– Muren rundt arbeidslivet har blitt høyere

Økonom og forsker ved Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning, Simen Markussen, holdt et innlegg under Velferdkonferansen  denne uken om hvordan det norske arbeidslivet har utviklet seg de siste 40 årene.

Han konkluderte med at muren rundt arbeidslivet har blitt høyere – både på godt og vondt. Færre av dem som er innenfor arbeidslivet faller ut, samtidig kommer færre av dem som står utenfor kommer inn. For noen, spesielt yngre menn, er porten stengt for godt.

– Sammenlignet med andre land har vi en mindre aktiv sysselsettingspolitikk enn det vi tror selv. Vi ligger klart bak  land vi sammenligner oss med, som Sverige og Danmark når det gjelder utgifter brukt på arbeidsmarkedstiltak, sier han.

Jeg tror jeg aldri har vært borti et område hvor jeg har opplevd større forskjell mellom festtaler og reell satsing.

Det har vært et betydelig fall i ressursene Norge bruker på utdanningstiltak for mennesker som står utenfor arbeidslivet. I 2009 var 17.000 nordmenn på utdanningstiltak. Ti år senere hadde antallet deltakere falt til 6000.

Solberg-regjeringen snakket mye om viktigheten av kvalifisering, og Støre-regjeringen løfter nå fram kompetanseløft i sin regjeringsplattform. Likevel viser mangelen på utdanningstiltak at det politikerne sier ikke henger på greip.

– Jeg tror jeg aldri har vært borti et område hvor jeg har opplevd større forskjell mellom festtaler og reell satsing. Det er et gap mellom retorikk og virkelighet, sier Markussen

Menn faller utenfor

Arbeidskraftundersøkelsen har målt sysselsettingsutviklingen i Norge siden 1972. I starten av målingene som SSB gjennomfører, var 78 prosent av menn yrkesaktive. Fra 1990-tallet ser vi derimot at sysselsettingen for menn faller jevnt.

For kvinner har det gått motsatt vei. Her har det vært en kraftig økning siden mødre kom ut i arbeidslivet og fram til finanskrisen i 2009. Etter dette har sysselsettingen blant menn og kvinner utviklet seg jevnt.   

– Unge triste menn med psykiske problemer kommer seg aldri innenfor arbeidslivet og jobber mindre over tid. Utfordringen handler om de unge som står utenfor arbeidslivet, sa Markussen i sitt innlegg på Velferdkonferansen.

Blant eldre har trenden vært helt motsatt – de står lenger i arbeidslivet enn noen gang tidligere. Rundt årtusenskiftet har sysselsettingen for eldre menn over 60 år økt kraftig.

– Det har vært en mindre positiv utvikling i Norge blant sysselsetting enn i andre europeiske land. Før pandemien var det økende sysselsetting i mange land, men ikke i Norge. Her har det vært et fall. Dette kan blant annet skyldes ettervirkninger av oljeprisfallet, sier økonomen.

De siste 12 årene har yrkesdeltakelsen falt for både menn og kvinner.

Helsemessige årsaker

Årsakene til at folk står utenfor arbeidslivet har endret seg fra 1990-tallet og til det siste tiåret. Den gang var ledigheten i Norge rekordhøy. Det var nesten like mange som sto utenfor arbeidslivet med ledighetstrygd sammenlignet med dem som sto utenfor med helserelaterte ytelser.

Nå har det snudd, og det har vært en kraftig økning i mennesker som står utenfor arbeidslivet med helserelaterte ytelser. Dette betyr at de står lenger utenfor arbeidslivet, og få av dem kommer noensinne tilbake igjen til arbeidslivet.

– I Norge går det ikke an å være langtidsledig og motta dagpenger i ti år. Da blir man oppført som ufør. Man kan si at dette er en tilpasning til ytelsesystemet. Det å stå utenfor arbeidslivet har blitt en mer permanent tilstand.  

