykkes godt med å få folk ut i jobb. Man vet imidlertid lite om hvorvidt folk faktisk blir værende i jobbene, konstaterer Spjelkavik.
– Det finnes tusenvis av studier på sannsynlighet for å komme i jobb, men nesten ikke forskning på hva som skjer når folk har kommet ut i jobb. Den kunnskapen har ikke vært etterspurt.
Noen studier finnes imidlertid. Og det man vet, er ikke så oppløftende.
– Én studie viser at halvparten falt ut i løpet av et år etter at oppfølgingen ble avsluttet, forteller Spjelkavik.
God metode – med begrensninger
Øystein Spjelkavik har jobbet mye med Supported Employment-metoden, og han mener målet om å få folk raskt ut i vanlige jobber er bra og riktig. Han mener imidlertid at arbeidet med Supported Employment påvirkes negativt av krav til raske resultater, på samme måte som andre innsatser for å få folk i jobb.
Arbeidsinkluderingsbransjen og Nav-veiledere fanges inn i et tiltaksregelverk som legger vekt på formidling ut i jobb, og ikke på hva som skjer etterpå, mener Spjelkavik.
– Også Supported Employment blir fort styrt av en formidlingstankegang: Det handler mye om å sørge for at folk får en arbeidskontrakt, så man kan krysse av for måloppnåelse. Men det er ikke arbeidsformidling, men jobbutvikling det handler om, sier han.
Arbeidsplassutvikling
Ifølge Spjelkavik legges det for lite vekt på utformingen av arbeidsmiljøet og på å bruke arbeidsplassen som integreringsarena.
– Vi formidler folk ut til en arbeidsplass, men vi utvikler ikke arbeidsplassen. Men i forskningen ser vi nå en dreining der man ser arbeidsevne som et dynamisk forhold mellom den enkeltes kvalifikasjoner og arbeidsoppgavene som skal gjøres, påpeker han.
Det er viktig at arbeidsgiverne åpner dørene, men hva gjør vi når døra er åpen?
Arbeidsgivere går lei
En studie av Supported Employment viser at arbeidsforhold blir avsluttet primært fordi arbeidsgiverne går lei. Arbeidsgiverne peker på egenskaper ved arbeidstakeren og manglende støtte fra Nav. De plasserer ansvaret utenfor arbeidsplassen.
– Det er en mangelfull realitetsorientering hos arbeidsgivere. De tenker at «det ordner seg», og når det ikke ordner seg, går de lei, sier Spjelkavik.
AFI-forskeren mener imidlertid det er feil å gi arbeidsgiverne skylden for at folk raskt faller ut av arbeidslivet igjen. Han mener mye av problemet ligger i signalene som gis.
– Signalene er at det handler om at arbeidsgiverne må skjerpe seg og at arbeidssøkerne må fylle hull i CV-en. Men det er en sterk forenkling.
– Å få jobb er bare et startpunkt, så må man utvikle arbeidsrelasjonen. Vi må få mer fagkunnskap ut på arbeidsplassen, ellers vil arbeidsgivere og kolleger gå trøtt.
SKRIVES UT: – Når folk kommer i arbeid, skrives de ut av tiltaket. Da har vi ikke ansvar for å følge dem opp lenger, konstaterer Ingeborg Grinaker Wøien i arbeidsinkluderingsbedriften Hapro. (Foto: Privat)
Kjenner igjen
Faglig leder Ingeborg Grinaker Wøien i arbeidsinkluderingsbedriften Hapro kjenner igjen den virkeligheten Spjelkaviks beskriver.
Hapro er en av Norges ledende virksomheter innen arbeidsinkludering, med omfattende oppdrag for Nav.
Wøien understreker at Hapro er opptatt av en faglig god oppfølging av deltakerne i arbeidsmarkedstiltakene, men at rammebetingelsene og kravene som stilles, gjør at oppfølgingen ikke blir god nok.
– Når folk kommer i arbeid, skrives de ut av tiltaket. Da har vi ikke ansvar for å følge dem opp lenger, konstaterer hun.
Ikke bare å åpne døra
I likhet med Spjelkavik, mener Wøien at mange har et for enkelt syn på hvordan man lykkes med inkludering i arbeidslivet.
– Man snakker om at vi må tette hull i CV-en og at arbeidsgiverne må åpne dørene. Og det snakkes om at vi må få flere bilselgere inn i bransjen, som kan overtale arbeidsgivere til å ta inn folk.
Så enkelt er det ikke, konstaterer hun.
– Det er viktig at arbeidsgiverne åpner dørene, men hva gjør vi når døra er åpen? De som bare trenger et puff for å komme inn, ordner det seg for. Men det kreves mye oppfølging av dem som står lengst fra arbeidslivet, sier Ingeborg Grinaker Wøien.
– Arbeidsinkludering handler om at hver enkelt person skal settes i stand til å være god nok for lønna. Hvis vi ikke lykkes med det, kan det tære på inkluderingsviljen til arbeidsgiverne. Arbeidsgiverne har store hjerter, men de skal også tjene penger.
