Er feiring av 8. mars «last year?»

Nina Riibe er administrerende direktør i Econa

SYNSPUNKT | Fanesakene har endret seg etter at kvinnedagens inntog i 1910. Heldigvis. Fra å kjempe for kvinners stemmerett, selvbestemt abort og barnehager, er kampsakene nå ufrivillig deltid, internasjonal solidaritet og samtykkelov.

Er det fremdeles behov for 8. mars? Jeg vil svare et ubetinget «ja», vi er på langt nær likestilt i samfunns- og næringsliv. Men sakene er annerledes enn før.  

Vi trenger gode forbilder

Det er alle kvinners rett i å skape sine egne liv, med egne behov, levesett og ønsker. Men veien til å komme dit man ønsker skal være lik for alle. Enten det er å komme til topps i næringslivet eller på andre arenaer. Vi trenger gode forbilder. Vi trenger kvinnelige toppledere. Men hvor er de?

Fortsatt dominerer menn toppen av det private næringslivet. Tall fra norsk topplederbarometer viser at kun 10 prosent av de største bedriftene i Norge har en kvinnelig toppleder og at ca. 22 prosent av toppledergruppen består av kvinner. Jeg leder en forening der tre av fire medlemmer er ledere. Dette tilsier at jeg er over gjennomsnittet opptatt av at alle skal ha samme muligheter til å bli toppleder.

Det er mange faktorer og barrierer som sørgelig nok hindrer full likestilling i toppen i av næringslivet. Jeg nevner de tre viktigste.

Permisjon. Dette er beklagelignok den største enkeltfaktoren. Vi i Econa ser at kvinners lederansvar, stillingstittel og lønn stagnerer ved graviditet, permisjon og i småbarnsfasen. Tilsvarende skyter menns karriere i samme periode.

Valget om hvordan permisjonen skal tas skjer ikke i et vakuum. Valget påvirkes av en rekke økonomiske faktorer, som avkortning av bonus, utestengelse fra lønnsforhandlinger og ikke-kompensasjon for lønn over 6G. Disse faktorene bidrar til å opprettholde tradisjonelle strukturer, der kvinnen er (helt) borte fra karrieren lengst og mannen minst.

Arbeidsfordeling i hjemmet. Dette er den andre faktoren, som henger godt sammen med kvinner og menns holdninger. I dag tar flere kvinner enn menn universitetsutdannelse. Jentene slår gutta i karakterjaget. Men når barn og familie dukker opp, dundrer gamle kjønnsroller inn som en dampveivals. Kvinnene setter karrieren på vent og går ned i deltidsstilling. Kvinnene skifter fra Jeanne d’Arc til hønemor. At mor og far deler alt ansvar må være en hygienefaktor, ikke et mål.

Manglende resultatansvar. Siste barriere handler om kvinners manglende linje- og resultatansvar. I de aller fleste toppjobber er resultatansvar en nødvendig erfaring på veien til det øverste lederansvaret. Løsningen er todelt. Kvinner må posisjonere seg for å bli ansett fra de som rekrutterer ledere. Denne bevisstheten bør skje helt fra de valgene man gjør i studietiden. De som ansetter må se kvinnelige talenter på lik linje med mannlige.

Men når barn og familie dukker opp, dundrer gamle kjønnsroller inn som en dampveivals

De tre barrierene over er både strukturelle, men også i høyst grad personlige.

Utfordringen er at de er så utrolig intrikat sammenkoblet. Likere permisjonstid og mer likestilling i hjemmet krever moderne arbeidsgivere, men også informerte mødre og fedre. Hva er konsekvensen for både samfunnet og familien at kvinnen i 2021 fortsatt gjør mest på hjemmebane?

Heldigvis er kjønnsbalansen i norske arbeidsmarkedet godt på de fleste arenaer unntatt ett: hos toppledelsen i næringslivet.

Til tross for kvinners massive inntog i akademia, i jobblivet og hos ulike yrkesgrupper de siste tiårene, er toppen av pyramiden fortsatt forbeholdt menn.

Optimist

Likestilling er ikke en hyggelig greie for selvrealisering eller en rettighet som vi får. Likestilling er en plikt til å bidra og et krav til kvinner og menn om å ta samme ansvar for fellesskapet. Mannen skal ikke ha hovedansvaret for å forsørge familien. Et friskt, voksent menneske skal ikke la seg forsørge, uansett kjønn, og kvinner og menn har et like stort ansvar for verdiskapningen i samfunnet vi lever i. NRK-serien Exit er en skremmende advarsel om konsekvenser av å være avhengig av ektefellen. Trofe-fruene betaler dyrt. Holdningene er ødeleggende.

Tross alt, jeg er optimist av natur. Realistisk sett ser jeg at den yngre generasjonen kvinner har en helt annen bevissthet om hva slags utdanning de tar, ambisjoner de har og kravene de stiller til omverdenen. Jeg registrerer at «gutta» av samme generasjon har forandret seg til det bedre. Både husarbeid og fødselspermisjoner deles mer likt. Skulle bare mangle forresten.

Jeg er også optimistisk på økonomenes vegne. I vår studentmedlemsmasse har vi en kvinneandel på 41 prosent. Dette er riktig vei, og andelen har steget fort. Jeg har tro på at når disse kvinnene kommer ut i arbeidslivet, vil skjevheten på toppledernivå endres. Men det vil ta tid.

Å feire 8. mars er ikke «last year», men en dag i fremtiden håper jeg vi kan tenke tilbake på kvinnedagen som en markering som var nødvendig for å få et likestilt og balansert nærings- og samfunnsliv.