Risikovilje i ekstraordinære tider

Erlend Vestre er konsulent i Devoteam Fornebu.

SYNSPUNKT. Ekstraordinære utfordringer flytter grensene for hvilken risiko som vurderes som akseptabel. Utfordringen for beslutningstakere som venner seg til de nye grensene er todelt – unngå å ta unødvendig risiko når presset fra omgivelsene blir for stort, og å returnere til normaltilstanden verken for tidlig eller for sent.

Vi lever i ekstraordinære tider. De fleste land i verden er hardt rammet av covid-19. Vi opplever de mest inngripende tiltakene etter krigen. Tiltakene er så inngripende fordi det motsatte, det vil si for svake tiltak som gjennomføres for sent, vil skape alvorlige konsekvenser for innbyggernes liv og helse.

Hva som blir de samlede konsekvensene av disse inngripende tiltakene, gjenstår å se. I flere sektorer er det stor risiko for mange konkurser og stor arbeidsledighet. Denne arbeidsledigheten vil igjen skape ringvirkninger for andre deler av samfunnet.

Regjeringen har over natten etablert kompensasjons- og stimuliordninger for å motvirke konsekvensene av de inngripende tiltakene. Milliarder av kroner betales ut i stort tempo. Aksept for at det vil skje feil i saksbehandlingen har økt fordi fart er viktigere enn feilfrihet.

Dette er ikke unikt. Roosevelt iverksatte omfattende sysselsettingstiltak under den store depresjonen på 30-tallet. Det ble gjort med en åpen erkjennelse av at det ville bli gjort til dels kostbare feil. Men den største feilen ble vurdert til ikke å være handlekraftig nok. Både samfunnsøkonomien og fremtidstroen til den amerikanske befolkningen trengte handlekraft. Risikoviljen øker når ekstraordinære situasjoner oppstår. Beslutningstakere herdes.  

Risikoviljen øker når ekstraordinære situasjoner oppstår. Beslutningstakere herdes

Vår egen regjering har, sammen med partiene på Stortinget, vist stor vilje og evne til å ta kraftige grep. Milliardene sitter løst, farten er stor. Evalueringene som kommer når krisen har lagt seg vil med stor sannsynlighet vise at det ble gjort feil. Det viktigste regjeringen vil bli vurdert på er likevel om den viste handlekraft nok til at samfunnet kom seg gjennom pandemien relativt uskadet.

Det betyr ikke at god forvaltningspraksis skal settes til side, selv om omgivelsene presser kraftig på for umiddelbar støtte. Søknadene skal dokumentere at det er grunnlag for støtte i henhold til regelverket. Det må settes av nok kvalifisert kapasitet til at det kan vurderes raskt nok om søknadene er godt nok dokumentert, og at søker ikke forsøker å få utbetalt mer penger enn det er grunnlag for.

Hvis det er usikkert om det er grunnlag for støtte, må konsekvensene av ytterligere dokumentasjon og analyse veies mot konsekvensene av at pengene ikke kommer raskt nok frem. Fortsatt høy tillit til regjeringen og forvaltningen forutsetter både at det er vist tilstrekkelig handlekraft, og at uforsvarlig saksbehandling ikke har resultert i sløsing med skattepengene.

Selv om det for øyeblikket er viktigst å stimulere til nok aktivitet, vil likevel den største utfordringen på sikt være å redusere de offentlige budsjettene til et bærekraftig nivå. Finansminister Sanner uttalte før pandemien at en aldrende befolkning allerede er blitt en utfordring for de offentlige budsjettene. Denne utfordringen blir ikke mindre etter koronapandemien.

Milliardene som er brukt til kompensasjons- og stimuliordninger skulle kommet fremtidige generasjoner til gode. Jo lengre tid det tar å komme tilbake til normale budsjetter, desto mindre penger vil det være igjen til kommende generasjoner. Koronatiltakene er midlertidige. Men tilgang til penger skaper ambisjoner og forventninger. Midlertidige ordninger ønskes omgjort til varige ordninger.

Veien tilbake til en normaltilstand kommer ikke til å bli enkel. Det er lett å vende seg til å bruke mye penger. Det motsatte er mye vanskeligere. 

Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.