Hvilken rettspolitikk kan forventes av en ny regjering?

Øystein Blymke er skribent og statsviter.

SYNSPUNKT. Vi ønsker en regjering som prioriterte vanlige folks interesser, skriver førstesekretær i LO Julie Lødrup her i Dagens Perspektiv 27. september. LOs forventninger til ny regjering er med andre ord store. Både til en mer rettferdig arbeidslivspolitikk og velferdspolitikk. Hva så med forventningene til en ny regjerings rettspolitikk? Ikke godt å si. For hva er egentlig rettspolitikk?

Det vi vet at nåværende regjering og de rødgrønne i årevis har kranglet om, er hvor mange lensmannskontor, og hvor mange tingretter kongeriket bør ha. Krangelen har da dreid seg mer om distriktspolitikk enn om rettspolitikk. Valgdebatter om rettspolitikkens kjerneområde derimot, det vil si om de rettslige og organisatoriske betingelsene for en rettssikker og effektiv rettspleie, har vi hørt mindre til.

Nå skal det sies – både LO og folk flest vil nok kunne finne noe om partienes rettspolitikk, spredt litt rundt her og litt der. I partiprogram, i stortingsdokumenter, i politireformer og i domstolsreformer. Men, likevel. Skulle sonderingskameratene ved Hurdalssjøen få et spørsmål om hva deres felles rettspolitikk vil være, er det godt mulig deres svar ville bli på grensen til det sjenert svevende.

Rettspolitikk er nemlig et svært sammensatt, og et adskillig mer uvant begrep for politikerne å skulle ha en prinsipiell og overordnet oppfatning av, enn begrep som finanspolitikk, sosialpolitikk eller arbeidslivspolitikk. Rettspolitikken samles riktignok stort sett hos justisministeren. Men, på et mer prinsipielt og ideologisk forankret nivå derimot, dreier rettspolitikk seg primært om:

• Grunnlovsspørsmål
• Rettsliggjøring
• Kriminalpolitikk
• Lov-struktur, lov-bruk og regelverksforenkling/organisering
• EU/EØS rett – om forordninger direktiv, og deres forhold til norsk rett og lovgivning
• Rettssikkerhet og personvern. Betydning for lov-forvaltning og effektiv kriminalitetsbekjempelse

Ved et raskt tilbakeblikk på årets valgkamp vil de fleste antakelig ikke kunne erindre at de nevnte rettspolitiske tema har vært særlig fremtredende. 

Et nyttig tips til den kommende regjering kan derfor være at den inviterer til en debatt om rettspleien, om rettsliggjøring, og om rettssikkerhetens vilkår. Disse temaene og rettsprinsippene kunne så konfronteres med de mange effektivitetskrav som stadig stilles fra politikere, til politiet, til påtalemyndigheten og til domstolene. En vedvarende krangel mellom ny regjering og ny opposisjon om antall lensmannskontor eller antall tingretter kan hende ikke lenger er i folks interesse å høre om.

«Lover er frossen politikk» skal engang en jussprofessor ha sagt. I så fall, godt sagt.

Lovenes materielle og prosessuelle regler er operasjonaliserbar rettspolitikk. I praksis skal rettspolitikken imidlertid også fungere sammen med rettsvitenskapen. Rettspolitikk drives stort sett av politikere, mens rettsvitenskapen er en disiplin, drevet stort sett av juridiske professorer for å si det overforenklet. De krav rettsvitenskapen setter til tolkningsmetode, språklig logikk og rettskildebruk er dermed ikke helt lett å kombinere med rettspolitikkens mer folkelige krav. Folk flest, og blant dem våre politikere, er det ikke alle som har tatt mastergrad i rettsvitenskap. De er dessuten mer opptatt av hva rettsfølelsen sier dem om rett, galt og rettferdig, enn av hva lovens bokstav og vitenskapelig juridisk logikk sier om det samme.

Rusreformens mange forvirrede juridiske looper – i grenselandet mellom straff og hjelp – er et aktuelt og godt eksempel på hvordan et relativt enkelt og folkelig rettspolitisk spørsmål kan ende opp som et komplekst, rettsvitenskapelig spørsmål, mer egnet for et juridisk doktorgradstudium, enn for en kriminalpolitisk debatt. Det har gått år med utredninger, rapporter og debatter om rusreformen. Velgerne har til slutt trodd at de har skjønt poenget; at politiet og helsemyndighetene skulle samarbeide – på lovens grunnlag – om hvem av rusbrukerne som trengte hjelp, og hvem som trengte straff. Så endte likevel hele rusreformen opp med politiske ønsker om enda flere nye juridiske utredninger med håp om å kunne løse «problemet». Et problem vel og merke, skapt av politikere og jurister – og ikke av folk flest.

At rettsikkerheten skal være truet hører vi ofte påstått, både fra politikere, advokater, dommere og andre rettshjelpere. Nesten hver gang et myndighetsorgan faller ned på en avgjørelse som motparten mener er «gal», det vil si en avgjørelse som ikke fullt ut innfrir alle de rettskrav som motparten mener saken reiser, så bærer saken videre i rettssystemene – og i rettssikkerhetens navn – til menneskerettighetsdomstolen om så det gjelder.

En politiker kan også oppleve å bli beskyldt for å true rettssikkerheten. Hvis han for eksempel skulle komme i skade for å knytte effektivitetskrav til rettssikkerhetskrav. Man bør huske at regjeringen har sine egne regler om at en lov – uansett innhold – alltid må være vurdert ut fra hvilke administrative og økonomiske konsekvenser den påfører statsbudsjettet, før den fremmes for Stortinget. Ikke minst gjelder det lovforslag som kan innebære et ekspansivt utgiftsforløp, grunnet nye rettssikkerhetskrav. 

Rettssikkerheten er på mange måter å regne som rettspolitikkens kjerneverdi. Det bør likevel ikke bety at lovens rettssikkerhetsgarantier alltid må trumfer budsjettpolitiske regler om moderasjon og begrensinger. Ingen av rettssystemets aktører kan i lengden være tjent med at lovens krav til rettssikkerhet, uansett hva de utløser av konsekvenser, skal fristilles fra budsjettpolitiske vurderinger.

For en tid siden registrerte jeg følgende uttalelse fra en fremtredende rettsaktør: «Det blir galt å sette en prislapp på rettssikkerheten. Statens utgifter for å ivareta den må bli det det blir». Ja vel, men i så fall er det kanskje bare handlingsregelen som kan sette grenser for hvilke budsjettpolitiske krav politikerne skal kunne stille, om hvor mye rettssikkerhet en lov skal kunne romme, før handlingsregelen brytes?