Abraham Lincoln: Mannen, mytene og paradoksene

– Noe av det viktigste som kjennetegner Lincoln er evnen til å sette en kurs og holde den, samt evnen til å rekruttere medarbeider ut fra kompetanse. Det sier Ole Moen, forfatter og tidligere professor i Nord Amerika-studier ved Universitetet i Oslo.

– Han ville beholde unionen og han ville bli kvitt slaveriet, og han klarte begge deler. Han var heller ikke redd for motstand. William Seward, som ble utenriksminister, var den opprinnelige favoritten ved republikanernes nominasjon i 1860 og den som fikk flest stemmer ved de første valgene på nominasjonsmøtet. Han ble en av de mest dominerende skikkelsene i Lincolns administrasjon. Simon Cameron var også en av Lincolns sterkeste rivaler i partiet, han ble presidentens første forsvarsminister. 

Mange amerikanske presidenter har ønsket å bli sett på som representanter for den amerikanske drømmen, myten om at alle som har evner og vilje kan «bli til noe» uansett bakgrunn. For Lincoln var dette helt reellt. Han ble født i en tømmerkoie, han vokste opp i fattigdom hos en far som var analfabet og hans mor døde da gutten var ni år gammel. Han fikk minimal grunn-skole-utdanning, han lånte bøker når han kunne og han utdannet seg til advokat på egen hånd. Han fikk sitt første viktige politiske verv som 25-åring, og 33 år gammel giftet han seg med en kvinne fra en velstående slaveeier-familie i Kentucky. Hans motstand mot slaveriet skal ha blitt til under en reise til New Orleans som 22-åring.

Det politiske USA før Lincoln var ikke noe mindre polarisert enn hva tilfellet er i dag. Slaverimotstanden var betydelig i nord og slave-økonomien veldig viktig i sør, og en av de viktigste politiske problemstillingene gjennom første halvdel av 1800-tallet var å balansere slaveri og ikke-slaveri når nye stater ble tatt opp i unionen. Dette var viktig på grunn av ordningen med to stemmer til hver stat i Senatet. Det såkallte Missouri-kompromisset fra 1820 er et kjent eksempel. USA tok opp Missouri som slavestat, men samtidig kuttet man av en bit av Massachusets og kallte det Maine, og så opprettholdt man balansen. Samtidig ble det satt geografiske grenser for hvor slaveri skulle være tllatt og hvor det skulle være forbudt. Dette splittet landet dypt, og spørsmålet om hvorvidt noen av statene kunne komme til å bryte ut av unionen kom til overflaten lenge før borgerkrigen.

Rasistiske holdninger

Men når Abraham Lincoln fremstilles som presidenten som gikk til krig for å befri slavene er det i beste fall bare delvis riktig. For det første var det sørstatene som angrep militært, og for det andre var Lincolns uttalte hovedmål gjennom hele borgerkrigen å bevare unionen. Avskaffelsen av slaveriet fremsto ikke som noe mål i seg selv før helt mot slutten.

– Det hersker ingen tvil om hans avsky for slave-riet, men han hadde faktisk holdninger som vi i dag ville kalt rasistiske, sier forfatter og historiker Hans Olav Lahlum.

– Som advokat tok han i sin tid en sak for en slaveeier som ville ha tilbake en rømt slave, og han brød seg lite om undertrykkelsen av den indianske urbefolkningen. Han ville gi de svarte juridiske rettigheter, men han så ikke på dem som sine likemenn.

– Han delte samtidens oppfatning av at selv om den amerikanske grunnloven slo fast at «alle mennesker var skapt like», så var ikke denne likheten ubetinget, påpeker Ole Moen.

– Lincoln så de svarte som et folkeslag underordnet den hvite mann. Han var tilhenger av å deportere dem tilbake til Afrika eller vestover i Amerika for å gi dem deres egne leveområder. I 1862 skrev han i et brev til en kjent slaverimotstander at «dersom jeg kan bevare unionen ved å frigi alle slavene vil jeg gjøre det, hvis jeg kan bevare unionen uten å frigi en eneste en så vil jeg gjøre det, og hvis jeg kan bevare unionen gjennom å frigjøre noen, men ikke alle, så vel jeg gjøre det også». 

En pragmatiker

Det var det siste han gjorde, for frigjøringserklæringen av januar 1863 gjaldt ikke i de slavestatene som sloss på Nordstatenes side. Juristen Lincoln forsvarte denne forskjellsbehandlingen med at han ikke hadde formell myndighet til å avskaffe slaveriet i de statene som var lojale mot Unionen, dette kunne bare den lovgivende forsamlingen gjøre. Derimot kunne han frigi slavene i de konfødererte statene som en del av krigføringen mot dem som hadde gjort opprør mot USAS lovlige regjering.

– Pragmatismen er den eneste politiske filosofien som er hjemmeavlet amerikansk, fastslår Moen. 

