Generasjon Snøfnugg skal også ha jobb
Anne-Cecilie Kaltenborn er administrerende direktør i NHO Service og Handel.
SYNSPUNKT | Hvordan skal de nærme seg arbeidslivet, disse som noen kaller «Generasjon Snøfnugg»?
Generasjon Z er betegnelsen man noen ganger bruker på de som er født fra siste halvdel av 1990-tallet til tidlig på 2010-tallet. De har flere kallenavn: «digitalt innfødte» (digital natives), som henviser til at denne alderskohorten aldri har levd uten internett.
Møter et krevende arbeidsliv
Andre kaller dem «Generasjon snøfnugg», som er en betegnelse som generelt ikke oppfattes som noe komplement til denne gruppen. Det henviser nemlig til påstanden om at denne generasjonen har en egenoppfatning om at de er helt unike, som et snøfnugg, og at deres foreldre visstnok har bygget opp under denne følelsen. Sosiologer har ment at dette kan ha bidratt til å gjøre denne generasjonen lett krenkbar og lite mottagelig for oppfatninger som kolliderer med deres egne.
Om de fortjener denne betegnelsen er et annet spørsmål. Men det er denne alderskohorten som nå er i ferd med å få seg sin første jobb, er under utdanning, på videregående, eller er i ferd med å bestemme seg for hvilken videregående opplæring de skal velge.
12. februar skal finansministeren legge frem regjeringens perspektivmelding om fremtidens utfordringer for landet, og om hvordan man planlegger å møte disse. Den forrige kom i 2017 – pre-korona − det virker som en evighet siden.
Koronaen endrer fremtidsvyene
Regjeringens løypemelding mot 2030 vil komme til å fortelle at vi får en eldre befolkning og dermed færre yrkesaktive pr. pensjonist. Allerede i 2025 bikker etterkrigsgenerasjonen 80 år. Selv om Nikolai Tangen er superdyktig til å forvalte Oljefondet, vil det bli reduserte oljeinntekter til statsbudsjettene fremover.
Uansett hvilken alderskohort man tilhører, vil man skjønne at vi ikke har råd til mismatch mellom etterspørsel etter arbeidskraft og det de som er på vei inn på arbeidsmarkedet har å tilby
Såpass har også generasjon Z klart å google seg til. Hva betyr det for deres utsikter til sikkerhet og jobb? Har koronatiden endret på deres fremtidsvyer? Det er ikke umulig. Det var 8000 flere arbeidssøkende i starten av 2021 enn på slutten av 2020, og arbeidsledigheten er høyere for de unge enn for befolkningen for øvrig.
Kompetansegapet må tettes
Uansett hvilken alderskohort man tilhører, vil man skjønne at vi ikke har råd til mismatch mellom etterspørsel etter arbeidskraft og det de som er på vei inn på arbeidsmarkedet har å tilby. Etterspørselen er i stor del bestemt av bedriftenes behov − 6 av 10 bedrifter sier at de opplever mangel på relevant arbeidskraft. NHO har i sitt «Veikart for fremtidens næringsliv» satt opp dette som ett av de problemene som må løses: de har satt som mål for Norge å halvere dette kompetansegapet innen 2030. Vil regjeringens perspektivmelding sette samme ambisiøse mål?
Tjeneste- og handelssektoren er veien inn i arbeidslivet for mange. Tall fra NHO Service og Handel viser at nesten 3 av 4 innen varehandel er under 40 år. Innen både sikkerhetsbransjen, der det jobber mest menn, og innen frisør og velværebransjen, der det jobber mest kvinner, er nesten 7 av 10 under 40. Blant kjøkkenassistenter er 66 prosent under 40. Det er derfor godt mulig at koronaen bidrar til å vri litt på unges oppfatning av hva som fremstår som gode yrkesvalg. Det er nemlig innen reiseliv- og tjenestesektoren at krisen har truffet hardest. 7 av 10 kantiner hadde sagt opp ansatte ved starten på året, og den siste nedstengingen har ikke hjulpet. De siste ukene har også butikker i kjøpesenter blitt rammet av en akutt nedstengning og mange permitterte. Hva betyr det for jobbmulighetene for generasjon Z?
Mange unge får jobb i tjenestesektoren
Det vil fortsatt være mange arbeidsplasser for unge innenfor tjeneste- og handelssektoren fremover. Her er noen eksempler:
Mens store deler av industrien er flyttet utenlands eller blitt automatisert, må arbeidsplasser i tjenestesektoren og innen håndverksfag stort sett utføres nær brukeren. En mot-trend til økt automatisering er en mer tjenestebasert økonomi med nye typer tjenester − flere av dem i «grønne arbeidsmarkeder» som i dag er umodne – slik som gjenbruk, reparasjoner og vedlikehold av utstyr, samt mer utleietjenester av alt, i stedet for bruk-og-kast.
En aldrende befolkning vil ha behov for flere hjelpetjenester – alt fra å bringe varene hjem, til å henge opp en gardinstang eller ta pedikyren. Den eldre kjøpegruppen vil ønske opplevelser, å være turister og gå på restaurant, men de vil gjerne ha rullestoladgang, dempet støynivå, større tekst på menyene, og litt mer støtte på randonné-turene til fjells.
En ny analyse fra NAV frem mot 2035 regner med at vi får størst mangel på arbeidskraft innen yrkesfag; innen helsefag og sykepleie, men også andre håndverksfag. Det er fortsatt nødvendig at rådgivere på ungdomsskolenivå fremsnakker valg av yrkesfag. Som Lied-utvalget om videregående opplæring, «Med rett til å mestre», også sa, må staten legge bedre til rette for slik utdannelse, og at muligheten til å velge den ikke går ut på dato, men er en rettighet som varer. Det vil kunne gjøre at flere, som litt seint i livet fant ut at de kunne tenkt seg yrkesfag, får det, og på den måten blir med på å tette kompetansegapet.
Inkludering i arbeidslivet, med plikter og rettigheter som blir tydelige, er det viktigste vi kan tilby de som er på vei ut på egne ben. Antagelig blir det en lettelse for Generasjon Z, som for mange ungdomsgenerasjoner før dem, å finne en plass i samfunnet der de opplever å være nyttige, å feste blikket på noe annet enn seg selv, og å inngå i både arbeidsfellesskap og andre fellesskap.
Kanskje vil Generasjon Snøfnugg til slutt smelte?