Innleie av arbeidskraft er viktig for Distrikts-Norge

Anne-Cecilie Kaltenborn er adm. dir. i NHO Service og Handel.

SYNSPUNKT. Innleie står for nesten to prosent av arbeidet i Norge, men er særlig viktig i distriktene, viser en ny undersøkelse. Og, som vei inn i, eller tilbake til arbeidslivet, er bemanningsbransjen unik.  

Ordinære virksomheter med ekstraordinære behov 

Bemanningsbransjen står for i underkant av to prosent av det totale arbeidslivet i Norge, men den relative betydningen er nok større. Bransjens forretningsidé er nettopp å skaffe rett kompetanse som kan løse uforutsette behov, topper eller mangel i markedet på folk med rette kvalifikasjoner. Det kan være gårdbrukeren som trenger en avløser, en byggentreprenør som ikke finner en eneste ledig blikkenslager verken hos konkurrenten eller hos NAV. Det kan være høysesong i slakteriet, hotellet med sesongtopp innenfor skoleferiene, eller en mye større ordre enn forventet hos industribedriften. Noen bransjer mangler nesten konstant fagarbeidere og på sykehus kan mangelen på helsepersonell være akutt. Bemanningsbransjen bistår helt ordinære virksomheter i ekstraordinære situasjoner. 

Ofte haster det å få hjelp, og å kaste seg rundt for å hjelpe oppdragsgiver er noe denne bransjen er blitt gode på. Det kan stå om store verdier, som når en industribedrift ikke ville klart leveransen uten hjelp, eller et verft må hente inn 100 fagfolk for å vinne et anbud. Det kan stå om en forsvarlig arbeidssituasjon, som i skole, barnehager og sykehjem. Siden mars 2020 har både offentlige og private virksomheter stått i en koronakrise som mange av dem ikke ville klart å håndtere uten ekstra hender og kunnskap fra ansatte som er blitt leid inn fra et bemanningsbyrå.    

Midlertidige ansettelser, som er langt vanligere enn innleie, eller bruk av underleverandører i industrien som forekommer regelmessig, blir ofte puttet i sekkeposten «innleid arbeidskraft»

Misforståelser om innleie 

Mange blir overrasket når de hører at innleie utgjør mindre enn to prosent av arbeid i Norge, og at tallet har vært konstant i omtrent 10 år. Misforståelsen skyldes kanskje et stort politisk fokus på innleie som tilknytning til arbeidslivet, og gjentatte forslag fra Rødt og SV på Stortinget om å forby eller begrense bransjen.

Det er også en tendens til at all fleksibilitet i arbeidslivet feilaktig og ukritisk blir regnet og omtalt som innleie av arbeidskraft.

Midlertidige ansettelser, som er langt vanligere enn innleie, eller bruk av underleverandører i industrien som forekommer regelmessig, blir ofte puttet i sekkeposten «innleid arbeidskraft». Denne misforståelsen, eller ønskede sammenblandingen, bidrar til å pumpe opp ideen om at bemanningsbransjen snart bemanner hele Norge. Slik er det ikke!  

I Menon Economics sin rapport fra januar i år, «Verdien av bemanningsbransjen», vises det til at muligheten til å leie inn blant annet er viktig for fire sektorer: verftsindustrien, reiselivsnæringen, helse- og omsorgssektoren og IT-sektoren. De siste ukers oppslag i media har vist at mange bedrifter innen reiseliv og landbruk opplever at korona-pandemien går mot slutten, men at de får liten glede av at markedet åpner igjen fordi de mangler kvalifisert arbeidskraft. Disse bedriftene er typisk distriktsnæringer og det er krevende å finne rett arbeidskraft på kort varsel. De som nå kan skaffe folk, kan være med på å redde virksomheter fra å forsvinne for godt. 

Mange blir overrasket når de hører at innleie utgjør mindre enn to prosent av arbeid i Norge, og at tallet har vært konstant i omtrent 10 år»

Størst behov i Distrikts-Norge 

Et av hovedpoengene til Menon Economics er derfor at man må forstå konsekvensene hvis bransjen ikke lenger skulle være et tilgjengelig verktøy for arbeidsgivere, og ikke undervurdere effekten for de omtrent 70.000 personene som årlig får tilgang på arbeid via denne koblingsboksen. De som i dag er fast ansatte i et bemanningsforetak, men som får oppdrag ved at de dekker midlertidige behov, vil ha midlertidige stillinger i en virksomhet som alternativ, hvis bemanningsbedriftene ikke får levere sine tjenester som i dag. Når oppdraget da er ferdig, står det ikke noe byrå klar med forslag om nye oppdrag. 

Menon mener også at vi må regne med mer bruk av underentrepriser hvis innleie ikke blir mulig, også fra utlandet, og at virksomheter outsourcer oppgaver til leverandører utenfor bedriften, og kanskje også utenfor landet. Effekten kan selvsagt også bli at virksomhetene som mangler folk må trekke ned kapasiteten sin eller tilbudet sitt, slik en del bedrifter i distrikts-Norge innenfor reiseliv og landbruk nå varsler om. Disse næringene, med store sesongvariasjoner og med variabelt behov for ulike typer kompetanse, er overrepresentert i distriktene: reiseliv, næringsmiddelindustri og verft. Helse- og omsorgssektoren sliter også særlig i distriktene med å tiltrekke og beholde relevant, noen ganger virksomhetskritisk, kvalifisert personell. 

Å skaffe jobb til folk og folk til jobb 

Når jeg snakker med folk som jobber i bemanningsbransjen, er jeg alltid slått av hvor motivert de er av oppgaven, hvor tilfredsstillende de synes det er å koble folk til jobb, og jobb til folk. Enten man snakker om arbeidsgiver eller arbeidstaker, er verdien av bemanningsbransjen stor, ikke minst i den perioden vi nå står i nå, og ikke minst i distrikts-Norge.