Økt rettslig handlingsrom – I juridisk og politisk forstand

Øystein Blymke er Statsviter og skribent

SYNSPUNKT: EØS-regelverket volder politikerne våre mye bry. Noen velger å tolke det strengt juridisk, med den følge at det lett kan fremstå som en trussel mot sjølråderetten. Andre tolker EØS-regelverket mer retts-politisk, med den følge at rommet for skjønn kanskje viser seg større enn man hadde trodd. Det er i den sammenheng nok å vise til all den politiske og juridiske krangel det har vært i den senere tid, om forståelsen av EU/EØS-Jernbanedirektiv, av Aceravtalen og EØS regelverket for trygdeytelser.

Tidligere sjefsøkonom i LO Stein Reegård har skrevet mye om denne problemstilling, ikke minst her i Dagens Perspektiv. EU-EØS-retten gir etter hans oppfatning, et større rom for skjønn enn mange tror. Problemet er imidlertid at verken politikere eller sentrale rettsandvendere helt ut evner å utnytte muligheten for skjønnsutøvelse, godt nok?

EU-retten er som kjent dynamisk. Forordninger og direktiv produseres ofte, og i et hopetall. Derfor gjelder det for norske rettsandvendere å følge godt med i timen. Både lovgiver, rettsbyråkrater og advokater må unngå å tolke EØS-regelverket for statisk, eller for juridisk rigid.

For en EØS-tilhenger bør vissheten om at regelverket kanskje gir et større handlingsrom nasjonalt enn antatt, antakelig bare være en fordel For en ihuga EØS motstander derimot, vil et større rettslig handlingsrom enn tidligere antatt, antakelig ikke være utdelt positivt. Noen EØS-motstandere vil til og med kunne ønske å holde på en snever juridisk bokstavtolkning av en EU/EØS-forordning - hvis en slik fortolkning bekrefter at sjølråderetten innskrenkes.

Selv den dyktigste EU/EØS advokat vil måtte basere sitt juridiske faktagrunnlag, og sine juridiske premiss på EUs fire friheter. (Fri flyt av varer, tjenester kapital og personer) Dette er næringspolitiske friheter forankret i et klart ideologisk - liberalpolitisk grunnlag. En rekke EØS-forordninger utformes med basis i disse europeiske kjerneverdier.  Og det rettslige skjønnet som regelandvender gis anledning til å bruke når forordningen skal praktiseres, må således være forankret i de fire friheter.

Det brukes i dag uhorvelig store ressurser i form av juridisk og politiske hjernekraft for å forstå og anvende EØS-retten rett og riktig. Hvor verdiskapende et slikt juridisk maraton-arbeid er, og hvor viktig det er for rettssikkerheten og sjølråderetten, skal være usagt i denne sammenheng.

Derimot bør det sies noe om EØS-regelverkets materielle og prosessuelle innhold. I likhet med Reegård, og ut fra egne rettspolitiske arbeider gjennom de senere år, deler jeg sjefsøkonomens ønske om å styrke faktumbeskrivelsen, premissvalget og begrepsbruken i deler av EØS-regelverket. Og ikke minst gjelder dette ønsket for det konverteringsarbeid som må utføres og implementeres, når EU/EØS-forordningen/direktivet skal innpasses i norsk rett.

Har jeg forstått Reegård rett, ser han også en fare ved å gjøre all tekstforståelse i EU/EØS-forordninger og direktiv til et rent juridisk anliggende. Faktum – og det som danner premiss for rettsregelen - må komme tydeligere fram. Dermed vil også det samlede, politiske og juridiske innhold i regelverket (og i beslutningsgrunnlaget) kunne fremstå, vektet og balansert mer entydig – og dermed også bedre egnet for bruk av et rettslig skjønn på nasjonalt nivå.

For å unngå at EØS-retten og den juridiske begrepsforståelsen overstyrer de reelle retts-politiske hensyn, må være politikere mer aktivt og målrettet, utfordre den rene juridisk begrunnede regelforståelse. EØS-skolerte advokater kan selvfølgelig være til god hjelp for enhver politiker som ønsker å forstå regelverkets juridiske implikasjoner i et komplekst EU/EØS-regelverk. Men, den samme politikeren må ikke glemme sitt eget ansvar for å supplere den strengt juridiske fortolkningsgrunnlaget, med sin egen retts-politiske oppfatning av den samme forordning.