Domstols- og politireformen i et rettssikkerhets-perspektiv

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT | Hurdalsplattformen innvarsler endringer i nærpolitireformen, og en reversering av domstolsreformen. Den forrige regjerings sentraliserings- og reformiver skal nå avløses av en mer distriktsvennlig rettspolitikk der politistasjoner og tingretter skal legges nærmere der folk bor og ferdes. Målet med, og intensjonen bak reformistenes strukturforslag har nok vært like gode som dem vi finner uttrykt i Hurdalsplattformen, men nå er det som kjent vanlige folks tur, og da må fysisk nærhet til våre rettshjelps- og beredskapsinstitusjoner sta først i køen. 

Fysisk nærhet til politistasjonen eller sorenskriveren er selvfølgelig viktig for folk flest. At politiet ankommer ulykkesstedet eller åstedet minst like fort som ambulansen og brannbilen betyr mye. Men, sett fra reformistens ståsted, er det minst like viktig at politiet og rettsvesenet settes i stand til å løse ditt rettsproblem. Dvs. kunne oppklare og iretteføre et lovbrudd, eller megle i en rettstvist, på en rettssikker og betryggende faglig måte, tilpasset 2020-årenes nye rettspolitiske utfordringer.

Problemet for en justisminister er imidlertid: Hvem skal jeg låne øret til? Skal jeg lytte til politimesterens stemme, til dommerens, til Politidirektoratet til Domstolsadministrasjonen, eller skal jeg kort og godt prøve å finne ut av hva «folk flest» mener? Problemet med å låne øret til «folk flest» er imidlertid, at folk flest mener så mye, og så forskjellig.

Det kan lett bli som å rope til skogen, etter svar. Folk flest er nemlig som folk flest – Vi kan mene noe om politiets responstid den ene dagen, og om tingrettens sendrektighet den andre dagen, for så kanskje mene noe helt annet den tredje dagen.  

Dette må ikke tas som en kritikk av folk flest, men mer som en erkjennelse av at folk flest ønsker å føle seg fri til å mene det man vil mene – der og da. Hvis journalisten spør «Hvordan ser du på at lensmannskontoret ditt skal nedlegges» eller «Synes du Tingretten ligger nær nok hvis du må ta beina fatt?» - Hva kan man da forvente av svar?

I alle fall ikke et svar som gir justisministeren en rimelig mulighet til å vurdere hvilken retts-struktur som vil tjene rettssikkerheten best. Hvis man da ikke definerer rettssikkerhet mer til å være et spørsmål om kilometer og responstid, enn forutsigbarhet og likebehandling

Det finnes få «fakta-bokser» å vise til når man skal begrunne hvorfor man er for eller mot politireformen og domstolsreformen. Noen historier fra bygd og by (be)-viser at politiet ikke lenger dukker opp når man trenger det som mest . Andre historier viser det motsatte.

At både politiets responstid og opplevd tjenesteyting har blitt minst like så god som den var, før reformene. Når det gjelder domstolsreformen har den ennå ikke helt fått vise hva den duger til. Men, likevel: Både lek og lærd mener allerede mye om den.

En del sorenskrivere, folk fra akademia, media, politikere og folk flest, kan mene at omstruktureringen av Tingrettene gir bedre rettshjelp for folk flest enn tidligere, mens andre, fra de samme folke-grupper, kan mene at rettshjelpen har blir dårligere (les: fjernere), og dermed at også rettssikkerheten kan svekkes.

Rettssikkerhetsbegrepet er et tøyelig juridisk, og rettspolitisk begrep. Det rukes av alle – for alt det er ved -, og i nær sagt i alle betydninger. For en tilhenger av retts-reformene vil det kunne være nær-liggende å si, at en større konsentrasjon av kunnskap og erfaring, gjenspeilet i politi- og domstols-strukturen, vil være en ubetinget fordel.

Det er avgjørende viktig at rettsaktørene har solid kunnskap til loven og retten, i et stadig mer krevende nasjonalt og internasjonalt retts-bilde. Og ikke bare avgjørende viktig rent generelt. En større konsentrasjon av kunnskap og erfaring vil også for reformisten fremstå som mer rettssikkert- ikke minst for folk flest.

