Hjelper høyt utdannede innvandrere inn på arbeidsmarkedet

I et møterom i Asker sitter 11 håpefulle deltakere og lytter ivrig til en foreleser fra Folkeuniversitetet som snakker om norsk arbeidskultur og forventinger i norsk næringsliv.

«Skal man kunne alt når man starter i en ny jobb?». Spørsmålet kommer fra en av deltakerne i salen.

• LES OGSÅ | Stormberg-sjefen: – Må øke mangfoldskompetansen til ledere

Foreleseren svarer at det ikke er vanlig å forvente at man skal kunne alt fra første dag. Hun forklarer videre at alle nye arbeidstakere trenger opplæring og at mange norske bedrifter har en fadderordning den første perioden i ny jobb. Det er også innafor å stille spørsmål om det er noe man er usikker på.

Debatten i rommet fortsetter. Hvordan skal man få til small-talk og hvor personlig er det forventet at man skal være med kollegaer?

Ingeniør i barnehage

Deltakerne utgjør 10 kvinner og en mann. De fleste av kvinnene er såkalte «Trailing spouse» - etterfølgende ektefelle. Det betyr at kvinnene har flyttet sammen til Norge med ektemennene som har fått seg jobb i Norge gjennom internasjonale selskaper.

Selv om de alle kan vise til høyere utdanning – enten fra hjemlandet eller Norge, sliter de med å få seg jobber som matcher kompetansen deres. Gjennom Nav har mange av

vært i praksis som resepsjonist, barnehageassistent, kantineassistent eller lærerassistent.

Jeg har ikke tenkt negativt, klaget eller skyldt på andre

– Det er viktig å bli skjent med samfunnet du har flyttet til. Så det er lærerikt å jobbe i barnehage, eller kantine eller butikker for å bli kjent med språket og den norske kulturen.

– Spørsmålet er hvor lenge man skal stå i en slik jobb som høyt utdannet økonom eller ingeniør? På et tidspunkt ønsker de å bruke erfaringene og utdanningen de har i arbeidslivet, sier Sudipa Chakraborty, prosjektleder for JobbAsker.

Saima Naz har bakgrunn fra finans og administrasjon fra hjemlandet Pakistan. I fire år har hun søkt relevante jobber i Norge.

Naz prøvde å komme seg inn på arbeidsmarkedet gjennom frivillig arbeid i Frivillighetssentralen i seks måneder. Da hun var ferdig, spurte hun om mulighet for fast, betalt arbeid.

– Da jeg spurte om å få betalt, fikk jeg nei. Men jeg har ikke gitt opp enda. Jeg har ikke tenkt negativt, klaget eller skyldt på andre. Jeg kjenner mange kvinner fra Pakistan og India som har gode jobber i norske bedrifter, sier hun.

I startfasen

Programmet JobbAsker Opportunity mentorprogram er et pilotprosjekt som arrangeres av Asker Næringsforening med støtte fra Viken fylkeskommune. De siste seks månedene har kandidatene blitt bedre rustet til å bli innlemmet i arbeidslivet.

I alt 17 prosent av Askers befolkning er innvandrere og mange av disse har høyere utdanning og lang erfaring fra sine hjemland. Gjennom JobbAsker ønsker de å skape forståelse hos arbeidsgivere for hvilken ressurs denne gruppen arbeidstakere er for virksomhetene.

De har deltatt på fagsamlinger, nettverksbygging, fått innføring i formelle og uformelle koder i norsk arbeidsliv, kulturforståelse, søknads- og intervjusituasjoner og andre relevante tema.

– Det er et veldig stort framskritt at mange ledere snakker om mangfold. Tidligere snakket man ikke om det i det hele tatt. Jeg tror norske bedrifter som operer globale vil se fordelen av å få inn arbeidstakere med flerkulturell bakgrunn og annen kunnskap, sier Hilde Thorud i Asker Næringsforening.

Hun mener norsk arbeidsliv er kommet over en terskel, og tror vi vil se fremover at mangfold er positivt for utvikling av bedrifter.

– FNs bærekraftsmål begynner å bli veldig synlige i norske bedrifters strategier. Jeg tror norsk næringsliv er på god veg. Fra ord til handling tar tid. Mangfold og inkludering vil komme inn i det offentlige regelverket etterhvert, men nå er vi bare i startfasen, sier Thorud.

