Louise K. Dedichen | Forsvarets førstedame

Den 24. februar er det ett år siden Russland iverksatte sin storskala invasjon av Ukraina.

Høsten før, i 2021, hadde vært spesielt hektisk i Natos hovedkvarter, forteller viseadmiral Louise Dedichen, leder av Militærmisjonen i Brussel; den norske militære representasjonen i Nato.

– Det var en spesiell og hektisk tid fordi Nato om sommeren hadde trukket seg ut av Afghanistan, med alle endringene det medførte, og fordi alliansen utover høsten fikk inn masse etterretningsinformasjon om at det var oppbygging av styrker på gang rundt Ukraina, sier Dedichen.

For Nato var det etter hvert ganske klart at et angrep var sannsynlig, og at angrepet antagelig ville komme på vinterstid. Frost i bakken gjør det lettere å ta seg frem med stridsvogner.

– Julen 2021 var jeg veldig oppmerksom på å ha med meg telefonen overalt, i tilfelle det kom et angrep. Men det skjedde først i februar.

24. februar var hun en av dem som fikk en telefon midt på natten.

– Det var en kort beskjed her fra Nato-hovedkvarteret: «Nå er de i gang». Da var det bare å få beina på dørken, og komme seg på jobb.

I Natos korridorer

Louise Dedichen tar imot til intervju på kontoret sitt, via Teams.

På skulderklaffene har hun tre stjerner og ankeret som forteller at hun er viseadmiral med bakgrunn fra Sjøforsvaret. Dette er den nest høyeste graden i Forsvaret, nest etter høyeste grad; som innehas av kongen, kronprinsen, forsvarssjefen og tidligere forsvarssjefer.

På veggen bak henne henger det portretter av kong Harald og dronning Sonja. Ved siden av står det et stort norsk flagg.

Kontoret ligger da også i det Dedichen beskriver som den norske fløyen i hovedkvarteret.

– I det militære er vi 24 her, som er under min ledelse, og på den andre siden av gangen sitter det folk fra Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet.

Louise Dedichen har vært leder i Militærmisjonen, det norske forsvarets representasjon ved Nato-hovedkvarter i Brussel siden 2020. Her fra første arbeidsdag som forsvarssjefens faste representant i Militærkomiteen i Nato.

Foto

Forsvarets Mediearkiv, Torbjørn Kjosvold

Samarbeid på tvers

– Samarbeider dere i det daglige?

– Veldig mye. Saksbehandlere, ambassadør, forsvarsråd, alle vi militære, sivile og soldater, jeg opplever at vi jobber prestisjeløst sammen for den samme saken; å fremme det norske synet.

– Og det er ganske unikt, for det er ikke sånn alle steder at folk fra ulike departementer og etater virkelig finner tonen. Men vi gjør det. Vi rapporterer, deler meninger og diskuterer på tvers. Det opplever jeg gjør oss bedre; alle sammen.

– Det er også veldig enkelt for meg å komme i kontakt med andre Nato-nasjoner. Alle er her i samme hus. Hvis jeg vil finne ut hva britene tenker om en sak, kan jeg sende melding, ringe eller gå bort og avtale møte med deres folk, sier Dedichen, og forteller at det gjør hun. Hele tiden.

– Jeg har også et sånt, hva skal man si .... diplomatisk liv, med mottagelser og middager to-tre kvelder i uken; som også er arbeidsmiddager.

– Det bidrar til at vi blir kjent med hverandre over landegrensene og får bedre tillit til hverandre, vi er jo bare mennesker.

Stemmen fra Brussel

Dedichen er, som leder for Militærmisjonen, plassert midt i et nettverk med tråder til mange kanter. Hun er forsvarssjefens militære representant i Nato og EU. Samtidig som hun er en av lederne i hans toppledergruppe hjemme i Norge.

– Å forklare situasjonen i Ukraina-krigen hjemover og formidle virkelighetsforståelsen, slik vi ser den her i Brüssel, det er min viktigste og mest krevende oppgave nå. Det er det jeg bruker mest tid og energi på.

– Enten vi vil eller ikke, så er det større avstand fra Norge til Ukraina enn fra Nato til Ukraina, sier Dedichen.

– Hvor ofte har du kontakt med Norge og forsvarssjefen?

– Jeg bruker kanskje 20 til 30 prosent av min tid på å jobbe mot Norge. Så vi møtes på skjerm i hvert fall en gang i uken, og utover det har vi løpende kontakt.

