Rettsliggjøring påvirker prisen på rettshjelp

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justis- og beredskapsdepartementet. 

SYNSPUNKT. Pussig nok, fordi relativt mange av dem tjener det mangedoblede av hva både en statsminister, en departementsråd, og en toppleder i næringslivet er gode for.

Utgangspunktet er de urimelig store inntektsforskjeller som forekommer, selv i vårt egalitært innrettede samfunn. Det er grunn til å stille spørsmålet: Hvilke mekanismer er i sving når noen advokater kan kreve 7000 kroner i timen, mens andre advokater, og andre utøvere i frie yrker og næringsdrivende som oftest må nøye seg med salærer, lønn eller honorarer på 1000 kroner eller mindre?

Nylig stiller Magne Lærø et betimelig spørsmål i en lederartikkel i Dagens Perspektiv; Om det ikke snart må settes en anstendighets-grense for hva enkelte advokater kan tillate seg å kreve i salær/honorar. Det enkle svaret er «ja». Men, hvem skal i så fall fastsette timeprisen? Og hvordan skal kvaliteten på, og nytteverdien av tjenesten bedømmes?  

Advokatyrket tilhører de frie yrker. Det betyr imidlertid ikke at det er fritt fram for advokaten å kreve hvor mye som helst for den tjenesten han yter.

Anstendighet og konkurransens prisdempende effekt må man også kunne tro påvirker advokatmarkedet.  

Advokatens tjenesteyting er, i motsetning til mange andre tjenesteytelser i frie yrker, ikke spesielt enkel å bedømme kvalitet og nytteverdi på. Etter å ha betalt 1000 kroner for en tannlegetime vet du – og kjenner du – at en kontroll er gjennomført og at et røntgenbilde er tatt. Etter at IT konsulenten har sendt en faktura med timepris på 800, vet oppdragsgiver i det minste om softwaren virker, eller om det fremdeles er mulig å sende en e-post. Når det gjelder forretningsadvokatens tjenesteyting derimot, for eksempel i form av en komplekst problematiserende juridisk betenkning, er det ofte bare advokaten selv, eller i beste fall bedriftens egen advokat, eller motpartens advokat som kan bedømme kvalitet og nytteverdi av betenkningen. Hvorfor den 40 siders betenkningen har kostet bedriften 300.000 kroner, til en timepris av 7000 kroner timen, er det vel også bare advokatene seg imellom som kan bedømme?

Rettsliggjøring som drivkraft. En dyktig forretningsadvokat vil trolig tilnærme seg sitt arbeidsoppdrag med å spørre seg selv: Hvilket mangfold av lover og regler regulerer egentlig det problemet jeg er blitt stilt overfor av min oppdragsgiver? Det vil si at han rettslig-gjør arbeidsoppdraget, vel vitende om de hundretalls av lover, regler, forordninger, direktiv, konvensjoner og rettsavgjørelser som kan ha betydning for arbeidsoppdragets utførelse. Et mangfoldig og komplekst regelverk som bare han eller hun, en høyst kvalifisert og erfaren forretningsadvokat, er i stand til å finne fram i, forstå og tolke rett.

Dagens forretningsjuss er ikke for amatører. Den krever nasjonal og internasjonal juridisk forståelse, med sitt hav av flernasjonale regler (Ikke minst EU/EØS-rett) som regulerer hva god forretningsskikk skal være, og hvordan enhver liten transaksjon og disposisjon mellom partene skal hjemles og legitimeres. Næringslivet styres av et globalt virkende regelverk som skapes av jurister, og som bare jurister og spesialiserte forretningsadvokater er i stand til å forstå, tolke og anvende – forsvarlig, rett og riktig.

Monopolisering av juridisk tjenesteytingen. Kravet til juridisk innsikt og forståelse i forretningsverdenen gjør sitt til at advokaten velges som rådgiver og konfliktløser, nærmest uansett hva han måtte forlange. Bistand velges, fra en som kan faget, og en som vet hva rettssikkerhet er, og hva ivaretagelse av mine rettslige interesser egentlig krever. Advokatens renomme er forankret i og båret fram av fru Justitias forsikringer om advokatens iboende rettferdighetssans, og hans løfte om å være rettssikkerhetens gode beskytter.

