Mesternes mester i møte med politikkens likhetsidealer
Øystein Blymke er statsviter og skribent.
SYNSPUNKT. Politikkens prinsipper og toppidrettens idealer lar seg ikke alltid forene.
Ta likhetsprinsippet for eksempel. Det dyrkes av politikerne for alt hva det er verdt. I toppidrettens verden derimot, er det forskjellene som teller. Det å kunne bli den beste blant de beste. Et slikt utsagn passer nok ikke alltid like godt som debattema, i rettferdighetens og likhetens politiske korridorer.
Når folk flest hyller sine idealer og enere i idretten, enten idolet skårer mange mål eller løper veldig fort, så aksepterer vi vel på sett og vis også resultatet av deres prestasjoner. Det vil si, de resultater som gir seg utslag i kroner og øre, og som ikke er påfallende rettferdige og likhetsorienterte.
Blir du den beste blant de baste i toppidretten, så utløses nemlig markedskreftene. De lumske kreftene som kun er opptatt av å omsette enernes evner, prestasjoner og resultater til – nettopp – kroner og øre. Og mens folk flest må ta til takke med et innkom som knapt dekker barna fotballtrening, må folk flest stå og se på at de beste blant de beste i toppidrettens verden plutselig er å finne på samme lag som «Gutteklubben Grei».
En ting er å kunne kritisere og harselere over «Gutteklubben Grei» – over storinvestorer og fiskeoppdretteres rikdom og griskhet. Men, for all del; la de beste blant de beste i toppidretten være i fred. Tenk den glede og inspirasjon de utgjør for folk flest!
La oss derfor slippe politikere som begynner å moralisere over grunnlaget for toppidrettsfolks millioninntekter. Helt greit at det nå er vanlige folk sin tur, men det må for all del ikke gå på bekostning av at de beste blant de beste blir stående bak i køen. I alle fall ikke om det er toppidretten det gjelder.
Akk, ja. Det kan ikke være greit alltid for en politiker, å trekke grenser mellom folk flest, enere og de rikeste blant de rike. Tenk bare den hodebry man skaper for genuint likhetssøkende politikerne, å skulle vekte arbeid, innsats og belønning til en toppidrettsutøver, med tilsvarende for en sliter i første linje, blant folk flest.
Kanskje må vi tenke litt annerledes om forskjells-Norge når det gjelder idrettstalentets plass i solen? Og kanskje også litt annerledes om betingelsen for de skoleflinke og smartes plass i solen?
Ja, det kan til og med tenkes at politikerne må senke skuldrene sine litt, når de omtaler likhet, plikter og rettigheter, både til dem som er født med en arvelig sølvskje i munnen, og til dem som er født med litt mer krutt i beina enn folk flest.
Den sterkt eksponerte sosialdemokratiske likhetstenkning virker unektelig både rettferdig og forståelig. Problemet med den er imidlertid at den ikke tar høyde for at vi mennesker – også folk flest – er skrudd sammen litt forskjellig. Noen har evner, de behersker ferdigheter, og viser en gå-på-vilje som ikke andre har eller gjør. Derfor må politikerne passe seg, så ikke alle deres likhetskamper blir en kamp mot vindmøller.
Alle velgerne (folk flest) har et konkurranseinstinkt som de tilpasser og utnytter etter beste evne. Kanskje er det derfor bedre at politikere appellerer mer til en sunn sjel i et sunt legeme – under likeverdige konkurransevilkår, enn stadig å gjenta i annenhver setning, og i alle kanaler, at man er for mer rettferdighet og mindre forskjeller.
Et debattema i retning av «Toppidrettens likhetsidealer» har forståelig nok ikke fått noen sentral plass under denne valgkampen. Kan hende det har å gjøre med, at det ville være en risikosport for en politiker, så mye som å antyde at «vanlige folk» ikke lenger finner seg i å bli sittende på reservebenken?