Det er Dedichen som representerer forsvarssjefen i Militærkomiteen i Nato; et forum bestående av militære representanter for forsvarssjefene i alle de 30 medlemslandene. Komiteen utarbeider og gir militærfaglige råd til Natos øverste politiske organ, Det nordatlantiske rådet; som ledes av generalsekretær Jens Stoltenberg.

– Jobber du opp mot Stoltenberg i det daglige?

– Min jobb er i militærkomiteen, som gir råd til politisk ledelse. Den som jobber tettest opp mot Stoltenberg, er ambassadør Anita Nergaard som sitter som representant for regjeringssjefen i Det nordatlantiske rådet. Men når det er sagt, så sitter jeg veldig ofte inne på de politiske møtene. Jeg synes det er viktig å få en forståelse av politikken når man skal gi militære råd; fordi alt henger sammen.

I januar besøkte Stoltenberg NHOs årskonferanse og holdt talen der han sa at «våpen er veien til fred». Han argumenterte tungt for at Vesten må støtte Ukraina militært og at det må skje nå. Han advarte også mot å undervurdere Russland.

– En helt fantastisk tale, utbryter Dedichen.

Beveget viseadmiral

For viseadmiralen har det siste året vært «utrolig spesielt», og noen hendelser har gjort mer inntrykk enn andre. Det er særlig to hendelser som har brent seg fast. Hun forteller om et møte mellom Nato og Russland før krigen var et faktum; et diplomatisk initiativ fra Nato:

– Der satt det to representanter fra Russland, viseforsvarsminister og viseutenriksminister, og fortalte en historie som ikke stemmer med virkeligheten. De pekte i retning av at det var Vesten som var aggressor, og ikke dem selv, sier hun, med tilløp til harme i stemmen.

– Men, fra de 30 allierte var det et samstemt budskap: At et eventuelt angrep på Ukraina var et brudd på Folkeretten, totalt uakseptabelt og ville bli fordømt. Det var veldig, veldig sterkt å oppleve.

Dedichen legger til at det også viste seg å bli viktig at amerikansk etterretning i forkant hadde lekket informasjon om at Russland kunne komme til å angripe Ukraina. En krig er også en kamp om narrativer.

En annet historisk møte, var da utenriksministre fra 30 nasjoner var i det Det Nordatlantiske rådet i juli og signerte protokollen som startet medlemsskapsprosessen for Sverige og Finland.

– Jeg har vært i det norske Forsvaret i veldig mange år og har vært særlig interessert i disse spørsmålene. Hvis du hadde spurt meg om det for ti år siden hadde jeg aldri trodd at jeg ville få oppleve dette.  

– Det var faktisk veldig sånn ... det var et bevegende øyeblikk.

Felles fiende forener

– Hvilke erfaringer har du gjort deg når det gjelder ledelse det siste året? Har det krevd noe annet og nytt av deg?

– Jeg leder et fantastisk team, det må jeg forte meg å si, og vi har lik virkelighetsforståelse. Jeg tror vi alle opplever at det haster å fortelle historien om det som skjer hjemover. Det haster å gjøre alt vi kan for Ukraina, sier Dedichen, og viser til at hele den vestlige sikkerhetsarkitekturen er under press.

– Når det gjelder hva denne krisen har gjort med oss, så opplever jeg at vi kanskje er enda mer sammensveiset enn før. Vi er også fokuserte på rapportering. Det skjer mye og det skjer fort, og det har vi veldig gode rutiner på.

Forsvaret er kjent for velsmurte rutiner og struktur, men dette er rutiner som imponerer selv en viseadmiral som har levd hele sitt voksne yrkesliv i det militære.

– Jeg vil si at det er eksepsjonelt her nede. Det er en enorm mengde med saker, og vi har en veldig god kalender-disiplin og veldig god rolleforståelse. Alle vet hvilken portefølje de har, og vi har egne møter for koordinering og deling av informasjon. God disiplin og struktur er helt nødvendig når man skal koordinere med alle saksbehandlerne fra alle disse nasjonene. Saker som skal behandles ligger i kalenderen lang tid i forveien.

– Men dere må improvisere hvis det skjer ting …?

– Ja, ja, ja, for all del. Absolutt.