Ungt utenforskap

I 2006 var problemet med sykefravær mye forbundet med kvinner over 50 år med vond nakke og skuldre som forvant altfor tidlig ut av arbeidslivet. Utfordringen den gang var at eldre forlot arbeidslivet for tidlig.

De siste årene har trygdetallene for de eldre har gått nedover. Sysselsettingen blant eldre har gått opp og færre er på trygd.

– En del har gått riktig vei når det gjelder å holde folk innenfor muren. Vi har selvsagt flere trygdede blant den eldre befolkningen enn blant den yngre av naturlige årsaker, sier Markussen.

Likevel mener økonomen det er skremmende at så mange unge mennesker aldri kommer seg innenfor arbeidslivet.

Foto

Simen Markussen under Velferdskonferansen. (Foto: Øivind Fjeldstad)

De laveste klassene lider

For å forklare hvorfor noen grupper mennesker havner utenfor arbeidslivet, har Markussen forsket på sosial mobilitet. Det handler om status og hierarki – hvordan du har vokst opp, hva foreldre dine tjente og hvor du selv havner.

Dersom man klarer å tjene betydelig mer enn foreldrene sine – å være sin egen lykkes smed – er den sosiale mobiliteten høy.

– Det å stå utenfor arbeidslivet har de siste årene vært mye mer knyttet til hvilken klasse man tilhører sammenlignet med tidligere. Kommer du fra en lavere klasse, er sannsynligheten stor for at du havner utenfor arbeidslivet, sier Markussen.

Frischsenteret har i samarbeid med svenske forskere sammenlignet lavere sosiale klasse og deres tilknytting til arbeidslivet. I starten var nordmenn og svensker ganske like, men så stoppet frafallet fra arbeidslivet opp i Sverige, mens yrkesdeltakelsen fortsatte å falle i Norge.

Ikke fullført videregående

De som ikke har fullført videregående skole, utgjør nesten hele fallet i den norske sysselsettingen. Markussen forklarer at denne gruppen over tid har endret seg. Før var det jobber å få for denne gruppen mennesker, i dag er det et fåtall av slike jobber igjen.

– Teknologien er en viktig faktor når man skal forklare hvorfor de laveste klassene faller utenfor arbeidslivet. Det handler ikke bare om datamaskiner, men hvordan vi organiserer arbeidslivet. Vi har organisert oss bort fra en del jobber som var der før. Mange av dem som i dag sliter med å få seg jobb, ville hatt disse jobbene.

Vi skal ikke lenger tilbake enn til 2007. Da var det mange jobber for ufaglærte. Disse jobbene har det blitt betydelig færre av de siste 15 årene. De jobbene de fra høyere klasser hadde den gang, altså akademiske yrker, har det bare blitt flere av.

– Vi ønsker at arbeidslivet skal få flere bra og færre dårlige jobber, men vi ønsker at flere skal komme seg inn i disse jobbene. Det er der vi sliter, ifølge Markussen.

Endringene i arbeidslivet har ført til nye krav til utdanning. Selv om mange flere deltar i utdanningsløp, er det noen som faller utenfor.

– Særlig har flere fra middelklassen tatt høyere utdanning de siste årene. Vi lever i en tid hvor utdanning har blitt viktigere. De som kommer fra de fattigeste hjemmene, har ikke klart å følge med på denne utviklingen.

Konkurranse fra innvandrere

Økt innvandring er en annen årsak til at de fra de laveste klassene havner utenfor arbeidslivet. Den økende innvandringen fra EØS-land og andre land har gitt en betydelig økt tilgang på arbeidskraft. Innvandrere har gått fra å utgjøre 5 prosent av arbeidsstyrken til 20 prosent.

– Innvandrere konkurrerer ikke på hele arbeidsmarkedet. De som har akademiske jobber, har ikke opplevd mye press og konkurranse fra innvandrere, men det har håndverkere.

– Det kan forklare en god del av utviklingstrekkene. Det har blitt færre jobber for de laveste klassene, og konkurransen har blitt hardere.