– Abraham Lincoln var en ekte amerikaner og derfor praktiserte han en godt fundert blanding av høye idealer kombinert med solid bakkekontakt. Ved å frigjøre slavene oppnådde han to ting som tjente nordstatene rent militært: Han kunne holde England og Frankrike unna krigen, begge de europeiske landene hadde elementer av sympati for sør, men de kunne ikke gå inn i en krig hvor det fremsto som om de støttet det slaveriet de selv hadde avskaffet på hjemmebane. For det andre rømte nå mange flere svarte slaver nordover, og det var de svarte som langt på vei holdt den sivile sørstatsøkonomien i gang mens de hvite mennene var i hæren og sloss.

Hvordan var Lincoln som leder?

I Stephen Spielbergs film fremstilles presidenten som en mester i å tale gjennom anekdoter. Det var han absolutt, selv om han ikke brukte grepet i samme grad som filmen gir inntrykk av. Hans sosiale evner er for øvrig et av de mange paradoksene ved ham. Han var en mester i små grupper og hadde en egen evne til å løse opp i vanskelige situasjoner gjennom humor og gode historier. Samtidig var han tilbaketrukket som privatperson, og med depressive trekk. Vi vet lite om Lincolns private tanker, for det han skrev av brev var i stor grad preget av et politisk innhold. Men som politiker var han flink til å omgås mennesker, flink til å lytte, flink til å forstå og til å tilpasse seg det som foregikk rundt ham.

Det meste av det som i dag er Abraham Lincolns positive ettermæle stammer fra de siste to årene av hans presidentperiode. I hans første år gikk krigen, som selvsagt dominerte hele hans tid i Det Hvite Hus, dårlig for Nordstatene. Lincoln ble kritisert for ikke å ta den militære trusselen fra på alvor fra begynnelsen av, da han først vervet soldater var det for eksempel bare for en periode av tre måneder. De fleste militære ledere av betydning, med Robert Edward Lee i spissen, var fra sørstatene og valgte å slåss for konføderasjonen. Den første større militære konfrontasjonen endte for Nordstatenes del med en spektakulær fiasko ikke langt fra hovedstadens bygrenser. Nordstatene byttet øverstkommanderende flere ganger og flere av Lincolns generaler mislyktes ettertrykkelig. Krigen snudde ikke for alvor før etter slaget ved Gettysburg i juli 1863 og etter utnevnelsen av Ulysses Simpson Grant til Nordstatenes øverstkommanderende.

– I begynnelsen slet Lincoln skikkelig med å håndtere situasjonen, påpeker Hans Olav Lahlum. 

– Han ble imidlertid bedre etter hvert, og han klarte med tiden å sette sammen et lag av sivile og militære ledere som fungerte. Han turde omgi seg med sterke personligheter, han lærte å forstå hvem som kunne samarbeide med hvem og han lykkes som kompromissbygger når det oppsto uenigheter. Men vi må forstå at dette var en politiker som kom til presidentembetet uten å ha hatt noen maktposisjon tidligere i det hele tatt, og som brukte tid på å bli god i rollen. Det hele fungerer imidlertid veldig bra i andre del av hans presidenttid, ikke minst da han finner Ulysses Grant.

Den største?

Er Abraham Lincoln USAs største president? Ja, svarer Ole Moen, uten å nøle.  Hans Olav Lahlum svarer nei. 

– Historikerne trekker frem tre navn når det spørsmålet stilles: Lincoln, George Washington og Franklin Roosevelt.  Jeg er enig i akkurat det utvalget, men av disse setter jeg ham likevel ikke høyere enn på tredjeplass. Selv har jeg Roosevelt øverst på akkurat den rankingen. •

--------------------------------------------------------------

Abrahams anekdoter

Etter 150 år kan det hende noen av sitatene som tilskrives ham er lettere pusset på,
men de er like fullt viktige for hvordan han blir sett på i dag. Felles for dem alle er at de består av hverdagslige språklige bilder som tilhørerne lett kunne forholde seg til. 

Om kritikere som mente at han var for dårlig forberedt på borgerkrigen da den brøt ut:

«Jeg kan ikke krysse elva før jeg er kommet fram til bredden»

Om kritikere som mente at han hadde skiftet mening når han ikke burde:

«Det amerikanske folk skal være glade for at de har en president som er klokere i dag enn han var i går»

Om å ha Gud på sin side i krigen:

«Ja, jeg vil gjerne ha Gud på vår side, men jeg er enda mer avhengig av å ha Kentucky»

Om en klient, da Lincoln som forsvarsadvokat blir spurt om hvorvidt klienten oppfører seg på samme måte når han er alene som når han er sammen med andre:

«Jeg har aldri vært sammen med ham når han har vært alene, så det vet jeg ikke»

Om uærlighet i politikken og andre steder:

«Du kan lure alle mennesker noen ganger og noen mennesker alle ganger, men du kan ikke lure alle mennesker hver gang»

Om slaveritilhengere:

«Hver gang jeg hører noen argumentere for at slaveriet er bra, føler jeg et sterkt ønske om å teste denne praksisen på ham personlig»

Om verdien av å inngå kompromisser for å nå et langsiktig mål:

«Kompassnåla kan vise deg hvor som er nord, men den forteller ikke om den rake veien nordover gjør at du går deg fast i en sump. Derfor er det bedre å gå rundt sumpen, selv om veien da blir litt lengre»

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Spielbergs Lincoln

Det er Stephen Spielbergs film, og ikke minst Daniel Day Lewis Oscar-belønnede rolletolkning, som har satt Abraham Lincoln på dagsordenen i 2013. 

