Omstilling må være rettferdig

Erik Kollerud er leder i YS.

SYNSPUNKT | I min forrige spalte skrev jeg om tillit som kapital i krisetid. Siden da har vi sett denne tilliten utspille seg i praksis gjennom første del av lønnsoppgjøret vi nå er midt inne i. I frontfaget, NHO-oppgjøret som også danner utgangspunkt for oppgjørene i de andre sektorene, kom vi til enighet om et resultat begge parter kan akseptere.

Dette gjorde vi i visshet om at et lønnsoppgjør ikke bare handler om kamp mellom motstridende interesser, men også om en felles interesse av at vi har et levedyktig og omstillingsdyktig næringsliv som skaper gode og bærekraftige jobber for flest mulig.

Den norske samfunnsmodellen generelt og lønnsdannelsesmodellen vår spesielt, har gitt oss høy sysselsetting, en sammenpresset lønnsstruktur og små forskjeller.

Vi har også klart å balansere hensynet til ulike sektorer og ulike yrkesgrupper, og over tid løftet i flokk. Modellen har vist seg å være svært robust og fleksibel, og har vært avgjørende for at vi har kommet godt ut av tidligere kriser. Det siste året har den nok en gang vist sin styrke.

Men hva nå? Vil modellen fortsette å tjene oss godt også det neste tiåret? Jeg tror svaret på det er ja, men vi vil møte både nye og gamle utfordringer som vil kreve at vi må tenke oss godt om.

Nedover i Europa, der forholdet mellom partene er svært annerledes enn her, har fagbevegelsen lenge vært opptatt av «just transition» – rettferdig omstilling. Dette handler om å skape et rammeverk for omstilling som sikrer arbeidstakeres rettigheter og levebrød når økonomien skal omstilles i en grønnere og mer digital retning.

I YS har vi lenge tatt til orde for en egen stortings­melding om rettferdig ­omstilling

I mange land er dette en prekær utfordring. Omstillingen av en fossilt basert industri kommer på toppen av koronakrise, økende forskjeller, høy ledighet og etterdønninger av forrige økonomiske krise.

Heldigvis er situasjonen annerledes for oss. Vi har et annet økonomisk utgangspunkt, og et oljefond vi kan tære på. Men det betyr ikke at diskusjonen om rettferdig omstilling er irrelevant for oss. Snarere tvert imot.

Når vi snakker om å omstille dagens arbeidsplasser i en grønnere retning, og å skape nye innenfor klimavennlige næringer, må vi også snakke om hvordan vi faktisk skal sikre at dagens arbeidstakere skal være med på denne reisen. Vi må snakke om hvordan vi sørger for at det skapes nok arbeidsplasser til at vi kan holde høy sysselsetting. Og vi må snakke om hvordan vi også fremover skal holde forskjellene lave.

Der slike imperativer kan virke slagordbaserte, er virkeligheten tydelig nok: Forskjellene i samfunnet vårt øker. Ikke veldig mye, men de øker. Utsatte bransjer som oljebransjen, industri og produksjonsbedrifter, transportsektoren og varehandelen står overfor omfattende omstilling,

Fremtidsnæringene det snakkes mye om, som batteriproduksjon, oppdrett, havvind etc. er kapital- og teknologiintensive, men krever få ansatte.

Kompetansekravene vil fortsette å øke, og tersklene for å komme inn i arbeidslivet blir høyere.

En rapport om framtidig kompetansebehov i Norge fra Samfunnsøkonomisk analyse fra 2016, viser hvordan ulike veivalg mot det grønne skiftet vil få ulike konsekvenser for etterspørsel etter ulike typer arbeidskraft. Etterspørselen etter ufaglærte, yrkesfaglig kompetanse og høyere utdanning endres drastisk avhengig av veivalg i samfunnet.

I YS har vi lenge tatt til orde for en egen stortingsmelding om rettferdig omstilling.

Vi må vite mer om fordelingsvirkningene av den grønne og den digitale omstillingen slik at vi kan ta de gode og riktige valgene og sørge for at alle blir med.

Da vil vi sikre at også fremtidens lønnsoppgjør handler om hvordan flest mulig skal få sin rettferdige bit av kaka, og at ikke noen blir sittende igjen med smulene.