Ny sentralbanksjef: Hva vil gi valget nødvendig legitimitet?

Øystein Blymke er skribent og statsviter. 

SYNSPUNKT: En sommerdag i 2017 leverte tidligere Sentralbanksjef Svein Gjedrem, på vegne av Sentralbanklovutvalget, sin utredning til daværende Finansminister Siv Jensen.. «Vi legger vekt på at bankens virksomhet skal være demokratisk forankret. Samtidig er det viktig med åpenhet, forutsigbarhet og langsiktighet» var blant de velvalgte ord Gjedrem anvendte under overrekkelsen.

En januardag i 2022 advarer første sjef til oljefondet, Knut N. Kjær (Aftenposten 15.01.22) offentligheten, om at debatten om ny sentralbanksjef bør handle mindre om «middager og relasjoner», og mer om kompetanse i pengepolitikk, og om innsikt og forståelse for Oljefondets strategiske samfunnsrolle. Dessuten sier Kjær, at Stortinget (som lovgiver) må ta sitt ansvar for at den vedtatte sentralbanklov fastsetter en «struktur» som nærmest gjør det «umulig å gjøre et godt valg av leder.» Ifølge Kjær betyr det at stillingen bør være delt i to, dvs. med et Oljefond skilt ut av Norges Bank.

Så har ikke skjedd. Det betyr vel at sentralbanksjef-stillingen nå bærer med seg, både et tungt ansvar for pengepolitikk og for oljefondets policy. Stillingen blir med andre ord enda mer politisk viktig. Mer viktig enn den antakelig hadde blitt, hvis tidligere sentralbank-sjef, og utvalgsleder Gjedrem foreslåtte to-deling av stillingen hadde blitt fulgt av politikerne.

Litt større åpenhet og litt mer politisk «ærlighet» om finansministerens beveggrunner for å velge den han innstiller, ville ikke vært av veien

Legger man til grunn et noe mer politiserende syn på stillingens innhold etter lov-endringen, kan man kanskje bedre forstå at Jens Stoltenberg ble bedt om å søke. Og i så fall, hvorfor ikke si det som det er? I stedet understreker det ene regjeringsmedlem etter det andre «stillingens uavhengighet». For deretter å distansere seg selv mest mulig fra det helt naturlige og nære forhold mange av dem har til Jens Stoltenberg. Det gjør saken neppe bedre – for noen.

Politikk er som kjent «det muliges kunst.» Når en politisk valgt finansminister er tildelt rollen som arbeidsgiver, og skal avgjøre helt sentrale embets-stillinger, tas det selvfølgelig hensyn ut over det som er å lese av kandidatens CV eller kommer fram under intervjuet. For eksempel vil karakteren til juridikum antakelig telle mer når ekspedisjonssjef i Justisdepartementets lovavdeling skal besettes, enn hva karakteren til sosialøkonomisk embetseksamen vil telle, hvis det er snakk om ansettelse av en sentralbanksjef – uten sammenligning for øvrig.

Her i landet har vi heldigvis ikke så mye å lære av ansettelsesprosessene til høye embetsstillinger i USA. Men et og annet poeng om åpenhet kan  være verd å nevne,for eksempel når det gjelder utnevning av nye Høyesterettsdommere i USA. Presidenten legger sjelden skjul på sine politiske preferanser ved valget av en ny dommer. I tillegg blir presidentens kandidat skikkelig grillet i Senatet. Ikke dermed sagt at ny sentralbanksjef hos oss bør grilles av Stortinget, men litt større åpenhet og litt mer politisk «ærlighet» om finansministerens beveggrunner for å velge den han innstiller, ville ikke vært av veien.