Dyr strøm er noe av prisen vi må betale for det grønne skiftet, mener Øystein Blymke.
Håkon Mosvold Larsen / NTB
Adventslyset varmer, uten at strømutgiftene stiger
Øystein Blymke er statsviter/skribent
SYNSPUNKT. Og hvem har skylda? Staten selvsagt. For ikke å snakke om markedskreftene og alle de unødvendige utenlandskablene som bare tyskere og engelskmenn nyter godt av. Og ve den politiker som forsøker å gjøre det hele til et spørsmål om den prisen vi alle må være villige til å betale for det grønne skiftet.
Kravmentalitet
Velferdsstaten har gitt oss sosial trygghet, og i stor grad også økonomisk trygghet. Men, uavbrutt vekst og velstand kan også ha fremodlet en litt ubeskjeden, og kanskje ikke alltid like kledelig, kravmentalitet blant folk flest. Strømkrisen kan illustrere problemstillingen. Den avdekker så langt en manglende vilje hos mange til å betale mere for tilvendt velferd, inklusiv strøm, enn vi har vært vant med, og innrettet vårt forbruk etter. For noen få av oss er nok betalingskrisen reell, men for folk flest kan bare et lite offer i form av en julegave eller to mindre, veie opp for økte strømpriser.
Selvfølgelig kan man ikke forlange at folk flest skal glede seg over økte strømutgifter, men likevel. En viss tilfredshet burde man kanskje kunne ha lov til å spore i hver og en av oss, over å kunne yte en skjerv til det grønne skiftet.
Kennedy anno 2021?
«Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg, men heller hva du kan gjøre for ditt land» Forstandige ord dette. Ord om at landet/staten ikke bare skal yte og gi, men også kunne kreve noe av sine borgere. Men, selv om president Kennedys ord fra 1961 den gang var forstandige, er det lite tenkelig at de, selv i fornorsket politisk form, ville hatt særlig suksess blant folk flest. Og særlig ikke i en tid med pandemikrise, miljøkrise og strømkrise. Skulle man likevel prøve å tilpasse Kennedys ord til norsk politisk virkelighet anno 2021 ville de lett kunne blitt oppfattet som et retorisk forsøk på å be sine velgere om å slutte å klage og syte. Og dessuten, at folk flest i større grad nå må ta inn over seg at det grønne skiftet også krever en viss omprioritering av eget forbruksmønster, uten at man alltid krever kompensasjon fra staten.
Halve sannheter om hvorfor strømprisene er høye, bidrar ikke til den allmenne folkeopplysning
Utfordre kirken?
Ja, vi nærmer oss julen. Kanskje burde man også utfordre Den Norske Kirkes biskoper og prester om å mene noe om hva folk bør kunne ofre og omprioritere av eget forbruk, i møte med det grønne skiftet? For eksempel være litt mer moralske, om folks plikt til å hjelpe landet vårt inn i et grønt skifte, fremfor alltid å kreve kompensasjon fra staten for de byrder og merutgifter du påføres personlig, under det grønne skiftet. Den Norske Kirke har jo som vi vet, allerede klare meninger om mange sentrale politiske spørsmål. Om oljeproduksjonens betydning for skaperverket for eksempel. Så hvorfor ikke mene noe om menneskets moralske plikt til å ofre litt, eller betale litt ekstra, for det velferdsstaten så langt har gitt oss av goder? Gode, også i form av strømpriser som andre land i vår europeiske familie bare kan drømme om.
Magne Lerø treffer etter min oppfatning denne problemstillingen godt når han i en av sine ledere her i DP for noen dager siden hevder at flere sentrale politikere «ser ut til å være mer opptatt av at befolkningen i et av verdens rikeste land skal bli rikere, enn at klimautslippene går ned som følge av høye strømpriser.»
Og ikke bare under-kommuniseres sammenhengen mellom strømpriser og lavere utslipp. I stedet for å oppfordre folk til å tenke, og prioritere litt mer grønt, jobbes det dag og natt i embetsverket for å finne «rettferdige kompensasjonsordninger». Ordninger som skal forhindre at folk flest skal måtte betale en strømregning en del over den de er vante med.
Halve sannheter
En slik ettergivende og prinsipp-fattig politisk atferd svekker åpenbart politikernes troverdighet. Hadde man enda kunne høre politikere uttrykke sin bekymring for at fakta i strømpris-saken ikke har kommet godt nok fram. Dessverre, ikke så langt. I en Aftenposten/E24-artikkel 10. desember av journalist Sigurd Bjørnstad bidrar økonomiprofessor Steinar Strøm heldigvis med fakta om sammenhengen mellom økt strømpris og det grønne skiftet. Hvis det ennå finnes politikere som ikke lar seg skremme av fakta, så er E24-artikkelen «Klimapolitikken gir dyr strøm» sterkt å anbefale.
Halve sannheter om hvorfor strømprisene er høye, bidrar ikke til den allmenne folkeopplysning. Hvis politikeren ikke våger å si som det er, av frykt for velgernes reaksjoner, bør politikerne heller ikke forundre seg over ensidigheten i velgernes krav og forventninger om å kunne beholde strømprisen som den «alltid har vært».
Med julen for døren er det selvsagt ekstra ille for dem av oss som kanskje ikke i ett og alt innfrir statens kriterier for strømregnings-støtte. Tjener man for eksempel 10 kroner mer enn inntektstaket for bostøtte, kan man visstnok heller ikke regne med å få strøm-støtte. I så fall blir hele diskusjonen om hvem som er trengende, om hva som er rettferdig, og om støtteordningens treffsikkerhet på grensen til det absurde. Den bringer oss dessuten lenger og lenger fra det grunnleggende eksistensielle spørsmålet: Hva må hver av oss være villige til å ofre (betale) for at det grønne skiftet skal redde vår klode og skaperverket?
Og med disse ordene ønskes både politikere, biskoper, prester og folk flest, en fortsatt god og løfterik jul, med levende lys som varmer – om ikke annet − så sjelen.
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
