Ingen klimakamp uten fagbevegelsen

 

SYNSPUNKT: Nylig ble FNs klimatoppmøte COP 26 i Glasgow avsluttet. Her ble det uomtvistelig slått fast det vi alle har visst lenge: Atmosfæren varmes opp i rekordtempo, og vi ligger ganske dårlig an til å nå det Parisavtalens globale mål om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader.

 

Det samme gjelder for Norges klimagassutslipp; selv om utslippene ble redusert under pandemien virker 2030-målet vanskelig å nå med dagens reduksjonstempo.

 

 

Hvis vi likevel skal klare det, vil det kreve en kraftig miks av teknologiutvikling, smarte skatter og avgifter, offentlig stimulering og endring av forbrukeratferd. Dette er de fleste enige om. Den politiske debatten handler i stor grad om hvordan de ulike ingrediensene i denne miksen skal se ut og vektes.

 

Men hvilken rolle har fagbevegelsen i klimakampen? Jeg vil påstå at vi spiller en avgjørende rolle.

 

For det første er de fleste norske klimagassutslipp tilknyttet en arbeidsplass, enten det er i olje- og gassutvinningen, industrien, veitransporten eller landbruket.

 

Det er på arbeidsplassene utslippsreduksjonene og den teknologiske utviklingen skjer. Det er her omstillingen foregår og det er våre medlemmer, arbeidstakerne, som sammen med sine arbeidsgivere som skal gjennomføre den. 

 

For det andre er politiske grep for å redusere klimagassutslipp avhengig av legitimitet i befolkningen og at både gevinsten og byrden skjer rettferdig.

 

Fordi over 2 millioner mennesker er fagorganisert, kan vi gjennom forpliktende avtaler være med å balansere grep og tiltak slik at alle får være med på det grønne skiftet uten at vi skaper høy arbeidsledighet, fattigdom eller en ny overklasse av klimavinnere. 

 

 

Vi kan inngå avtaler med arbeidsgiver og regjering som forplikter både sentralt og lokalt og som ikke bare blir liggende i skuffer og skap.

 

Det norske trepartssamarbeidet har gjennom nesten 100 år vist seg å være det mest effektive virkemiddelet for å skape bærekraftig og langsiktig utvikling for samfunnet som helhet. Bare det siste tiåret har trepartssamarbeidet vist sin styrke gjennom både finanskrise, oljepriskrise og koronakrise. 

 

Og vi har noe å legge i potten. Gjennom tarifforhandlingene med arbeidsgiver kan vi bruke avtaleverket og lønnsutviklingen til å styre utviklingen i den retningen som er nødvendig, mot en fremtid med fortsatt høy sysselsetting og konkurransekraft og en raus velferdsstat. Og skal vi nå dit, må vi nå klimamålene.

 

Blant annet blir klimasamarbeid løftet i de nye hovedavtalene som forhandles i disse dager.

Den nye regjeringen har forstått det organiserte arbeidslivets kraft i klimakampen og har invitert partene i arbeidslivet til forpliktende klimasamarbeid for utslippskutt. Det ser vi frem til.