For en motstander av de gjennomførte reformer derimot, vil det være like nær-liggende å si, at en best mulig distriktspolitisk arrondering av Tingrettene og Lensmannskontorene, vil gi de beste og mest rettssikre løsninger – også for folk flest.  (NB: Husk at det nå heter «Politistasjons-sjef» og ikke lensmann.  Det er nemlig innført en ny kjønnsnøytral betegnelse)

Med hver sin utvidede eller innskrenkende definisjon av begrepet «rettssikkerhet» kan nå rettssystemets mange kompetente aktører kunne hevde – på solid faglig grunnlag -at rettssikkerheten enten har blir svekket eller styrket, alt etter hvilket rettspolitiske hjem man ønsker å tilhøre.

Hvis politiet ikke dukker opp fort nok etter et innbrudd, kan man si at rettssikkerheten truet. Og hvis du synes dommeren ikke behandler din komplekse økokrimsak godt nok eller raskt nok, kan du med din juridiske integritet i god behold, hevde at rettssikkerheten er truet.

Vår nye justisminister må nå prioritere. Hun må vekte strukturelle, organisatoriske og andre rettspolitiske argumenter, for til slutt å og mene noe, om hvordan, og hvorfor hun lander på den politi- og domstolstrukturen som hun forhåpentligvis til slutt lander på.

Det innebærer også, at hun må mene noe om rettssikkerheten til folk flest svekkes eller styrkes med den ene eller andre løsningen. Hun må kort og godt sannsynliggjøre om det finnes en viss sammenheng mellom politistruktur/domstolstruktur og rettssikkerheten.

Kan man ikke påvise noe som helst om reformenes rettspolitiske virkninger, ut over at avstanden til politimester og sorenskriver enten har blitt større eller mindre, må jo folk flest begynne å lure på, om ikke det hele, mer har vært en distriktspolitisk tautrekning, enn en rettspolitisk?

Rettssikkerheten og effektiviteten blir ikke bedre, hverken i politiet eller domstolene hvis ikke retts- og kriminalpolitikken evner å se strukturen og regelverket i hele retts-kjeden i sammenheng

Politietaten og domstolene våre har uansett krav på raske politisk avklaringer, om hva justisministeren mener er den «beste» strukturelle løsning for våre politidistrikt og for våre tingretter. For tiden forsøker tusenvis av ansatte i politi og rettsvesen å holde det gående, men på uklare politiske premiss.

Det dreier seg om hårdt arbeidende statsansatte som fortjener en avklaring fra statens øverste rettspolitiske ledere. På sett og vis også førstelinjeansatte som skal betjene folks rettsproblem generelt, og sørge for at alle typer lovbrudd blir tatt hånd om – alt på en rettssikker og betryggende måte.

Stabilitet i lovgivningen, og i det faglige og strukturelle rammeverk som vårt rettssystem omgis av, er viktig. Klarhet og forutsigbart bør prege rettsstaten vår. Politisk tautrekning om organiseringen av politi og domstolene bør derfor oppleves sjenerende belastende  for våre fremste retts-politikere.  

Tilliten generelt, til politiet og til domstolene kan også risikere å bli svekket hvis de politiske beslutningene om reformenes skjebne drar i langdrag. Svekket tillit i kombinasjon med svekket rettssikkerhet er som kjent ingen god kombinasjon.

Og glem ikke justisminister: I kjølvannet av ditt viktige reformarbeid - at selv om strukturen i politiet og i domstolene i prinsippet kan behandles hver for seg, så er det all mulig grunn til å behandle dem som to deler av en samhandlende retts-straffesakskjede – en kjede som også omfattes av en tredje part; nemlig kriminalomsorgen.

Rettssikkerheten og effektiviteten blir ikke bedre, hverken i politiet eller domstolene hvis ikke retts- og kriminalpolitikken evner å se strukturen og regelverket i hele retts-kjeden i sammenheng. 

Det har i årevis vært et felles politisk ønske om en bedre samordning av straffesaksaktørenes rolle og ansvar i retts-kjeden. Likevel er det vanskelig å lese ut av Hurdalsplattformen, eller ut av debatten om Politireform og domstols-reformen, et høylytt politisk krav om en mer effektivt samvirkende straffesaks-kjede.

Derfor kan det kanskje være både klokt og nyttig, å minne vår nye justisminister om, at når hun nå skal ta nye strukturelle grep, også vil ofre samhandlingen og funksjonaliteten mellom politietaten, domstolene og kriminalomsorgen, mer enn en god tanke.