Må betale norskkurs selv

For flere av kvinnene har mangelen på relevant arbeid blitt en psykisk påkjenning. Flere forteller at de noen ganger har tenkt at de ikke kan leve i Norge fordi Norge ikke vil ha dem.

–  Alle kandidatene her har så mye å gi av kompetanse og erfaring, Man blir frustrert og noen blir deprimerte. Det er et samfunnsproblem, forklarer Chakraborty.

– Det skapes et stort tomrom i hjerte når jeg får avslag i jobbsøkerprosessen. Jeg føler et jeg er ikke god nok, ikke hel. Det føles som at jeg ikke fortjener anerkjennelse eller aksept og at jeg møter veggen hver gang. Det som om jeg sitter fast i et venterom, og ingen vil slippe meg inn. Det gir meg et dårligere selvbilde og gjør at jeg er mer usikker på meg selv, sier deltaker Ewa Rybicka.

Hun jobber deltid som tospråklig lærer og har en mastergrad i kunstutdanning. Drømmejobben hennes er å jobbe som grafisk designer. Etter å ha prøvd i flere år, har hun bestemt seg for å ta PPU-studier. Nå ønsker hun å finne jobb som kunst- og håndtverkslærer.

Chakraborty forklarer at når man ikke får brukt kompetansen sin eller får seg jobb, må den norske staten ta regningen ved å betale dagpenger. Dette mener hun er en belastning på velferdssystem. Dette betyr at de ikke får betalt skatt eller ha rett på pensjon. I beste fall får de arbeidspraksis i ufaglærte jobber som i resepsjon eller barnehage.

Et av hindrene for å skaffe seg relevant arbeid, er ofte språkvansker. Alle deltakerne på programmet har såkalt B1-B2 – det nivået av norsk som kreves i offentlige stillinger i Norge.

Men å lære seg norsk skulle ikke være enkelt for noen av dem. Siden de fleste kom hit med en ektemann som var i full jobb, hadde ikke fleste av dem rett på gratis norskkurs gjennom Nav. Kursene har en svimlende prislapp på hele 40.000 kroner for en av de deltakerne.

– Hvis en familie på fire kun har en forsørger, blir det vanskelig å sette av penger til dette formålet. Mange kvinner som oss står bakerst i køen fordi vi er ikke er kjent med språket og mottar ikke lønn, selv om vi er høyt utdannet, forklarer en av de deltakerne.

Hun har fått en praksisplass med å jobbe i resepsjon gjennom Nav, selv om hun har mastergrad i ingeniørfag.

– Det går fint for meg å jobbe i resepsjon, men jeg er ikke en sosial ekstrovert person. Jeg er god i matematikk, ikke på å sosialisere, sier hun som har studert matematikk og naturfag i seks år.

Foto

Prosjektleder Sudipa Chakraborty sammen med Hilde Thorud i Asker Næringsforening. (Foto: Camilla Skjær Brugrand)

Spart mye penger

Maryam Boustanizadeh er utdannet kjemiker og jobber deltid i dag. Det nærmeste hun har vært en fulltidsjobb er et andregangsintervju hvor den andre kandidaten ble valgt over henne.

– Da jeg spurte hvorfor jeg ikke fikk jobben, svarte de at det ikke var noe galt med meg, men at de hadde funnet en med mer erfaring. De sier aldri noe som kan hjelpe meg med å utvikle meg til neste intervju.

Et av problemene for mange av deltakerne er at de har hull i CV-en som følge av flytteprosessen til Norge og småbarnsliv.

Hun mener den norske stat hadde spart mye penger om alle arbeidsinnvandrere hadde fått norskkurs til en rimelig pris slik at de kunne skaffe seg en jobb og betalt skatt.

– Vi er høyt utdannede - alt vi trenger er språket. Jeg får dagpenger, men jeg foretrekker å jobbe, lære meg norsk og tjene egne penger. Jeg har vært fem år i Norge og jobbet i en kantine, men jeg har studert til å bli sosionom, forklarer Pilar Gálvez Aldana.

