Ambisjoner uten oppfølging

Lenge før FNs 17 internasjonale klimakonferanse, COP17, åpnet i Durban, var forventningene til å få på plass en bindende avtale kraftig dempet. Det er nokså åpenlyst, at ledere som Barack Obama, Manmohan Singh og Nicolas Sarkozy for tiden ikke ser noen som helst politisk gevinst i å kreve at deres hjemlige industrier reduserer sine CO2-utslipp eller i å pålegge sinevelgere å spare på energiforbruket, uansett hva vitenskapen måtte si. 

Etter at klimakonferansen i København i 2009 falt i fisk, ble fjorårets konferanse i Cancun regnet som en større suksess, mest fordi forventningene på forhånd var så lave (se tekstboks). Og forventningene har ikke akkurat skutt i været siste året. Det er allerede klart at store utslippsland som USA, Kina og Russland ikke kommer til å undertegne noen bindende klimaavtale. Men forstsatt er det nok å forhandle om. 

På årets konferanse i Durban, er det tre sentrale temaer som må avklares, ifølge klimarådgiver Bård Lahn i Naturvernforbundet, som er på plass i Durban: 

• Den videre skjebnen til Kyoto-avtalen 

• Opprettelsen av et nytt grønt klimafond 

• Hvor veien går videre. 

– Mange har små forventninger til klimakonferansen i Durban, men det som blir bestemt på disse tre områdene er avgjørende for hva slags klimaavtale vi vil få fremover, sier Bård Lahn. – I praksis må noe vedtas her.

Han minner om at siden Kyoto-avtalen utløper i slutten av 2012 er det viktig å få avklart hva som skjer videre, om den videreføres eller om avtalen eventuelt skal erstattes. 

Det er likevel på forhånd klart at EUs kvotemarked for CO2 vil bestå frem til 2020. Norske bedrifter handler EU-kvoter, mens den norske staten handler internasjonale CDM-kvoter som reguleres av Kyoto-avtalen. Det er også Kyoto-avtalen som regulerer det internasjonale kvotemarkedet.  Det er derfor svært viktig å få avklart Kyoto-avtalens videre skjebne, fordi uten en slik avtale vil den øvrige kvotehandelen miste mye av sin legitimitet.

– De fleste ser for seg en to-trinns løsning, nemlig at Norge, EU og noen andre land aksepterer en forlengelse av Kyotoprotokollen etter 2012, mens man må forhandle videre om hva slags regler som skal gjelde for andre store land.  

– Norge vil være villig til å bli med på en videreføring av Kyoto-avtalen, hvis det er del av en større pakke, forklarer Bård Lahn.

Men resultatet kan også bli at det eneste som kommer ut av klimakonferansen er at landene blir enige om å forhandle videre. Det vil i så fall bety at Kyoto-avtalen ikke videreføres.

En som heller mot dette synet er Kristian Tangen, partner i Differ Clean Technolgies. Selskapet jobber med å utvikle småskala teknologiløsninger som reduserer CO2-utslipp. Tidligere var Tangen partner i det norske kvoteanalyseselskapet Point Carbon. 

– Jeg tror dette går galt, og at de store utslippslandene ikke er villige til å redusere utslippene tilstrekkelig. Da står vi overfor store alvorlige klimaendringer, påpeker han. Tangen er for øvrig kritisk til at ikke en to-trinns løsning ble lansert etter klimamøtet i København i 2009.

– En slik løsning ble foreslått allerede da, og dersom den hadde blitt godtatt i 2009, hadde vi kommet mye lenger nå, sier Tangen. Han minner om at internasjonal kvotehandel har resultert i en norsk utslippsnedgang som er fire til fem ganger større en de samlede, norske utslippene mellom 2006-2010.

«Berit» er kommet for å bli

For å understreke alvoret i situasjonen offentliggjorde FNs internasjonale klimapanel (IPCC) en ny rapport 28. november, på klimakonferansens første dag. Rapporten konkluderer med at i noen deler av verden har ekstremværet sammenheng med klimaendringer. Videre spås det at verden vil se mer ekstremvær i løpet av dette århundre. I rapporten «Managing the Risks of Extreme Events and Disasters to Advance Climate Change Adaptation», skriver IPCC-forskerne, at det er «sannsynlig» eller «meget sannsynlig» at klimaendringer blant annet medfører flere og varmere hetebølger og hyppigere og mer ekstrem nedbør. «Sannsynlig» er forskerspråk for at dataene viser en sannsynlighet mellom 66 og 100 prosent. Rapporten sier spesifikt, at USA og Nord-Europa vil oppleve flere stormer, av typen «Berit» som herjet Norge forrige uke. Rapporten sier for øvrig også at det ennå ikke er belegg for å koble f.eks. sykloner og orkaner med global oppvarmning, men generelt er det nå belegg for å gi klimaendringer skylden for en lang rekke av de aktuelle flommer, monsterregnvær og tørkesituasjoner som verden har opplevd de siste årene – katastrofer som for øvrig, ifølge rapporten, i 95 prosent av tilfellene rammer de fattige u-landene. I tillegg er kostnadene ved ekstremvær enorm (se figur 1).

