Kapitalismen som en positiv kraft

John A. Hunnes er førsteamanuensis ved Handelshøyskolen ved Universitetet i Agder og Hauge School of Management (NLA Høgskolen) og Truls Liland er stipendiat, Hauge School of Management (NLA Høgskolen).

SYNSPUNKT. Kapitalismen er et yndet diskusjonstema. Representerer den egentlig et økonomisk system som skaper urettferdighet eller er den en positiv kraft som kan bidra til en bedre verden?  

Men ha er egentlig kapitalisme? Kort fortalt er kapitalisme et økonomisk system som kjennetegnes av at bedrifter og produksjonsmidler er privateide, i motsetning til statseide, som er tilfellet i kommunisme. Den private eiendomsretten er sentral i et kapitalistisk system og enkeltindividet har stor frihet til å ta de økonomiske beslutningene de selv mener er best, uten at disse er diktert av staten.

Ser vi nærmere på hvordan kapitalisme som økonomisk system fungerer i praksis, er det viktig å huske at vi har forskjellige typer kapitalisme. I realiteten snakker vi om ulike former for blandingsøkonomi, hvor det er et samspill mellom private og offentlig aktører og løsninger. Det er derfor ikke slik at økonomien i et kapitalistisk system er helt fri uten noen form for statlige reguleringer. Det at man har lover og regler som sørger for at ulike grupper i samfunnet ikke skal bli utnyttet eller undertrykket er derfor forening med et slikt økonomisk system. Men i dette ligger det også en erkjennelse av kapitalismens begrensinger og svakheter. Dette kan blant annet rettes opp gjennom reguleringer og ved å legge til rette for, og stimulere til, en bærekraftig og samfunnsbyggende utvikling.

Alternativet til kapitalisme, kommunisme, har imidlertid vist seg å være et økonomisk system som ikke funger

I den ovennevnte diskusjonen er det noen som argumenterer for å skrote kapitalismen som økonomisk system. I den sammenheng kan det være nyttig å se på hvilke alternativer vi egentlig har. Hovedalternativet til kapitalisme er kommunisme. Det er et økonomisk system hvor den private eiendomsretten erstattes med statlig eierskap. Ser vi på dette i et historisk perspektiv, er det ingen tvil om hvilke av de to økonomiske systemene som har vist seg å fungere best. En kommunistisk planøkonomi har igjen og igjen vist seg å ikke være i stand til å gi en levestandard tilsvarende det en velfungerende kapitalisme kan bidra med.

På mange måter kan vi si at kapitalismen har bidratt til å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom. Land som baserer seg på kapitalisme som økonomisk system har også over tid vist seg å være mer stabile og velfungerende, samt bidra til høyere levestandard og bedre velferd for sine innbyggere enn land som er kommunistiske. Så må vi også huske at dette er samfunn som i stor grad er demokratiske, har velfungerende og selvstendige institusjoner og i utgangspunktet baserer seg på en sunn og rettferdig maktfordeling.

Alternativet til kapitalisme, kommunisme, har imidlertid vist seg å være et økonomisk system som ikke funger. Det finnes ingen historiske eksempler på kommunistiske land som har vært bærekraftige over tid. Disse landene har faktisk vist seg å være svært lite ressurseffektive og dessverre har vi flere eksempler på at de sitter igjen med autoritære ledere som beriker seg selv. Paradoksalt nok, da jo et viktig ideal innen kommunismen er likhet og rettferdig fordeling.

Sett i lys av argumentene over, kan kapitalismen faktisk være en positiv kraft og bringe gode resultater både økonomisk og sosialt. Derfor bør fokuset rettes bort fra å se på alternativet til kapitalismen, altså kommunismen. En mer fruktbar tilnærming se å se på hvordan vi kan stimulere til positiv og bærekraftig samfunnsutvikling innenfor et kapitalistisk system.

Vi har flere historiske eksempler på en mer sosial form for kapitalisme som forener finansielle og samfunnsbyggende perspektiver. Sett i lys av at det i år er 250 år siden en av Norges mest betydningsfulle samfunnsreformatorer, Hans Nielsen Hauge (1771-1824) ble født, kan vi se på den haugianske bevegelsens tilnærming på dette området. De startet hundrevis av bedrifter innen et utall ulike bransjer på 1800-tallet.

Selv om haugianerne opererte i en førindustriell tid, praktiserte de noe som ligner det vi i dag kaller sosialt entreprenørskap. Det handler kort fortalt om å starte privateide virksomheter, som forener det finansielle og det sosiale perspektivet. Dette skjer ved at man både setter finansielle og sosiale mål, likestiller disse, men primært er motivert for å bidra til et bedre samfunn.

Denne bevegelsen, som ble startet av Hauge mens han forkynte et kristent budskap om omvendelse og åndelig frigjøring, var med å skape tusenvis av arbeidsplasser. Etter hvert som mennesker responderte på forkynnelsen hans, organiserte de seg i lokale vennesamfunn, som etter hvert ble en viktig rekrutteringsbase for de mange næringsprosjektene Hauge og hans venner satte i gang. Mange av bedriftene hadde en sterk sosial profil og bidro blant annet til fattigdomsbekjempelse, folkeopplysning og demokratiutvikling i Norge. Flere lar seg inspirere av denne arven i dag og ser at det er fullt mulig å gjøre dette innenfor rammen av et kapitalistisk system.

Det er også interessant å observere at vi i dag ser en tendens til at samfunnets forventinger til bedriftene er i endring. Bedriftene skal ikke lenger bare drives effektivt og skape arbeidsplasser. Men det forventes at bedriftene skal bidra til å løse sosiale mål som å bekjempe fattigdom og bidra til å løse klimaproblemene. Dessuten: disse problemene kan ikke la seg løse uten at myndigheter og bedrifter samarbeider.

Med andre ord, historien viser oss eksempler på at det å kombinere profitt med sosiale mål er mulig, samtidig som samfunnet forventer dette i økende grad av morgensdagens næringsliv. Den positive kraften i kapitalismen bidrar til at dette er mulig.