Hun har mer enn 10 års erfaring med saksbehandling og veiledning av innvandrere fra hjemlandet sitt i Spania.

Etter å ha hatt praksisplass i en kantine, har hun fått mulighet til å få fast jobb der, men så kom korona og hun har derfor holdt seg hjemme.

– Jeg er takknemlig til lederen min og kollegaene i kantinen, men jeg ønsker meg en jobb som er relevant og meningsfull for meg. Jeg ser mange innlegg på LinkedIn og i sosiale medier hvor man snakker om viktigheten av mangfold, men virkeligheten er helt annerledes.

Ikke nysgjerrige nok

Prosjektleder Sudipa Chakraborty har selv erfart hvor vanskelig det kan være å få fotfeste i det norske arbeidslivet. Selv om hun har kommunikasjons- og ledererfaringer fra store, internasjonale selskaper som Microsoft og CGI, ble hennes vei inn i norsk arbeidsliv tung og vanskelig.

Etter 200 jobbsøknader, korte deltidsjobber og syv års jobbleting, valgte Asker kommune å tilby henne en treårig prosjektlederstilling.

Jeg får dagpenger, men jeg foretrekker å jobbe, lære meg norsk og tjene egne penger

– Jeg er takknemlig til alle avslutningstakere hos kommune, Nav og næringsforening som trodde på min kompetanse. De var nysgjerrige og inkluderende. Jeg skulle ønske at alle arbeidsgivere var nysgjerrige nok. At de er villige til å ta en sjanse. Det er demotiverende når arbeidsgivere bare ansetter noen som helst ligner på dem selv og som de har felles kontaktpunkter med – som for eksempel utdanningssted, sier hun.

Hun forstår at det kan være skummelt å skulle ta en sjanse på en arbeidssøker som kommer fra et annet land eller har en fremmed utdanning.

– Noen ganger kan arbeidsgivere frykte at vedkommende vil flytte tilbake til hjemlandet dersom de ikke forstår kulturen. Jeg forstår problemene som arbeidsgivere har med utenlandsk arbeidskraft, men jeg ønsker å utfordre dem til å tenke utenfor boksen, sier hun.

Motstandsdyktige

Selv om deltakerne alle har gått på norskkurs, er det først ute u arbeidslivet at de lærer seg det norske arbeidsspråket.

– Det er ikke kursene eller testene som hjelper, det er å være ute i arbeidslivet. Jeg vil utfordre arbeidsgivere til å ikke kun se personen som står framfor dem, men å se potensialet i dem.

Alle deltakerne har hatt en utfordrende reise til Norge. De har flyttet til et nytt land, ikke gitt opp og vist motstandsdyktighet.

– Motstandsdyktighet er en viktig ferdighet som vi alle besitter. Vi tar utfordringer på strak arm og vi lærer. Alle innvandrere som fortsetter å søke jobber i seks til syv år har en indre styrke og motivasjon. De gir ikke opp. Dette er en styrke som veldig få andre har. Arbeidsgivere burde identifisere dette som en ressurs og styrke, sier Chakraborty.

Prosjektlederen har tatt direkte kontakt med flere av bedriftene kandidatene har søkt på, men ikke fått jobb. Tilbakemeldingene handler hele tiden om at det er noe kandidatene mangler, men som arbeidsgiverne ikke helt klarer å sette fingeren på.

– Det kan handle om språket eller at kandidatene ikke er faglig oppdatert. Vi får sjeldent en konkret tilbakemelding på hvorfor noen ikke får jobben. Jeg vil påstå at det å gi disse menneskene en sjanse til å vise hva de er gode for, er en investering for fremtiden. Bedriftene vil kanskje ikke få resultater i dag, men i fremtiden vil de.

Det er vanlig å ha opplæring i mellom to til seks måneder når man starter en ny jobb. Likevel er tilbakemeldingene at mange bedrifter ikke har råd eller vilje til å gjøre denne investeringen.

– Vi i må gi kandidater muligheten til å vokse inn i roller og utvikle språket i arbeidslivet. Noen av de beste kandidatene oppfyller kanskje ikke et kriterium med en gang. De har kanskje ikke den nødvendige kunnskapen i språk eller teknologi. Men de kan ha andre ferdigheter som kan være en verdifull ressurs for selskapet. For eksempel evne til å håndtere og overvinne utfordringer, omfavne endring og lederegenskaper, sier Chakraborty.