Rapporten anbefaler lokale virkemidler som bedre byplanlegging og mer tilpasset infrastruktur, og at bedre informasjon til befolkningen tas i bruk. Samtidig tas det til orde for bedre politisk styring, mer teknologiutvikling og mer vidtrekkende endringer for å redusere effekten av en alvorlig klimaendring.

Fond for grønnere næringsliv

Å utvikle et grønnere og mindre karbonbelastet næringsliv er helt avgjørende for å redusere klimaendringene. Her hjemme har miljøorganisasjonen Zero nettopp utgitt rapporten «En grønn industri er Norges fremtid» sammen med Tekna.               

«For å unngå en global temperaturøkning på over to grader må rike land som Norge redusere sine utslipp med nærmere 90 prosent innen 2050. For at Norge skal oppfylle egne og internasjonale forpliktelser må det gjennomføres betydelige utslippskutt i alle sektorer,» heter det i rapporten. Selv om norsk industri har redusert sine utslipp de siste årene, er fortsatt mye å hente, mener Zero (se figur 2).

Dette er Zeros anbefalinger for virkemidler som bør innføres nå for å oppnå nødvendige utslippsreduksjoner i fastlandsindustrien nasjonalt innen 2020.

• Klimafond: Et klimafond må opprettes for finansiering av grønn vekst.Høye investeringskostnader hindrer gjennomføring av gode klimatiltak i industrien, og samtidig er den eksportrettede industrien følsom for nye avgifter. Et fond, kombinert med en forpliktende avtale med industrien og finansiert gjennom økt CO2-avgift for petroleumsindustrien, vil kunne utløse klimatiltak som CO2-håndtering og bidra til store utslippsreduksjoner. Et klimafond vil spre kostnadene ved klimatiltak på mange aktører som tåler et høyere avgiftsnivå, og det vil realisere de beste og mest nødvendige klimatiltakene i industrien.
• Bruk forurensingsloven: Lovverket er det mest styringseffektive virkemiddelet vi har . Forurensingsloven kan benyttes mer offensivt. Gjennom Forurensings-loven og utslippstillatelser kan man sette teknologikrav og pålegge gjennomføring av tiltak. 
• Arealplanlegging: Mange av klimatiltakene i industrien gjennomføres ikke fordi skalaen på prosjektet er veldig stort, som karbonfangst og -lagring. Et bevisst forhold til lokalisering på nasjonalt og lokalt nivå, ved planlegging av nye, industrielle utslippskilder vil kunne utløse klimatiltak. Et samlet syn på utbygging av fornybar energi og fastlandsindustri vil kunne sikre ny industri tilgang på ren, fornybar kraft.
• Teknologiutvikling: Teknologiutvikling er avgjørende for å bygge en grønnere industri på sikt ved at mer effektive og klimavennlige produkter og produksjonsmetoder kommersialiseres. Det er viktig at samfunnet bidrar til å dekke denne kostnaden ved at statlige midler kanaliseres inn i forsking, utvikling, demonstrasjons- og pilotprosjekt. Effekten av å utvikle ny teknologi er vanskelig å få øye på kort sikt. Derfor er det viktig ikke å måle suksessen av teknologisatsningen ved å se utelukkende på perioden frem mot 2020. Det er på lengre sikt at vi kan høste fruktene av en massiv og bred satsning på klimateknologi i dag.

Norge pådriver

I Durban vil Norge ventelig være en av pådriverne for et internasjonalt klimafond og statsminister Jens Stoltenberg har vært med i komiteen som utredet fondet for FN. Et mål i det internasjonale klimaarbeidet er at rike land skal bidra med opp mot 100 milliarder dollar per år til klimatiltak i utviklingsland innen 2020. Men det er stor uenighet om hvor mye av dette beløpet som skal kanaliseres gjennom et eventuelt nytt klimafond. Tanken er å finansiere klimatilpassninger og kortsiktig teknologiutvikling. 

– Foreløpig er det ingen penger i fondet, men dette er noe det skal forhandles videre om, sier Bård Lahn.

Norge er også en pådriver for å få på plass et system for finansiering av skogbevaring i utviklingsland – det såkalte REDD-systemet, «Reducing Emissions from Deforestation and forest Degradation.» Det innebærer at rike land kan bidra til å finansiere bevaring av regnskog i utviklingsland, men det er behov for at finansielle sikringsmekanismer for fondet diskuteres i Durban, selv om utfallet også her er usikkert.