Milliardærene kommer – vi andre må jobbe enda lenger

Torgeir Flatjord er lederutvikler og skribent.

SYNSPUNKT. Valget og valgkampen er over for denne gang. Kapital har nettopp kåret Norges 400 rikeste, som alle er milliardærer. Et par av dem har flyttet enten seg selv eller noen i familien ut av kongeriket nettopp av den grunn, fordi de er milliardærer altså, og noen flere truer med det å gjøre det samme. Det blir rett og slett for dyrt for dem å være milliardær i Norge.   

De som falt utenfor Kapital-listen denne gang, må nøye seg med å flytte til Bø i Vesterålen så lenge. Vi andre, som ikke har stort annet valg enn å bli der vi er, med formueskatten i større eller mindre grad hengende over oss, må i stedet trå kollektivt støttende til når den stakkars kommunen i Vesterålen nå kommer i pengeskvis. Det skulle ellers bare mangle. Det koster nemlig å huse noen millionærer også. 

Imens får vi glede oss over at arbeidsledigheten nå er tilbake til nivået da koronaen startet, dvet vil si i februar 2020 (NAV, september 2021). Ifølge arbeidsdirektøren er etterspørselen etter vanlige arbeidstilbydere nå på et rekordhøyt nivå, melder Finansavisen. Bare Petter Stordalen alene trenger flere tusen nye medarbeidere ifølge Reiseliv1. Det er altså viktigere enn noen gang å få med alle «tilbake til pumpene», eller nesten alle da. Særlig velkommen er de under 50, og kanskje aller helst også litt under 40. Dessuten skal vi ut av hjemme- og gjemmekontorene også. For nå er den nemlig offisielt avblåst, koronaen.

Men seniorbølgen er ikke avblåst ...

Vel, selve «bølgen» med seniorer er det vanskelig å gjøre noe med all den tid det er et faktum at vi både lever lenger samtidig som andelen eldre i befolkningen relativt sett vokser merkbart. Så mens laksemilliardærene uttrykker pustebesvær grunnet et skattetrykk som vel de fleste av oss ikke aner hva er, vokser seniorbølgen og ikke minst dens økonomiske utfordringer ufortrødent videre i omfang. Denne åpenbare trusselen mot vår levestandard slik vi kjenner den i dag, og slik vi liker den, unngikk nemlig valgkampens mest intense søkelys. Den oppmerksomheten var det laksemilliardæren fra Hitra som vant forresten.

For er det noe som virkelig vil berøre oss alle fremover i betydelig større grad enn formuesskatten, og dessuten helt uavhengig av både alder og bosted, så er det faktisk seniorbølgen. Ja, den kan til og med utvikle seg til å bli en aldri så liten økonomisk tsunami om vi ikke får gjort noe med den nå. Det er nemlig for lengst et faktum at vi vil mangle tusenvis av aktive hender i pleie- og omsorgssektoren i de nærmeste årene, og de økonomiske byrdene som følger av en slik aldersutvikling, vil måtte fordeles på stadig færre arbeidsaktive hoder. Om vi da ikke evner å få flere seniorer til å holde ut bitte litt lenger i inntektsbringende, og dermed også skatteinnbringende, arbeid.

Det er et mildt sagt provoserende paradoks at vi i 2021, til tross for velmenende endringer av aldersgrenser og dertil hørende skatteinsentiver samt Ernas utallige oppfordringer om å jobbe lenger, ikke evner å forhindre at vi pensjonerer oss for tidlig. Joda, vi jobber litt lenger i dag enn vi gjorde i 2001, men ikke særlig mer enn økningen i den gjennomsnittlige forlengede levealder. Faktisk gikk pensjoneringstidspunktet i Norge i snitt ned pr. 1. halvår i år sammenlignet med samme periode i 2020 (nav.no, 2021). Altså går utviklingen nå i feil retning. Og det vil koste oss dyrt.

La oss for eksempel starte med å ta i bruk begrepet seinkarriere istedenfor ord som seniorbølger eller det som kanskje er enda verre, nemlig eldrebølger

Tolv måneders utsettelse av den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen innebærer nemlig en samfunnsøkonomisk årlig gevinst for kongeriket på mellom 35 og 40 milliarder ekstra (SSP, 2019). Selv millionærene i Bø i Vesterålen klarer ikke å matche dette beløpet.

Så la oss starte med å skrote hele Seniorbølgen

I vår del av verden er det å bli «eldre», gjerne senior om du vil, ikke forbundet med hverken ære, respekt eller høy status. Tvert om. Istedet er vi nærmest blitt grenseløse beundrere av de unge og datakyndige blant oss, og særlig de som nærmest ble født inn i smartteknologiens tidsalder. Det er for tiden få i næringslivet, om noen, som like aktivt heier på alle de litt mer erfarne, om enn noe mer tilårskomne, som bare har lyst til å jobbe litt lenger, i vanlige jobber.

Gadd vite hvor mange i kategorien 50+ Petter Stordalen hadde i tankene da han utbasunerte behovet for tusenvis av flere ansatte? Ifølge undersøkelser mener nemlig hele 70% av oss at, ja, det er krevende for 55-åringer å få seg ny jobb om de skulle ha lyst til å skifte eller av andre årsaker må ut for å skaffe seg en. Og det er her hunden ligger begravet, den største av dem alle, nemlig i våre kollektive fordommer overfor seniorer, dvs. alle dem som ble tvunget til å lære seg smartteknologien «den harde veien» og som i løpet av de siste tiårene virkelig har tilegnet seg såkalt endringskompetanse i stort monn.  

Slik kan vi ikke ha det, og spesielt ikke i seniorbølgens tidsalder, at det å være 50+ i arbeidslivet nærmest blir betraktet som å tilhøre en pariakaste når det kommer til mulighetene for videre jobbkarriere. La oss for eksempel starte med å ta i bruk begrepet seinkarriere istedenfor ord som seniorbølger eller det som kanskje er enda verre, nemlig eldrebølger. For ordet karriere liker vi nemlig, de fleste av oss. Det er et begrep som i større grad er positivt ladet og innebærer som oftest både en smule respekt og litt ære.

Vår tilvante levestandard krever rett og slett at flere av oss simpelthen må jobbe lenger. Vel, kanskje ikke akkurat de av oss som nærmer seg pensjoneringstidspunktet nå, men våre barn trolig, for ikke å snakke om våre barnebarn. Da blir det ikke lenger snakk om hvorvidt de har lyst til å stå lenger i jobb eller ikke. De simpelthen må. Om du da ikke er en milliardærarving, da. Det er det imidlertid svært få av oss som er, selv om de blir stadig flere, later det til.