Hun mener det er mulig å lære omtrent hva som helst med hardt arbeid og engasjement.

– Når bedrifter er villige til å investere i opplæring og utvikling, vil de oppdage at utfordringen med mangel på talenter aldri eksisterte i utgangspunktet.

Matcher kandidatene

En del prosjektet handler om at hver kandidat får sin egen mentor med erfaring fra norsk og internasjonalt næringsliv. Mentors oppgave blir å hjelpe kandidaten til å forstå arbeidsmiljøet, forventningene og kulturkodene i norsk arbeidsliv.

– Vi er veldig heldige for å ha fått fantastiske mentorer. De bruker mye tid og deler av sin kunnskap.

Mentorene er matchet med kandidaten ut fra hvilken bransje de jobber i og møtes en til to ganger i måneden. Her får de får informasjon som er viktig for deres bransje.

– Det er ikke noe krav om at kandidatene skal få arbeid hos selskapet mentorene kommer fra. Målet er at de skal hjelpe kandidatene med relevant kunnskap fra bransjen. Det kan være at praksisplass er en mulighet, men de kan ikke love og vi kan ikke presse dem.

Remy Estella Tsaratsiry Ytterhus har masterutdanning i miljøteknologi fra Universitet i Stavanger og en til master utdanning i Innovasjon og Entreprenørskap fra Universitet i Oslo, men har likevel ikke lykkes med å lande en fast jobb i Norge.

Hun har derimot hatt stor nytte av mentorordningen gjennom JobbAsker. En til to ganger i måneden snakker hun med Stormberg-sjef Hege Nilsen Ekberg om hva hun kan gjøre for å skaffe seg drømmejobben.

– Hun forteller meg at jeg har mye og gi og at jeg må stole må meg selv. Et av rådene jeg likte spesielt godt var da hun fortalte meg at jeg burde bli synligere og mer aktiv på LinkedIn. Jeg er i utgangspunktet en veldig privat person og liker ikke å eksponere meg så veldig. Selv om jeg synes det var vanskelig, ser jeg nå at det fungerer, sier Ytterhus.

Kommentere og dele på LinkedIn har ført til to jobbintervjuer for Ytterhus.

Ubevisste fordommer

Et av problemene i norsk næringsliv handler om ubevisste fordommer. Dette har Chakraborty selv fått erfare.

Noen ganger når hun ringer rundt til bedrifter og forklart hvem hun er, hvorfor hun ringer, om prosjekt JobbAsker og at de samarbeider med Asker Næringsforening og kommunen, spør de om hun leter etter en jobb og ber henne om å ringe opp igjen om en time.

Vi skal gjøre alt vi kan for å komme oss ut i arbeid, men arbeidsgivere må tenke litt annerledes og ta sjanser

– Jeg blir veldig sjokkert. Noen ganger når nordmenn hører noen prate gebrokkent norsk, tenker de at de bare er ute etter en jobb, at de ikke er smarte nok eller dyktige nok. Når en utlending ringer, tenker mange at det må handle om en jobb. Det virker ikke som de lytter til det jeg sier.

– Dette er ubevisste fordommer og fremmedfrykt. Det er mangel på respekt. Disse holdningene må endres i norsk næringsliv. En brun person som ikke helt mestrer språket er ikke inkompetent, hun er mer kompetent fordi hun har kommet fra et annet land, lært språket og bygget seg et liv i et nytt land med en annen kultur.

Uprofesjonelt behandlet

En av kvinnene som er utdannet ingeniør har søkt på mellom 20-30 stillinger hvor bedriftene har etterspurt nyutdannede til traineestillinger uten å få napp. Hun har fått beskjed om at til disse stillingene er det forventet at man kun har utdanning, ikke erfaring.

– Det handler ikke om språk, utdanning eller erfaring. Jeg tror det koker ned til navnet mitt og bilde mitt på CV-en. Vi gjør en stor innsats for å søke jobber, men jeg er usikker på om arbeidsgiversiden er klar for å akseptere oss, sier kvinnen.

