Næringsledere kan redde liv – arbeidsliv

Torgeir Flatjord er lederutvikler og forfatter

SYNSPUNKT: Et par koronarelaterte nyhetssaker nylig fikk meg plutselig til å tenke på noe jeg leste for lenge siden, lenge før korona: 

Uten menneskelig hudkontakt, øker dødsrisikoen for fortidligfødte barn. Selv om de blir lagt i kuvøse, og selv om de blir tilført næring, intravenøst. Kengurumetoden kalles den, behandlingen som ofte anvendes i dag, oppkalt etter kenguruungene som ligger i morens magepose. Her blir fortidligfødte barn ikke bare gitt vanlig medisinsk oppfølging, men de ligger i tillegg mye hud mot hud og blir dessuten gitt morsmelk der det er mulig. Metoden har vist seg å gi klare, positive virkninger også senere i livet, altså ikke kun økt sannsynlighet for å overleve en litt for tidlig start. 

To år med pandemi, to år med munnbind, meteren, isolasjon og karantene, påtvunget hjemmekontor osv., eller med andre ord, så lite mellommenneskelig berøring som mulig. Dette har gjort noe med oss alle, og her er det mat for forskere i lang tid fremover.  Men noe vet vi allerede.

Mellommenneskelig ketchup-effekt?

Det ligger i menneskets DNA å søke nærhet til andre mennesker. Vår art på kloden har overlevd ved å søke trygghet sammen med artsfrender. Det klarer selv en pandemi ikke å endre på, for hjernen sliter fremdeles, den teknologiske utvikling til tross, med å forlate våre urgamle erfaringer fra savannen. Vi er rett og slett noen av de mest sosiale artene som finnes. Da blir hjemmekontorets pandemiopphøyde status en aldri så liten pussighet, selv om denne løsningen i dag, etter et par års intens prøvetid, kanskje viser seg å være litt for tidlig suksesserklært. Nå kalles det heller «økt fleksibilitet». 

Kanskje var den fysiske blikk-kontakten mer betydningsfull for de ansatte enn det Zoom’erne blant oss trodde? Kanskje betyr den fysiske tilstedeværelsen på jobb mye mer for vår jobbtilfredshet allikevel? Kanskje har vi undervurdert verdien av den uformelle kaffepraten og følelsen av å være en del av et fysisk tilstedeværende arbeidsfellesskap, og ikke minst hva alt dette har å si for vår mentale helse og urbehovet for «å høre til»? 

Muligens har vi her å gjøre med et aldri så lite paradoks om det nå skulle vise seg at arbeidslivets kengurumetode for å «overleve» på jobben på lengre sikt slett ikke handler om hverken digitalisering eller smart teknologi, men at det også i 2022 fremdeles handler om menneskers behov for tilhørighet og trygghet for å kunne prestere best mulig, utvikle seg og vokse videre. Har vi oversett det mellommenneskelige i vår teknologiske iver og hjemmekontorets bejubling? 

Arbeidslivet lekker i begge alders-ender

Den ene nyhetssaken som traff meg, var denne: 

En ny undersøkelse gjort av Ipsos på vegne av Senter for Seniorpolitikk (SSP) viser at yrkesaktive i 50- og 60-årene nå gleder seg mindre til å gå på jobb, at jobben er blitt mindre viktig for dem, og de ønsker å gå av 1,7 år tidligere enn de sa før korona (SSP, 02.02.). Direktør Kari Østerud i SSP kommenterer til VG at pandemien og dens smittevernregler, med endringer og restriksjoner som strammes til, lettes og strammes til igjen, trolig kan føre til at arbeidstakere i alle aldersgrupper går lei.

Den andre nyhetssaken som trigget meg, stod i Aftenposten 01.02.: Flere undersøkelser viser at det tross alt trolig er de unge som sliter aller mest med hjemmekontor og ufrivillig fravær fra en arbeidsplass. Her kunne vi bl.a. lese at 4 av 10 under 30 år mener at hjemmekontoret oppleves som belastende. De unge liker ganske enkelt å være fysisk til stede på jobb. 

Forskningen har i tillegg fortalt oss at færre unge nå ser lyst på livet i sin alminnelighet, en nedslående utvikling vi sågar har sett i de ti siste årene. Pandemien har trolig bare forsterket denne negative trenden (DP 29.04.2021).

Livreddende ledere bryr seg om menneskene først

Tatt i betraktning følgende:

• Norge rapporterer nå om et tiltagende, stramt arbeidsmarked der mange virksomheter i flere bransjer mangler arbeidskraft;
• seniorbølgen vil, uavhengig av pandemien, ramme oss hardt økonomisk i økende grad i årene fremover, som samfunn, og problemet vil dessuten øke ytterligere dersom flere voksne arbeidstakere nå velger å slutte i arbeidslivet enda tidligere enn det prognosene la opp til;
• kostnadsbyrden som følger av Seniorbølgen, vet vi vil bli fordelt på færre yrkesaktive hender fremover, og verre blir det dersom flere unge faller helt ut av arbeidslivet i tillegg; 

- så er det svært urovekkende at pandemien på mange måter later til å være den avgjørende dråpen i et trolig allerede overfylt arbeidslivsbeger: 

Når en pandemi forårsaker at 8 av 10 arbeidstakere vurderer å skifte jobb, at tusenvis nå gleder seg til å pensjonere seg enda tidligere og en altfor stor andel unge mennesker sliter med å finne et motiverende perspektiv på det å jobbe overhodet, da må vi trolig innse at vi ikke har klart å bygge en tilstrekkelig sterk og trygg nok arbeidskultur i våre virksomheter, dvs. en kultur som tar vare på folk og som dessuten evner å skape engasjement og begeistring. Mye tyder på at vi her må tenke og handle annerledes. Det vil komme flere pandemier.

Det å vektlegge menneskers behov for omsorg og trygghet som basis for både personlig, og økonomisk, utvikling, vil definere næringslivets vinnere fremover. Vi løser ikke hverken pandemiens ettervirkninger eller andre, viktige samfunnsutfordringer om vi fortsetter med et ledertankegods som stammer fra forrige århundre, der kapitalens avkastning alene var driveren. 

Det sosiale nettverket LinkedIn har definert fem såkalte «Talent Predictions» for 2022 (publ. 08.12.21). I tillegg til kravet om økt fleksibilitet mht. arbeidssted, er faktisk omsorg (eng. «care») løftet frem som selve navet for alle viktige beslutninger i virksomheten.  

Nå handler det om at jobben må tilpasses livet, og ikke omvendt. Det krever modige, moderne ledere. 

Og husk: «Det er for seint å snyte seg når nesen er borte».