Nestekjærligheten kan vanskelig lovfestes

Øystein Blymke er statsviter og skribent 

SYNSPUNKT: Selv den dyktigste advokat ville strevd med å få retten på sin side, med en påstand om misligholdt nestekjærlighet. Eller med en påstand om at hans klient hadde skjellig grunn til å føle sin verdighet krenket, grunnet manglende nestekjærlighet, utvist av personalet ved aldersheimen

 Problemstillingen er konstruert, men nødvendigvis ikke irrelevant av den grunn. Tvert om. Mange vil si den ligger nært opp til dagens rettspolitiske virkelighet. En virkelighet der loven og retten er i ferd med å monopolisere begrepsbruken og tolkningsrommet for alt som har å gjøre med passende og upassende menneskelig atferd.

Rettsliggjøring kan man også kalle det. Litt unyansert sagt: En utvikling der profesjonelle rettsaktører er i ferd med å rettslig-gjøre, eller sørge for at all ønsket og uønsket atferd skal kunne lovreguleres, og dermed også kunne behandles av en domstol.  Til syvende og sist. Det kan dreie seg om å kunne føre for retten, manglende omsorg, manglende respekt, eller en krenkende uttalelse eller handling – om et eller annet. Kanskje er det bare et tidsspørsmål når vi får egne anstendighets-lover, skikk og bruk-lover, empati-lover, eller andre lover hvor «myke» etiske, «oppfør-deg- skikkelig»-normer og verdier byttes ut med lov, forskrift, eller et rundskriv om betingelsene for anstendig oppførsel.

Et trekk ved rettsliggjøringen er troen på at den ultimate rettferdighet er tillagt retten. Og at det rettmessige svaret på alt, også på spørsmål hentet fra det politiske, religiøse og kulturelle univers, er å finne i en lov, og i en rettssal. I dag kommer man for eksempel ikke langt med en moral-preken overfor personer man mener mangler folkeskikk eller som ikke kan te seg. Du vil tvert om risikere å bli trukket rettslig til ansvar, for det krenkende som muligens kan ligge gjemt i din moral-preken.

Professor Hans Petter Graver behandler sider ved denne problemstilling på en rettsvitenskapelig solid måte, da han, i Aftenposten den 17 desember, skriver: «Når moralen rettslig-gjøres, fungerer den ikke lenger som moral»

Så sant så sant. Men, i motsetning til professoren som velger å bruke debatten om redelighetsnormer i fag- og forskningslitteraturen (om sitatbruk etc.) som bakteppe for sine betraktninger om juss og etikk, forsøker jeg meg med en mer rettspolitisk (upresis!) tilnærming til problemstillingen

Hvis en person påstås å ha gjort noe «galt» eller «klanderverdig» - sett fra den ene parts juridiske ståsted, kan «saken» som nevnt , fort havne i retten. For å unngå et overbelastet rettsvesen med saker om krenkelse og annen upassende atferd i ord og handling, er det grunn til å reise spørsmålet; Om det ikke lar seg gjøre å gi den etiske og moralske debatt om rett og urett atferd en renessanse?  Det må da av og til kunne gå an å komme til enighet om en oppførsel er uanstendig, upassende, frekk eller krenkende, uten å måtte gå rettens vei?

Hvis alle former for uenighet om myke verdier som empati, nestekjærlighet, omsorg og krenkelse skal uttrykkes i en lov eller havne i retten, kan samfunnet lett bli fattigere. Fattigere i den forstand at enhver moralsk standard eller redelighetsnorm mister sin legitime kraft, og byttes ut med, eller får en slags motpost, i en tilsvarende juridisk regel.

Det må da enda være plass i vårt velutviklede rettssamfunn, til etikken og moralen? Og dermed også til den allmenne rettsfølelsens betydning, som en rettesnor for rett og galt. Det vil selvfølgelig alltid finnes rettskyndige som, i rettssikkerhetens navn, mener at også verdiladede (myke) begrep som empati, nestekjærlighet og anstendighet bør kunne innpasses i lovverket på en hensiktsmessig måte. Klarer lovgiver det, vil man dessuten kunne straffe/sanksjonere hvis det arme menneske skulle være så ukjent med den juridiske grense for rettmessig oppførsel, at han tråkker over. Intet vil vel da være mer tilfredsstillende for den rettslærde, som - med loven i hånd - kan trekke opp de klare og utvetydige grenser for høvelig atferd, i streng juridisk forstand.

Det kan være betenkelig hvis rettsliggjøringens språk og logikk får lov å dominere vår begrepsforståelse, i ett og alt. Det bør med andre ord gå en grense for hvor mange begrep og uttrykk vi juridifiserer. I stedet for stadig å problematisere juridisk over begrepsbetydningen av ethvert tenkelig ord og uttrykk, bør kanskje noen av de profesjonelle juridiske aktører konsentrere seg noe mer om etikkens plass i jussen, trygt veiledet av god, gammeldags rettsfilosofisk tenkning.

Det bør jo, i anstendighetens navn, fremdeles være plass til noen få rettsfilosofiske verdivurderinger i jussen.  For det er vel som Graver også advarer mot i sin artikkel - slik jeg forstår ham - at juristens karakteristikk av handling lett kan flyte over i en karakteristikk av person. Da roter man det godt til for seg, for jussen og for etikken.. for å si det litt upresist – juridisk sett.

Hadde vi mennesker derimot etterlevd «Den gylne regel», som sier at «du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg» ville nok mange lover og mange advokater vært overflødige. Den gylne regel er som mange vet, et religion-etisk utsagn basert på tradisjonsrike kultur- og verdinormer som i dagens rettsliggjorte verden mer er å betrakte som en utopisk etisk leveregel, enn som en veileder for juridisk tenkning. En etisk betinget leveregel der poenget ikke alltid er å få sin rett, men akseptere at den andre også kan ha rett

Helt til slutt:
La oss håpe at meningsinnholdet i den gylne regel, og i begrepet nestekjærlighet, ennå en stund kan gi kraft og visdom til menneskes moralske og etiske forståelse av hva som er passende og upassende atferd. Hvis enhver kulturelt betinget, etisk prinsipp skal kunne konverteres til det juridiske språks logikk og rettferdighetsforståelse i lov og forskrift, vil det antakelig kunne bære galt av sted … Galt av sted, uansett hvordan advokaten velger å definere «galt»