Endringsledelse à la Nato

Konflikten mellom Russland og Ukraina er ikke ny, og alliansen har endret seg etter at Russland annekterte Krim i 2014. Det har foregått et utviklingsarbeid som pågår fremdeles, parallelt med at de håndterer krigen. På militær side har det vært en slags opprydning i planene, herunder om hvem som skal være hvor med hva slags personell og materiell.

– Vi reviderer hvordan vi rigger oss. Det har vi jobbet veldig mye med den siste tiden, sier Dedichen.

Viseadmiralen mener omleggingen har båret frukter, og kommer tilbake til rutinene og samarbeidet i det store Nato-maskineriet. Hun sier det var helt unikt at Natos råd enstemmig kunne vedta å iverksette Natos forsvarsplaner allerede 25. februar, dagen etter Russland angrep Ukraina.  

– Det viser både at Nato er i god form og at det er et sterkt samhold i alliansen. Putin feilberegnet. Hans forutsetning da han gikk inn i Ukraina var at det var dyp splittelse i alliansen.

– Det haster

Dedichen er utålmodig etter å få formidlet sitt budskap hjemover om at Norge og andre Nato-land må bidra med så mye de kan til Ukraina, så fort som mulig. Våpenstøtte og støtte til opplæring.

– Jeg mener at det er et tidsvindu i krigen nå, hvor det haster mer enn noen gang, sier hun.

Dedichen og kollegaene har også begynte gire opp mot Natos neste toppmøte, som er i Vilnius til sommeren. I Nato er målsetningen at medlemslandene, relativt sett, skal bidra med like mye. To prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) avsatt til forsvar.

– I Norge er det også et vindu for politikerne nå, fordi det skal legges frem både en totalberedskapskommisjon og en forsvarskommisjon, samtidig som forsvarssjefen skal komme med sitt fagmilitære råd. Hvis vi ikke skal gjøre det nå, når skal da Norge komme opp på minimum to prosent?

Dedichen snakker seg varm. Sier at vår sikkerhet og økonomi henger tett sammen med Ukrainas sikkerhet. Understreker at Norge trenger et forsvarsløft.

– Det er ikke sånn at Norge er isolert som Nato i nord. Vi er avhengige av støtte fra andre allierte, og det betyr også at vi må være rede til å hjelpe og støtte andre allierte ved behov.

I Natos korridorer. Louise Dedichen har i Nato-hovedkvarteret kort vei til de andre nasjonene i Nato, som sitter i samme hus. Her sammen med obersløytnant Maria Fagerheim.

Foto

Forsvarets Mediearkiv, Torbjørn Kjosvold

Debatten i Norge

– I skrivende stund har flere Nato-land, deriblant Norge, gått inn for å donere stridsvogner av typen Leopard til Ukraina. Kan ikke flere og avanserte angrepsvåpen bidra til å øke krigsfaren?

– Ukraina trenger all den støtten de kan få, det være seg fra Nato-land eller andre. Vi må få slutt på at Russland tar seg til rette, og vi må få en slutt på krigen. Som Stoltenberg s på NHOs årskonferanse: «Våpen er veien til fred». Jeg er enig med forsvarsministeren som sier at det er viktig for europeisk sikkerhet og for Norge at Ukraina settes i stand til å forsvare seg mot Russlands angrep.

I vinter har debatten i Norge også gått om hvor mye eller lite og hvilken type utstyr Norge bør sende til Ukraina. Et av dilemmaene er om det å sende avansert materiell til Ukraina vil svekke Norges egen forsvarsevne.

– Jeg tenker at alle nasjoner er i samme situasjon her, ikke minst alle som grenser til Russland eller nesten grenser til Russland. Saken er at Ukraina har et enormt behov for våpen, sier Dedichen, som er klar på at hun ikke målbærer noen «klagesang» fra Norge i militærkomiteen. Og rådet hjemover til Norge er:

– Alt vi kan bidra med, må vi bidra med. Det er mitt militære råd.

– Hva sier du til dem som er redde for at Norges egen forsvarsevne skal svekkes?

– Jeg har stor forståelse for mye av diskusjonen om totalberedskap hjemme, og at vi også har oppmerksomhet rundt det. Med mest av alt er vår sikkerhet tett knyttet til sikkerheten i Ukraina. Vi må sørge for at denne krigen tar slutt.