Filmen ligger tett opp til virkeligheten både når det gjelder hendelsesforløp og tidskoloritt, og den viser mer enn noe annet skyggesiden ved Nord Amerikas største politiske helt.

Det meste av handlingen er lagt til tre uker i januar 1865 da kongressen behandler presidentens forslag til et grunnlovsforbud mot slaveri i alle unionens stater. Lincoln vet at selv om mange sentrale politikere i nord er sterke slaverimotstandere, så er det på ingen måte de svartes sak som har motivert verken befolkningen eller hæren til å lide seg igjennom fire blodige år med krig. Han frykter at dersom de konfødererte setter seg til forhandlingsbordet og krever en opprettholdelse av slaveriet som betingelse for å avslutte krigen, så er dette noe presidenten kan bli tvunget til å gå med på.

I USA har valgene til kongressen og til presidentembedet alltid foregått senhøstes, mens den nye perioden ikke starter før et stykke inne i det nye året. I januar 1865 satte presidenten alt inn på å overtale flest mulig av de demokratene som hadde tapt sine valg i november, og som derfor ikke hadde noe politisk liv å tape, til å stemme mot sitt eget parti og si ja til grunnlovsforslaget. Republikanerne hadde flertall i salen, men ikke det to tredels flertallet som et grunnlovsforslag krevde. For å få dette til ble mange av demokratene kjøpt med løfter om offentlige stillinger under den neste administrasjonen. Mot slutten av prosessen viser filmen også hvordan presidenten i realiteten lyver for kongressen gjennom å bortforklare eksistensen av en konføderert delegasjon som er på vei til Washington for å forhandle om fred.

Den presidenten som i 1862 hadde sagt at han ville akseptere fortsatt slaveri dersom dette kunne redde unionen hadde med andre ord skiftet mening. I januar 1865 saboterte han aktivt mulighetene for en fredsforhandling fordi han ville ha et grunnlovsvedtak om slaveriet først. Han møtte ikke sørstatsdelegasjonen før 3. februar, etter at kongressen hadde vedtatt forslaget hans. Da var slaverispørsmålet låst fast, med den følge at sørstattsrepresentantene nektet å overgi seg. Resultatet ble ytterligere to måneder med blodig krig før fredsslutningen 9. april. 

– Filmen viser det paradokset at den mannen som fremstilles som så moralsk høyverdig også var en kynisk realpolitiker, sier Hans Olav Lahlum.

– Han brukte midler vi i dag ville sett på som totalt uakseptable. Salg av embeder er for oss korrupsjon, og en løgn ville ført til riksrett. I tillegg kan man diskutere hans opprinnelige formål med krigen, å bevare unionen. I dag vil vi mene det er helt legalt dersom en befolkning i et geografisk område ønsker å bryte ut av en statsdannelse hvor de ikke føler seg hjemme.

– Men denne statsdannelsen, altså sørstatene, baserte seg på slavehold. En frigjøringsbevegelse basert på et så udemokratisk styresett ville vel ikke blitt møtt med stor forståelse i dag heller?

– Det er riktig, og alt dette viser hvor vanskelig det er å betrakte en 150 år gammel konflikt med dagens etiske briller. Og i ettertiden oppleves det faktum at krigen førte til avskaffelsen av slaveriet som så høyverdig at vi gladelig lar hensikten forsvare enhver handling underveis.

For i Lincolns samtid ble ikke hans «tjuvtriks» i forbindelse med behandlingen av det trettende grunnlovstilleget vurdert som spesielt grovt. USA var et svært korrupt samfunn på denne tiden. Det fremgår eksempelvis i boka Gangs of New York fra 1928, hvor forfatteren Herbert Asbury beskriver de tette båndene mellom forbrytere, politikere og politi i New York gjennom hele det 19. og langt inn i det 20. århundre. Også denne boka er gjort til film - med samme Daniel Day Lewis i en av hovedrollene.

– Vi må huske at i datidens korrupte samfunn fikk Abraham Lincoln allerede som advokat tilnavnet Honest Abe, ærlige Abe, påpeker Ole Moen.

– Han er blitt kritisert av en del «historierevisjonister» på 1960- og 70-tallet for å være dobbeltmoralsk i sitt forhold til slaveriet, men det blir feil å sette på seg for sterke samtidsbriller når man vurderer historien. Det er riktig at han som president delte ut embeder for å oppnå motytelser, men det var datidens praksis og det bidro til å gjøre ham til en effektiv politiker. Jeg mener at han helt klart var reelt opptatt av moral - og da som handlingsnorm og ikke bare som en polert utstillingsvare sier Ole Moen.