Etterlyser de borgerliges fagforening

Til sammen har Landsorganisasjonen i Norge (LO) donert over 20 millioner kroner til rødgrønn blokk og deres valgkamp i år. 17 millioner kroner gikk til Arbeiderpartiet. Det er rekord.

Samtidig har kritikken haglet mot de tette båndene mellom partiet og organisasjonen, som nærmer seg en million medlemmer. Men selv om rekordmange er organisert i norsk arbeidsliv, er organisasjonsgraden – andelen av arbeidstakerne – dalende. Tall presentert av Fafo i mai viser en organisasjonsgrad i Norge på under 50 prosent. Selv om det er høyt på internasjonal skala, har den ikke vært lavere siden 1950-tallet her til lands. Og det er særlig LO som taper terreng.

• DEN NYE LO-LEDEREN: – Norge trenger flere kapitalister

Organisasjonen har den seneste tiden satt i gang flere initiativ for å få flere inn i folden. Blant annet ønsker de å få flere selvstendig næringsdrivende inn, og de kreative likeså. Arbeiderpartiet ønsker også å doble fagforeningsfradraget, vel vitende om at flere LO-medlemmer kommer de rødgrønne til gode. Den seneste partimålingen i organisasjonen, gjort i mai, viste at 74 prosent av medlemmene ville stemme Arbeiderpartiet, SV eller Senterpartiet. Samtidig er støtten til regjeringspartiene Høyre og Frp halvert siden tilsvarende måling i 2013. I mai sa 16,6 prosent av medlemmene at de ville stemme på disse partiene. Resten av den borgerlige blokken, Venstre og muligens Krf, fikk rett over ett prosents oppslutning i organisasjonen på denne målingen. 

Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie er også bekymret for synkende organisasjonsgrad, men mener problemet (og løsningen) ligger et helt annet sted enn i fradraget.

– Det er ikke noen tvil om at et er en utfordring at organisasjonsgraden synker. Trepartssamarbeidet er et gode for Norge. Ikke bare at partene tar ansvar for lønnsdannelsen seg imellom, men også store samfunnsspørsmål, sa hun under en paneldebatt i regi av den liberale tenketanken Civita mandag.

– Myndighetene kan gjøre det, og dette med fagforeningsfradraget er en ting. Men først og fremst må man inkludere partene i spørsmål som er viktige for dem, slik det er gode tradisjoner for i Norge. Jeg synes også at fagforeningene må ta innover seg hvilket ansvar de har for å gjøre seg relevante for folk, sa Hauglie.

Hun viser til LOs mange utspill om at de har «mandat fra sine medlemmer til å engasjere seg i valgkampen for en ny regjering.»

– Jeg skjønner godt at det er viktig for dem å ha den ryggdekningen. Men samtidig er det et paradoks at vi lever i et land der omtrent halvparten av velgerne stemmer borgerlig – hvor er de menneskene i fagforeningene? Et spørsmål fagforeningene må stille seg er hvordan de skal være relevante, også for den delen av befolkningen som ikke ønsker å bytte regjering.

Hun mener det blir «for lett» å peke på fagforeningsfradraget som det eneste virkemiddelet som skal til for å øke organisasjonsgraden i Norge, i alle fall på en representativ måte.

– Demokratisk

I panelet satt også nestleder i Arbeiderpartiet, Hadia Tajik. Hun er, som Arbeiderpartiet er – spesielt i valgkamp, påpasselig med å påpeke at Ap og LO er to forskjellige ting.

– Når jeg hører Hauglie gå til krig mot én organisasjon, fordi de har tatt politiske valg hun ikke er enig i, så må hun ta det med den organisasjonen. Men for det andre er de prioriteringene de (LO, journ. anm.) gjør, gjort etter deres egne interne, demokratiske valg. Så hvis de kommer frem til at de vil gi penger til det ene partiet og ikke det andre fordi de mener at ett parti faktisk er på lag med arbeidstakerne, og sørger for å styrke deres rettigheter, så er det noe jeg har en viss forståelse for, sa hun.

For stort?

Flere har allerede ymtet frempå at LO er for stort – blant andre UiB-professor og Arbeiderparti-mann Frank Aarebrot. Før og under LO-kongressen i vår pågikk også flere parallelle feider i medlemsforbundene: det var rykende uenigheter rundt EØS-avtalen, stor uenighet rundt konsekvensutredning av Lofoten, Vesterålen og Senja, og ønsket om å innføre sekstimersdagen førte også til krangel mellom medlemsforbundene. Flere store forbund i LO truet også med å bryte ut av moderorganisasjonen for å danne et eget industrikartell.

– LO har makt når vi kommer fram til samlende standpunkter alle står bak, sa Gabrielsen da han presenterte utkastet til nytt handlingsprogram under andre dag av LO-kongressen.

– LO er en familie med 26 forbund, som hver og en er satt til å ivareta interessene til sine medlemmer. I denne familien har vi tradisjoner for å ta hensyn til det eller de forbundene som har de sterkeste interessene i en sak, sa han.

Vårens stridigheter endte i en foreløpig våpenhvile og brede kompromiss som var slående lik Arbeiderpartiets politikk.