Forsvarets førstedame

Louise Dedichen er mer opptatt av jobben hun skal gjøre enn av at hun er første kvinnelige leder i Militærmisjonen og første kvinne i Natos militærkomite. Men det er ikke til å komme unna at hun for mange er kjent som kvinnen som har gått foran i det mannsdominerte miljø i det norske Forsvaret.

I 2008 ble hun første kvinne som ble utnevnt til kontreadmiral, da hun fikk jobben som sjef for det som da het Forsvarets skolesenter; nå Forsvarets høgskole. Forsvaret ble imidlertid saksøkt for brudd på likestillingsloven, av en mannlig kandidat som mente å ha blitt forbigått. Etter at saken hadde gått i ulike rettsinstanser i over seks år, kom det til slutt en avgjørelse i Høyesterett. Og dommen var krystallklar. Dedichen var den best kvalifiserte søkeren.

– Hvordan er det å være kvinne i det mannsdominerte miljøet du er i nå; i Nato?

– Jeg opplever at jeg er både respektert og velkommen i den klubben her. I Militærkomiteen er jeg eneste kvinne, meg jeg opplever ikke at det har så mye å si. Det har vært noen ubetenksomme slengbemerkninger på veien, men jeg har etter hvert blitt såpass opp i alder og erfaring at de kan lett ryddes av veien i samtale. Men dette oppleves ikke som viktigst akkurat nå, som vi har så store felles utfordringer.

– Hva gjør du, tar du det opp der og da?

– Om ikke der og da, så er jeg ikke sein …

Er ingen gentleman

Ta bare det at komiteen av enkelte tituleres som gentlemen, forklarer Dedichen:  

– Det er mest ubetenksomhet, men irriterende når du hører det mange ganger. Da minner jeg vedkommende om at det ikke bare er gentlemen der. Og lederen for militærkomiteen hadde inntil for to år siden tittelen chairman. Nå heter det chair, men det er noen som bruker chairman fremdeles. Bevisst eller ubevisst.

Når hun snakker om hindringer som kvinner møter i Forsvaret, har hun også kvinnene som kommer etter henne i tankene.

– Jeg vil legge best mulig til rette for dem. Jeg har nå en fantastisk jobb, og dette er en rolle som passer like godt for en kvinne som en mann.

I andre intervjuer har Dedichen fortalt at hun tidligere forberedte seg ekstra godt, fordi ingen skulle kunne «ta» henne fordi hun var kvinne.  

– Jeg trenger ikke lenger å «bevise» noe, som kvinne, men gode forberedelser er alltid en del av jobben.

Høye krav til medarbeiderne

– Hva er viktig for deg som leder når du leder andre?

Viseadmiral Louise K. Dedichen. 

Foto

Forsvaret

– Jeg stiller høye krav til medarbeiderne, og jeg håper at de oppfatter meg som inkluderende. Jeg er veldig opptatt av å rose de flinke medarbeiderne jeg har for den fantastiske jobben de gjør, og jeg er opptatt av å gi ros i plenum. Skulle det være behov for det motsatte, så tar vi det på tomannshånd.

– Hvilke personlige egenskaper er du fornøyd med å ha som leder, og hvor kunne du vært bedre?

– Jeg er relativt rask til å se hva en sak dreier seg om. Og hva angår hva jeg kan bli bedre på, så er det kanskje å forklare hvorfor. Hvis det er en vanskelig sak og jeg mener at svaret er sånn og sånn og sånn ...  Da kan jeg være utålmodig. Det er ikke alltid jeg forstår at vi må bruke mer tid på å diskutere. Men jeg mener likevel at jeg er en inkluderende leder …

Når det gjelder forholdet til de ansatte, så opplever hun at det er litt annerledes å jobbe i utlandet enn hjemme.

– Vi kommer tettere på hverandre her. Kollegaene dine blir også dine nærmeste venner. Høytider, som 17 mai, tilbringer vi sammen og det blir mange helgeutflukter sammen med kollegaer. Vi blir kollegaer på en annen måte.

Hva rettssaken lærte henne

– Hvilken enkelthendelse har formet deg mest som leder?

Dedichen blir for første gang stille. I opptil flere sekunder.  

– Jeg kommer jo ikke unna det jeg har vært igjennom. Den veldig kjedelige rettsprosessen da jeg fikk opprykk til admiral. Og hvordan har det formet meg som leder? fortsetter hun.

