Rusreformen: Straff – et påført onde

Øystein Blymke er cand.polit.

SYNSPUNKT. Straff er et tilsiktet onde påført av staten for en begått lovovertredelse. Slik lyder ordene fra en nestor i norsk strafferett, Johs. Andenæs. En juridisk professor som også skal ha sagt: «Narkotikapolitikken har vært vårt århundres største feilinvestering i straff».

Flere tiår etter at denne «feilinvestering» skal ha vært foretatt, fremmer regjeringen en rusreform som man kan si innebærer en reinvestering av det feilinvesterte. En investering i en narkotikapolitikk som legger noe større vekt på hjelp enn på straff. Så viser det seg, at selv en slik forsiktig overgang fra straff til hjelp som rusreformen indikerer, møter sterk politisk motstand.  

En motstand som mye preges av en form for frykt, en frykt for at rusreformen ikke har ivaretatt godt nok personers strafferettslige ansvar. Og en frykt for, at den ikke klart nok kan forsikret oss om at den «avkriminalisering» som regjeringen foreslår, ikke også vil kunne få mange uheldige sider. Ved å reise tvil om rusreformens intensjoner, og samtidig etterlyse dokumenterbare virkninger av en reform som ennå ikke er iverksatt, har man allerede klart å gjøre regjeringens innsalgsarbeid vanskelig.

Det minst krevende, men kanskje også det minst virkningsfulle, ville for regjeringen være, å fortsette med den «trygge» og velprøvde narkotikapolitikken, om at ethvert narkolovbrudd er og blir et lovbrudd, og må straffeforfølges i tråd med dagens lovverk. Da ville regjeringen også, ullent og uangripelig, kunne love opposisjonen og velgerne en «styrking av hjelpeapparatet», uten å måtte forsvare reelle lovendringer, eller begi seg inn på kompliserte diskusjoner om avkriminalisering.

Det tryggeste og beste for politikeren vil imidlertid ikke alltid fremstå som det tryggeste og beste for den rusreformen gjelder. Den belastede ungdommen som gang etter gang blir truet med straff når han blir tatt med noen gram hasj i lomma. Kanskje det derfor er verd å prøve noe litt annet, i det minste for den belastede ungdom sin skyld? Og så fikk politikeren heller leve i uvisse en tid, om hvordan velgerne vil reagere på at man tenker mer på «den kriminelles» ve og vel, enn på straffens funksjon som et påført onde.

For den «kriminelle» misbruker synes det å være på høy tid at rettshåndhevende myndigheter kan tenkes å ville tilby noe annet enn trusselen om straff, som uansett hvordan man snur og vender på definisjonen, er å påføre ham et onde. Og mens politikerne diskuterer ulike alternative til dette onde, som bot, forelegg, gebyr, obligatoriske samtaler og usikre avtaler, synker misbrukeren dypere og dypere ned i sin fortvilelse, desperasjon og kriminalitet.

Et ønsket skille mellom straff og hjelp, og et forutinntatt standpunkt om uheldige konsekvenser av rusreformen, bør ikke frata politikeren viljen og motet til prøve den ut

Motstanderne av reformen ønsker i bunn og grunn en rusreform som både ivaretar den belastede misbrukers behov for mer hjelp, og som samtidig gjør det klinkende klart at straff lurer bak ethvert gatehjørne hvis den «kriminelle» misbruker ikke klarer å holde deg i skinnet. Og uansett hvor ressurssvak og belastet rus-lovbryteren er, så må han vel kunne skjønne, at «vi» politikere også har andre å tenke på! Hva med alle de andre, de hundretusener av rus-frie ungdommer som med denne «avkriminaliseringen» sikkert fristes til å prøve rusmidler. En forståelig fristelse vil mange kunne si, når de ser at «noen» unngår straff selv om de blir tatt på fersken av politiet, med hasj på seg,

Samfunnet er selvfølgelig i sin fulle rett til å straffe et menneske, uansett hvor belastet og ressurssvakt det er. En straff er, uansett hvor human og mild den fremstår og oppleves, et ønsket onde – påført av staten. Bryter du for eksempel regler i vår velprøvde narkotikalovgivning medfører det et strafferettslig ansvar. Dette har med kriminalpolitikk å gjøre, og må etter mange politikeres oppfatning ikke blandes for mye med sosial -og omsorgspolitikken

Et ønsket skille mellom straff og hjelp, og et forutinntatt standpunkt om uheldige konsekvenser av rusreformen, bør imidlertid ikke frata politikeren viljen og motet til prøve den ut. Særlig når man vet, og som professor Andenæs påpekte for flere tiår siden, at viktige sider ved dagens straffebelagte narkotikapolitikk, antakelig har skapt flere tragedier enn rehabiliterte og angrende misbrukere.

De politiske posisjoner – for eller mot straff - er så langt ikke tydeliggjort når det gjelder partienes syn på regjeringens rusreform. Det vil antakelig gå enda noen uker, kanskje måneder før de respektive partier helt har funnet ut av, i hvilken av fru Justitias vektskåler det vil være smartest (om ikke klokest) å legge seg i.

På tross av de mange taktiske hensyn som sikkert også må tas, i mange partier, får vi håpe at vi kan få en rusreform-debatt som ikke nok en gang blir amputert, og skutt ned og parkert av politikerne før reformens viktige rettspolitiske budskap er forstått rett og riktig. Det fortjener både reformen, og de som man ønsker å hjelpe noe mer, enn «bare» å straffe. Håpet vil vare så lenge debatten om rusreformen ikke bringes inn i samme forvirrede politiske farvann som politireformen og domstolsreformen har måttet seile i.  

Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.