En av deltakerne som ønsker å være anonym har søkt seks jobber innenfor et stort, norsk rådgivningsfirma. Hun er ingeniørutdannet og har arbeidserfaring fra hjemlandet.

Til slutt fikk hun en melding fra selskapet der det sto at hun måtte slutte å sende jobbsøknader til bedriften. Bedriften mente hun ikke hadde relevant arbeidserfaring for den jobben som skulle gjøres, uten å se på utdanningen hennes. Da sluttet hun å søke.

– Jeg oppfattet tilbakemeldingene som svært uprofesjonell. Man skal kunne søke på stillingene man ønsker. Jeg var interessert i å jobbe for dem, men ikke nå lenger.

Utdatert kunnskap

Selv om noen av deltakerne har deltidsjobber, er det ingen av dem som enda har klart å få napp hos en relevant, norsk arbeidsgiver.

Chakraborty har tatt kontakt med bedrifter direkte på LinkedIn for å høre om noen av kandidatene kan være aktuelle for dem.

– Vi har ikke fått resultatene vi ønsker, men vi er på veg. Min jobb er å knytte kontakt med næringslivet og lære dem å se verdien av mangfold i bedriften.

En av kandidatene, Aparna Kulkarni, har teknologibakgrunn og flere bedrifter har vist interesse for henne. Likevel blir disse samtalene punktert av at hun mangler erfaring fra noen av teknologien de jobber med. Da er hun plutselig ikke relevant lenger.

– Jeg jobber innenfor et fagfelt som hele tiden er i endring. På grunn av familiestiftelse, barn og flytteprosessen til Norge, har jeg noen hull i CV-en. I jobbintervjuer får jeg høre at jeg mangler aktuell erfaring for de jobbene jeg søker på, sier Kulkarni.

– Jeg skulle ønske rekrutterere spurte henne om hun kunne lært seg det på tre måneder. Noen som kan lære et helt nytt språk på 1,5 år med teknologiutdannelse, kan lære seg Python programmering på tre måneder, sier Chakraborty.

Chakraborty skulle ønske bedriftene heller kunne fokuserer på potensialet til kandidaten – akkurat som de gjør med nyutdannede.

– Verden forandrer seg raskt og da er det viktig at vi hele tiden lærer. Ingen er fullstendig utlært når man starter i en jobb. Alt vi ber om er en fot innenfor døren og noen som gir oss en sjanse.

Mye lærdom

Gjennom det seks måneder lange programmet har arbeidsgivere fra ulike selskaper delt åpent om hva de forventer av potensielle ansatte når man kommer på intervju.

En av kandidatene forteller att hun ikke visste at man skal se rett i kameraet på digitale jobbintervjuer slik at man får øyekontakt med den som intervjuer.

De har lært blant annet lært hva som er viktig for å gi et godt førsteinntrykk og hvordan man bygger nettverk. Hvordan man skriver jobbsøknad, lager bra profil på LinkedIn og skriver CV.

– Vi er blitt mer bevisste på normer i norsk arbeidsliv enn det vi var før. Vi har hatt sesjoner med HR-avdelingene hvor vi kunne stille mange spørsmål. For eksempel hva vi skal svare når vi ikke vet svaret på et spørsmål eller om man burde ringe arbeidsgiveren før intervjuet. Jeg tror dette har hjulpet meg i søknadsprosessen. Det hjelper på selvtilliten, sier Megha Bhawan, en av deltakerne som har 8-års erfaring i HR og administrasjon fra Singapore og India.

Prosjektlederen forteller avslutningsvis at kandidatene må fortsette å være positive og fylle de kunnskapshullene de kan. Samtidig utfordrer hun norske bedrifter til å ta samfunnsansvar og åpne dører.

– Mange innvandrere står utenfor arbeidslivet, selv om flere er i jobb. Vi kan ikke bare snakke om de som har vært heldige, men også de som ikke er så heldige. Vi er alle en del av samfunnet. Vi skal gjøre alt vi kan for å komme oss ut i arbeid, men arbeidsgivere må tenke litt annerledes og ta sjanser. Demografien i landene er i rask endring – og arbeidsstyrken blir stadig mer mangfoldig. Så la oss jobbe sammen mot en mer inkluderende og bærekraftig fremtid for Norge med plass til alle, sier Chakraborty.