Elitene i hønsegården

Jan Ketil Arnulf er professor ved Handelshøyskolen BI.

SYNSPUNKT. Eliter er små, koordinerte nettverk av grupper som kontrollerer de mest innbringende forretningsmodellene i et samfunn, og som lykkes i å samle rikdom. Ingen nevnt, ingen glemt.

Elitenes eksistens skyldes ikke politisk ideologi, men er et resultat av statistiske nødvendigheter i samfunnet. Siden de fleste organisasjoner har en viss pyramideform, vil de som sitter på toppen kunne disponere større ressurser enn de som sitter lenger nede. De vil også ha tilgang på videre nettverk til å gi dem informasjon og støtte beslutninger. Elitene vil dermed kunne kanalisere sine ressurser, hva enten det dreier seg om naturressurser, kunnskap, institusjoner eller mennesker. Dette gir elitene makt.

Og som kjent fra lederforskningen, så vil all makt korrumpere og absolutt makt korrumperer absolutt.

Elitenes atferd er dermed avgjørende for nasjonens velferd: De kan legge til rette for økt verdiskapning på en måte som gjør alles kakestykke større. Eller de kan rake til seg de største kakestykkene selv, og dessuten bidra til at kaken begynner å skrumpe. Da har elitene begynt å opptre som reven i hønsegården,.

Det er lett å finne eksempler på eliter gjennom norsk historie. Noen av elitene har hatt stor positiv påvirkning på andet og ble balansert av andre krefter før de ble rever i hønsegården. Den gang det bare fantes noen få ingeniører i Norge oppdaget Sam Eyde og Kristian Birkeland hvilket fantastisk potensial som lå i norske fossefall. Man manglet bare kapital. Birkeland og Eyde tilhørte eliten fordi de ikke bare var velutdannet, men også hadde et internasjonalt nettverk. De greide dermed å sikre fransk og svensk kapital for å bygge ut fosser som Vamma i Østfold og Vemork i Telemark. Eliten var teknokrater med internasjonale forbindelser under et lite dekkende navn som «Norsk Hydro».

Denne eliten ville muligens ikke kommet så langt uten nettverk og forbindelser, for eksempel i forsvarsindustrien. Godt hjulpet av direktør Axel Aubert i Norsk Sprængstofindustri ble Norsk Hydro en av de viktigste leverandørene til franske, dernest engelske og i noen grad tyske eksplosiver under første verdenskrig. Aubert overtok som generaldirektør i et stadig mindre «norsk» Hydro, og hadde lært hvordan norske energiressurser kunne brukes til å spille internasjonale kapitalinteresser ut mot hverandre.

Dermed ble grunnlaget for det avanserte produktet «tungtvann» skapt, som gjorde Norsk Hydro til en sentral spiller i verdenselitens kappløp mot atomenergien. Under krigen kunne den tidligere offiseren Eriksen overta Auberts stafettpinne i form av tungtvann og holde norsk energi-industri i stormaktenes interessefelt.

Da den norske regjeringen kunne overta den tyske eierandelen i Hydro, oppsto Arbeiderpartiets kraftlobby rundt Jens Christian Hauge og Finn Lied. Den annekterte både eierandeler i tungtvannet, en norsk atomreaktor samt de mulighetene til industriell utnyttelse gjennom Kongsberg Våpenfabrikk, Marinens Hovedverft og Raufoss Ammunisjonsfabrikk.

For å forhindre reven fra å bli sjef i hønse­gården bør man forstå at ledelse er for viktig til å bli overlatt til ledere

Denne elitens viktigste kommersielle framstøt var bedriftene Noratom og Scandpower, og de var kanskje ikke så vellykkede.

Det beste ved dem var at de holdt forretningsmodellene i live til oljen ble oppdaget i Nordsjøen. Da utbyggingen av disse ressursene kom i gang, var de samme elitene der og trakk i trådene: Jens Chr Hauge, Finn Lied, deres mentorer Trygve Lie og Jens Evensen, og deres forretningsforbindelser i Hydro, hos Wallenberg i Sverige og Total i Frankrike.

Som med utbyggingen av Vemork, og som med den norske atomreaktoren til IFA, bygde forretningsmodellene i Nordsjøen på at norske energiressurser ble utnyttet av en regulerende stat som gjorde kaken større og forhindret den groveste utplyndringen.

Likevel har nok reven vært på ferde i hønsegården iblant. Potensialet for korrupsjon, egen berikelse og maktmisbruk har skapt brytninger i norsk politikk siden utbyggingen startet. Det ligger helt sikkert skjulte dramaer og venter på å bli fortalt om hvordan elitene har prøvd å holde hverandre i balanse. Historiene om lederskiftene i de store statseide bedriftene, både de som måtte gå og de som fikk sitte, vil gi viktig informasjon om kvaliteten på norske eliter. En trussel som utgår fra eliter er at de får eiendomsretten til historien om seg selv. Suksess i en periode blir brukt som påskudd for å legitimere den samme elitens rolle i fremtiden også.

Elitenes rolle blir særlig viktig i spørsmålet om det «grønne skiftet». Den norske atomforskningen har blitt til klynger for maskinlæring og kunstig intelligens, men vil de samme elitene og de samme forretningsmodellene lykkes der?

Antakelig har muligheten til å fornye elitene bidratt til den økonomiske velstanden vi har sett i denne perioden.

Derfor burde noen rette oppmerksomheten mot elitenes kvalitet i våre norske tradisjonsnæringer, slik som sjøfart, fiske, havbruk og dagligvarer. Og hva med å se på det offentlige byråkratiet selv? Hva er egentlig den optimale balansen mellom frittgående høner og høner som er satt bort til reven?

For det er ikke nok med skjønnmalte partipolitiske historier. Som George Orwell viste i sin bok om «Animal farm», så er den ene eliten omtrent like god som den andre. Det er mønstret og balansen mellom samfunnets eliter som vil avgjøre om kaka blir større for alle, eller om mesteparten av den blir fortært i styrerommet.

For å forhindre reven fra å bli sjef i hønsegården bør man forstå at ledelse er for viktig til å bli overlatt til ledere.

Et oppdatert syn på ledelse tilsier også at individer er mindre viktige enn nettverkene som de er en del av.

Derfor er også eliter for viktige til å overlates til elitene.

Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.