Norge har en generøs velferdsstat med et høyt lønnsgulvt og generelt høye trygder og relativt få som jobber i lavkvalifiserte yrker. Andelen som jobber i lavkvalifiserte yrker, er mye lavere i Norge enn noe annet europeisk land.  

Må føre en aktiv politikk

Å stoppe teknologiutviklingen og innvandringen til Norge, er ingen gode løsninger på hvordan vi kan øke sysselsettingen i Norge, mener Markussen. Heller ikke å fjerne velferdssystemet vårt.

Han mener det må føres en aktiv arbeids- og inkluderingspolitikk for å lykkes i å hindre utenforskap fra arbeidslivet.

Politikk for økt sysselsetting vil dreie seg om både ting på tilbudssiden og etterspørselssiden i arbeidsmarkedet.

– På tilbudssiden kan vi gjøre den potensielle arbeidskraften mer motivert med insentiver. Dette ble foreslått av den avgåtte regjeringen med skattefradrag på arbeidsinntekter. Jeg var litt skeptisk til dette forslaget, sier Markussen.

Man kan også gjøre potensiell arbeidskraft mer attraktiv ved hjelp av kvalifiserende tiltak som utdanningstiltak, opplæring, arbeidstiltak, kurs, arbeidstrening og jobberfaring.

– Vi kan prøve å få potensiell arbeidskraft til å bli mer relevant for en større del av arbeidsmarkedet. Det kan dreie seg om mobilitetskrav og kompetansekrav. Vi kan gjøre noe med kompetansekravene for å gjøre porten inn til arbeidslivet videre. Dette er fullt mulig i offentlig sektor.

På etterspørselssiden er det noen generelle tiltak som kan gjennomføres. Norge kan ha en ekspansiv økonomisk politikk med lav rente, høye budsjetter og vi kan ha mer målrettede økonomiske subsidier, som lønnstilskudd.

– Noen av disse tiltakene vil skape fortregningseffekter – de slipper noen inn porten på bekostning av andre. Vi må skape flere jobber og øke arbeidstilbudet. Norge har ikke et gitt arbeidstilbud. Vi er en del av et større europeisk arbeidsfellesskap der økt etterspørsel i Norge vil kunne gi mer innvandring til Norge.

Konklusjonen fra Sysselsettingsutvalget tyder at arbeidsmarkedstiltak og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk virker. På kort sikt finner man positive effekter av bistand til jobbsøking, mens på lenger sikt ser det ut til å være opplæringstiltak, lønnstilskudd og utdanning som fungerer best.

Må mobilisere

I dag skriker arbeidslivet etter arbeidskraft. For å kunne møte etterspørselen, mener Markussen at Norge må mobilisere gruppen av mennesker som er registrert som arbeidsledige.

– Vi er nødt til å mobilisere mottakere av arbeidsavklaringspenger og sosialhjelpsmottakere. Studier viser at halvparten av denne gruppen vil tilbake til arbeidslivet dersom vi etterspør deres kompetanse, sier han.

Det norske arbeidsmarkedet er snart tilbake til normalen etter korona. Ledigheten er nesten tilbake der vi var i mars 2020.

– Noen kommer ikke tilbake i jobb av de som falt ut. Vi ser at antall mottakere av arbeidsavklaringspenger har begynt å øke.

Likevel mener forskeren at vi har en gylden mulighet foran oss. Han mener vi burde ha mulighet til å mobilisere arbeidskraft som sliter med å komme seg i arbeid.

– Det er mye å vinne på å unngå varig utenforskap hvis vi klarer å mobilisere koronaledige inn i jobb og unngå at man faller ut mer langsiktig. Det har store gevinster på lang sikt. Vi må investere i aktiv politikk, lønnstilskudd, helserelatert lønn og bruk av utdanningstiltak, og vi trenger mer kunnskap om betydning av kompetansekrav og økningen i psykisk uhelse.