Er det virkelig «vanlige folk» de hjelper?

Anne Cecilie Kaltenborn, adm. dir i NHO Service og Handel.

SYNSPUNKT: Dette er en sann historie, som det heter i filmer. Den store byggentreprenøren Skanska har fått et omfattende oppdrag, de trenger folk. Derfor har de gitt et deloppdrag til en underentreprenør – en underentreprenør som leier inn arbeidskraft fra en bemanningsbedrift som er medlem av NHO.

Men oppdragsgiveren Skanska har som policy at de som leverer underentrepriser til dem, ikke har lov å leie inn folk, men må ansette dem fast. Underentreprenøren, som ønsker jobben hos Skanska, ber da bemanningsselskapet de har brukt, om de heller kan ansette fast de medarbeiderne som de tidligere hadde leid inn fra dem. Det dreier seg om fire personer.

Bemanningsselskapet har selvfølgelig ikke noe annet alternativ enn å gi slipp på de fire ansatte, som da får fast ansettelse hos den samme underentreprenøren som de tidligere har jobbet hos som innleid. Dette var i oktober.

Slutt på oppdraget hos entreprenør, blir sagt opp

Så går det fire måneder fra oktober til februar. Nå blir bemanningsselskapet igjen kontaktet av underentreprenøren. De har ikke lenger jobb til de fire som de ansatte i oktober. Nå må de si dem opp, og lurer på om bemanningsselskapet vil ta dem tilbake igjen. Det gjør selvfølgelig bemanningsselskapet.

Men nå har arbeiderne mistet rett til sykepenger, og også rett til å bruke egenmelding ved sykefravær, som begynner å rulle ved nyansettelse.

Bemanningsbedrifter bygger bro mellom oppdrag

Arbeiderne blir med andre ord mer «løsarbeidere» gjennom korte oppdrag hos underentreprenør, enn gjennom fast ansettelse i bemanningsbyrå. Å skifte arbeidsgiver gir utrygghet, uforutsigbarhet, mangel på kontinuitet og relasjoner, og gjør i det hele tatt at en ansatt, som disse fire vi her hører om, må bruke tid på å finne nye oppdrag, og må orientere seg på egen hånd i stedet for å bli sluset fra oppdrag til oppdrag av et selskap som lever av akkurat det.

Både LO's mektige Fellesforbundet, og arbeidsminister Tajik, har som mål «faste, hele stillinger». Ingen – absolutt ingen – er uenig i at det er målet.

Det er å kaste blår i øynene på folk å si at vi oppnår «faste, hele stillinger» for alle, bare man forbyr eller begrenser innleie av kompetanse, der hvor arbeidsmarkedet trenger det.

Hverken Fellesforbundet eller regjeringen kan endre på det faktum at mange næringer er oppdragsbasert, og med jevne mellomrom vil trenge arbeidskraft i en periode, men ikke hele tiden. I slike situasjoner kan man velge: skal man legge til rette for profesjonelle bemanningsselskap som er sterkt regulert, som er partnere for både næringsliv og offentlige institusjoner med slike behov, eller skal man legge opp til at ansatte blir sagt opp eller permittert når arbeidsoppgavene ikke er der lenger? Regjeringen og Fellesforbundet foretrekker med sine forslag det siste. Men hvem er det til syvende og sist de hjelper?

Fast ansatt i bemanningsbedrift

Bemanningsbransjen er stor, i den forstand at de hjelper så mange som 70.000 personer til oppdrag gjennom et år. Bemanningsbransjen er liten, i den forstand at de ikke til sammen representerer mer enn 1-2 prosent av alle årsverk i Norge gjennom et år, og dette – bekrefter FAFO – har vært ganske stabilt i mange år. Bemanningsbransjen er populær, i den forstand at den hjelper folk i jobb – og medarbeiderundersøkelsene i bransjen viser at folka som får jobb er fornøyd med måten de blir behandlet på.

Bemanningsbransjen er visst også for tiden upopulær, og jeg vil påstå i stor grad fordi den brukes som syndebukk for at det ikke til enhver tid finnes faste, hele stillinger til alle i samfunnet.

Men angrepet på bemanningsbransjens rett til å drive sin virksomhet hjelper ikke nødvendigvis de som ikke har faste, hele stillinger, og som hadde vært bedre tjent med å være blant de som har hatt det bra som fast ansatt i et bemanningsselskap.

At både offentlige og private har variabel arbeidsmengde, er ikke et sykdomstegn på et samfunn. Men å ikke anerkjenne det, er et dårlig tegn. Som fast ansatt i et bemanningsforetak er det mange som opplever å kunne gå fra prosjekt til prosjekt uten permittering. Man ivaretar sine rettigheter – med lav risiko for oppsigelse. Bemanningsselskap er per definisjon innstilt på å være fleksible når det gjelder ferie og fritid for å sikre at oppdragene kan tilpasses de aktuelle ansatte, og selskapene er også per definisjon blitt gode på tilrettelegging for reiser og logistikk for de som ikke bor i Norge hele året, normalt på arbeidstakerens eget språk. Lovens likebehandlingsprinsipp gjør at den innleide skal ha minst like gode lønns- og arbeidsvilkår som innleiebedriften har for sine egne.

Oppdrag kommer, og går

Det bør være åpenbart at å være fast ansatt hos en entreprenør med variabel arbeidsmengde ikke automatisk er tryggere enn å være fast ansatt i en bemanningsbedrift. Virkeligheten kan fort bli permittering eller oppsigelse når bedriften ikke har nok prosjekter. Dette synes ikke å være en bekymring for regjeringen, men det kan fort bli en bekymring for de som etter sigende «skal hjelpes».