Vel vitende om sin betydningsfulle samfunnsrolle, vil advokaten derfor kunne oppfatte det som en utidig provokasjon hvis politikerne skulle mene at en stor del rettshjelpen og av den juridisk rådgivning burde kunne gis av velutdannede personer utenfor advokatenes egne rekker. For eksempel av erfaringstunge økonomer, ingeniører, samfunnsvitere eller leger.

Sett gjennom den skarpe forretningsadvokats fokuserte briller ville nok en så vidt lemfeldig tanke om å slippe andre profesjoner til, bli møtt med, at ethvert råd eller enhver hjelp en forretningsdrivende eller en statlig virksomhet i dag har behov for, nærmest uten unntak springer ut fra et eller annet lovverk. Og hvem andre enn (forretnings)advokaten er i egentlig i stand til gi et rettmessig og vederheftig råd, trygt og solid forankret i dagens rettstilstand?

Nei, kjære retts-politikere. Det har aldri vært, og det vil vel heller ikke være, i overskuelig fremtid, politisk mulig eller opportunt, å røre ved advokatens rett og/eller opparbeidede posisjon, til å gi rettshjelp og råd – hverken innenfor eller utenfor næringslivs- forretnings-jussen.

Man fristes nesten til å tro, at desto dyrere en forretningsadvokat priser seg, desto større status/anseelse får han i markedet. Pris knyttes til kvalitet, og dermed er oppdraget gitt – koste hva det koste vil.

Kan det appelleres til yrkes-etikken? Advokatforeningen har som mange andre, egne yrkes-etiske regler. I dem sies det blant annet noe om forventet opptreden i forholdet til kunder og konkurrenter. Det er kanskje for mye forlangt at advokatens etiske regler skal kunne endre holdninger i bransjen, for eksempel om hva anstendig prissetting på advokatens tjenester betyr, i en ren pekuniær betydning av ordet? Dessuten, advokater er vel som folk flest. De lar seg styre av egeninteresse, av gleden over annerkjennelse, av status, respekt, og av klingende mynt.

Kan eller bør myndighetene «gjøre noe»? Konkurransetilsynet er vårt tilsyn for å sikre lik og rettferdig konkurranse – også blant de frie yrker. Tilsynet for høy (forretnings)moral eksisterer dessverre ikke. Men, konkurransetilsynet har i en årrekke uttrykt bekymring for den svake konkurransen og det høye prisnivået som preger mange av de frie yrkene. Advokaten intet unntak. Et tegn på «markedssvikt» karakteriseres ofte denne urimelige prisdannelsen seg som. Men, selv ikke sterke formaninger fra tilsynets side, synes å endre advokatens oppfatning om egen rolle, om hva et rettferdig (anstendig) salær-nivå er, eller om andre «urimelige» utslag deres tilnærmede rettshjelps-monopol innebærer.

Det foreligger en rekke offentlige utredninger, rapporter og stortingsmeldinger som tidvis har omtalt dette markedspris-problemet i rettshjelp-sammenheng. Utredningene hoper seg opp, og stadig flere advokater engasjeres for stadig mer juridisk utredningsarbeid, i stadig flere virksomheter… til en stadig stigende markedspris.

Uanstendige lønnsforskjeller. Man bør vel ha rett til å være noe indignert over en aktiv forretningsadvokat som hever en årslønn, over 10 ganger årslønnen til andre grupper med høyere utdannelse? (lærere eller sykepleiere)? I alle fall må man kunne påpeke at slike forskjeller rører ved folks rettferdighetssans eller rettsfølelse. Da fremstår problemet ikke bare som et yrkes-etisk problem, men også som et samfunnsproblem. I et land hvor de aller fleste støtter opp under kravet om at sosiale og økonomiske ulikheter ikke må fremodles mer enn det allerede har blitt.