Hvem avgjør tankegodsets politiske absurditeter?

SYNSPUNKT. Men hvem er i stand til å si oss hvilket «tankegods» som truer hvem og hva, og hvilke bærere av tankegodset bør vi ta et oppgjør med?

Et rettslig forankret svar på spørsmålet om hva som må betraktes som uakseptabelt i 22 juli- terroristens «tankegods» er å vise til loven, til rettergangen og til dommens utfall. Da vil straffbarheten i «tankegodset» tydeliggjøres, men knapt noe mer. Et adskillig mer politisk betinget svar vil være å tillegge terroristen et «tankegods» som «alle» mener har gjort, og vil kunne gjøre ubotelig skade på land og folk, på våre demokratiske verdier, og på alt nasjonen står for, av legitimt og nødvendig politisk arbeid.

Legger vi til grunn et politisk betinget svar på hva et «uakseptabelt tankegods» innebærer, skylder vi likevel hverandre en åpen og tydeliggjørende debatt om hvilke konkrete politiske kjennetegn vi skal lete etter i dette «tankegodset» for å kunne si at det er uakseptabelt, krenkende, forrående, inhumant og gjennom skadelig? Og er det i så fall tankegodsets rasistiske, kulturelle, sosiale, etniske, eller kanskje religiøse innhold, og kjennetegn vi leter etter?

Ingen av våre demokratisk valgte riks-politikere kan i dag forventes å ha fyllestgjørende svar på disse komplekse spørsmålene om et «tankegods» farer og trusler. Og det er derfor heller ikke mer enn rett og rimelig at en politiker fra venstresiden vil være tilbøyelig til å mene at høyresiden har et spesielt ansvar for å «ta avstand fra høyre-ekstreme uhyrligheter i «tankegodset». På samme måte som det heller ikke er mer enn rett og rimelig at en politiker fra høyresiden uttrykker angst og bekymring for å bli slått i hartkorn med terroristens «tankegods»

I erkjennelsen av at debatten om «tankegodsets» substans både er vanskelig og politisk ømtålig, er det derfor med stor tilfredshet vi velgere kan konstatere, at to av våre fremste politikere, Jonas G Støre og Erna Solberg, ut fra hvert sitt politiske ståsted, har klart å gi så vidt konstruktive, kloke og balanserte bidrag til debatten om hva vi «alle» bør betrakte som et uakseptabelt politisk «tankegods».

Og når først to av nåtidens fremste politikere nevnes i denne sammenheng for sin klokskap, vil det også være på sin plass å ta et blikk bakover, i nær norsk politisk historie. Da finner man faktisk klare paralleller til dagens debatt om et «uakseptabelt tankegods» som truet og herjet i det norske politisk landskap. Ja, det er Einar Gerhardsen, og hans Kråkerøy-tale i 1948 det siktes til.

I en innsiktsfull Minerva-artikkel 23ds. minner ansvarlig redaktør Nils August Andresen oss alle om parallellene mellom Gerhardsens oppgjør med deler av kommunismens «tankegods», og det politiske oppgjør det i dag inviteres til – med deler av høyre-ekstremistens og 22. juli - terroristens avsindige tankegods. 

Gerhardsens oppgjør ble, ifølge Andresen, forståelig nok, ikke tatt med hele det ideologiske tankegodset som kommunismen omfattes av. Det var viktig for Gerhardsen å avgrense sine tanker om ekskludering og avstandtaken, kun til de ekstreme og udemokratiske krefter i kommunistpartiet som støttet det autoritære og det diktatoriske. Hadde Gerhardsen ansvarliggjort hele den kommunistiske venstresidens ideologi som uakseptabel og diktatorisk, ville han antakelig – som N A Andresen påpeker, risikert å «dytte mange av dem som faktisk var mot det totalitære diktaturet og sovjetkommunismen over til NKP.»

På alle deltakere i debatten om 22 juli - terrorens avsindige «tankegods», som ledet hen til etterkrigstidens mest alvorlige forbrytelse, hviler det et stort ansvar. Ikke bare gjennom et «oppgjør» med terroristens «tankegods», men også gjennom å bidra til å bringe klarhet i hva dette «tankegodset» egentlig har av normalitet i seg, og som kvalifiserer til betegnelsen politisk.  

Det gjelder altså å vedkjenne seg, ikke bare et formidlingsansvar, men også et forklarings-ansvar. I så måte har både Jonas G Støre og Erna Solberg bidratt fortjenestefullt, til å gi debatten den politiske kvalitet den fortjener.