– Det gjelder å ikke gi opp og det gjelder å gjøre en veldig god jobb. Da jeg i etterkant fikk det nærmest umulige oppdraget å lede omstillingen av skolesektoren i Forsvaret, så var jeg fast bestemt på at jeg skulle lykkes med det. Samme hva. Jeg er veldig målbevisst.

– Og utholdende? Den rettssaken dro ut i tid ...?

– Det var veldig vondt. Men jeg var fokusert mot konklusjonen, og hadde et stort håp om at det gikk riktig vei. Jeg har også vært opptatt av å finne ut hva det var av læring i det, slik at jeg kunne dele det med andre. 

Gir råd til yngre kvinner

Dedichen er opptatt av de unge kvinnene i Forsvaret, og registrerer at det har vært mye negativ omtale av hvordan kvinner blir inkludert i Forsvaret den siste tiden. For litt over et halvt år siden gikk Dedichen selv ut med at hun hadde blitt seksuelt trakassert, som ung kadett for 40 år siden.

– Jeg er alltid åpen for å gi råd til de kvinnene som henvender seg til meg, og dem er det ganske mange av. Det viser at det er viktig å holde på nettverkene for kvinnelige ansatte i Forsvaret. At jentene får komme sammen og snakke om ting det ikke er lett å sette ord på.

Hun er opptatt av at Forsvaret skal være en arbeidsplass som er like bra for kvinner som for menn.

– Vi er dønn avhengige av å ha både kvinner og menn i Forsvaret og ulike typer kompetanse. Vi skal respektere folk for hva de kan, og sørge for at de får brukt de beste egenskapene sine.

Dedichen mener Forsvaret er en fantastisk arbeidsplass, men er tydelig på at det må ryddes opp i forhold som ikke er akseptable.

– Og ord er ikke nok. Ordene må følges opp med handling.

Trening og bøker

I Brussel er det lange dager. Krig står på dagsordenen.

Slik hadde det blitt, hvis Louise K. Dedichen måtte velge ...

Men litt fritid er det.

Hvis de har lange møtedager, starter de gjerne dagen i treningssenteret i Nato-hovedkvarteret med fellesstrening, forteller Louise Dedichen.

– Det er ofte en av soldatene leder an. Senest i morges startet vi med en crossfit økt. Det er godt for kroppen før en lang dag, og fellestrening er også noe av det som skaper samhold og miljø.

– Og når jeg er hjemme alene og har fri om kvelden, liker jeg å lese gode bøker. Akkurat nå har jeg begynt på bok nummer to av svenske Karin Smirnoff. Alt hun har skrevet er utrolig bra. Jeg liker å lese romaner, og lever meg helt inn i det.

– Hvor henter du energi når du har fri?

– På trening, tur og sykkeltur. Jeg henter også energi når jeg kommer hjem til mannen min og kan være sammen med ham og andre i storfamilien. Eller venner. Jeg er hjemme i Norge så ofte jeg kan, typisk annen hver helg. Og av og til kommer mannen min ned. Han kom i går. Så nå er det noen i leiligheten når jeg kommer hjem. Det er koselig.

Drivkraften

– Krig er lidelse og mennesker som dør. Hvordan er det å stå i dette. Går det innpå deg?

– Det går absolutt innpå meg, og jeg har veldig god og tett kontakt med min ukrainske kollega, senest i dag, rett før dette intervjuet så satt vi sammen i over en time. Den personlige historien han kommer med, den opplevelsen av å høre det rett fra ukrainerne, det gjør veldig inntrykk på meg. Altså, krig er brutalt, krig er dyrt, krig er hensynsløst, krig er ulovlig. Denne krigen må komme til en ende.

– 24. februar er det ett år siden Russland invaderte Ukraina fra flere fronter. Hva forventer vil skje fremover?

– Jeg er redd krigen ikke er over med det første. Jeg kan ikke gjenta det for ofte og understreke det nok: Det haster å hjelpe Ukraina, det haster at vi stopper Putin og det haster å få verden på rett kjøl igjen. Vi kan ikke tillate at autoritære regimer tar seg til rette slik Russland nå gjør.

– Hva er din egen drivkraft for å stå i dette?

– Jeg er overbevist om at Norge og det norske forsvaret har en veldig viktig rolle å spille. Det betyr mye det vi gjør. Og når alt kommer til alt, gjelder det både vår egen, våre barns og våre barnebarns fremtid.