Hvor ble det av danningen i utdanningsmylderet?

Johan Bergh er pensjonert kommandørkaptein i Marinen og tidligere avdelingssjef på Forsvarets høgskole. Han er ansatt som høyskolelektor på Oslo Nye Høyskole – ONH, og underviser i organisasjons- og ledelsesfag. 

SYNSPUNKT: Professorene Glenn-Egil Torgersen og Herner Sæverot kronikerer i Dagbladet 23/3-22 om mangelen på både oppdragelse og kritisk pedagogikk. Det er på høy tid. Som lærer på høyskole (ut)danner jeg mine studenter etter velprøvde pedagogiske standarder. Min modus operandi er tuftet på ønsket om å skape kritisk reflekterte medborgere. Men hva skal da til? Er kunnskapsoverføring nok? Jeg mener ikke det.

Faglige ansatte ved høyere læresteder (les: universiteter og høyskoler) har et klart samfunnsansvar. Danningen av studentene blir derfor avgjørende. Dessuten har akademia et ansvar for å stille kritiske spørsmål ved eksisterende praksis, og kontinuerlig flytte forskningsfronten. Til sammen utgjør dette det jeg betrakter som akademikeres eksistensgrunnlag.

Blant de faglige ansatte i akademia finner vi både forskere og pedagoger. De fleste faglige ansatte har en viss prosent undervisningsplikt – noen mer enn andre. Det er naturlig, siden den kompetansen de tilegner seg ikke har noen verdi hvis den ikke deles. På høyskoler er vi opptatt av å holde undervisningen praksisnær. Dvs. at den skal ha høy grad av arbeidslivsrelevans. Hvis vi er ment å skape gode samfunnsborgere, hvordan kommer da danning til sin rett?

Danning eller dannelse er nært knyttet til identitet og identitetsutvikling og springer ut fra tysk danningstradisjon (bildung), særlig nyhumanismen (Klafki, 1963). Danning kan betraktes som en prosess – et produkt av individets samhandling med den til enhver tid persiperte kontekst eller faglig materiale. Danningsprosessen har også både et individuelt og et kollektivt perspektiv. Når det er sagt, vil jeg til det professorene Torgersen og Sæverot peker på mht. kritisk pedagogikk.

Her er det betimelig å trekke inn den den brasilianske frigjøringspedagogen Paulo Freire som bl.a. hevder at tradisjonell undervisning reproduserer tradisjonelle maktforhold og rollemønstre. Her bør akademikere kjenne sin besøkelsestid. For å danne kritisk reflekterte samfunnsborgere må de som underviser ikke kun overføre kunnskaper til studentene, selv om det for såvidt er viktig nok. De må også frigjøre studentene fra «etablerte» tanke- og handlingsmønstre. Freire kaller prosjektet dialogisk. Det skal føre til kritisk tenkning og personlig erkjennelse, men også til forandring av verden.

Paolo Freires pedagogiske program er en kritikk av skoler der lærerens foredrag dominerer, og der innholdet ikke handler om elevenes egen sosiale virkelighet. Han mener at skoler skal være et sted der læreren skal være likestilt med elevene, og sammen med dem utforske virkeligheten for å nå frem til en kritisk forståelse av omgivelsene. Er det ikke det siste høyere utdanning i stor grad handler om? Og hvor ble denne praksisen av i utdanningsmylderet?

Markedskreftene har så langt fått stor innflytelse også i høyere utdanning. New Public Management (NPM) brer om seg som varmt hvetebrød i tørt gress. I NPM ligger det bl.a. rigide målings- og rapporteringsregimer. Dessuten et tydelig søkelys på testing, kvalitetssikring og målstyring. Det problematiske med måling er at det som måles får størst oppmerksomhet. Det betyr igjen at ansatte gjør det som måles og nødvendigvis ikke noe annet – og kanskje viktigere. Danning kan være komplisert å måle, og får dermed liten oppmerksomhet. Vi kan altså øyne trange kår for danningen.

Jeg finner det problematisk at det ser ut til at de pedagogiske miljøene i akademia synes å stå i motsetning til studentenes og samfunnets langsiktige interesser. Med det mener jeg at det ser ut til å være redusert oppmerksomhet rettet mot studentenes og faglige ansattes forståelse av både danningsbegrepet og -prosesser. Dette har måttet vike til fordel for «effektivitet» og kvantitative målbare størrelser. Skal danning på høyskoler og universiteter tas på alvor, noe jeg mener det bør, krever det innsikt, evne og vilje fra ledere på alle nivåer ved lærestedene, også de faglige ansatte. Samhandling er nødvendig for å få dette til.