Piketty og Agenda om den norske livsløgnen

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet.

SYNSPUNKT. En av nåtidens mest omtalte økonomiske tenkere, Thomas Piketty mener visstnok at vi lever på en livsløgn her i landet – om at økonomiske forskjeller og skjev omfordeling av velferdsgoder ligger i vår natur å akseptere.

Vi glemmer at forskjellene egentlig oppstår gjennom politikk. Slik kan fungerende Agenda-leder Sigrun Gjerløw Aasland oppfattes å ha tolket Thomas Piketty, i sitt debattinnlegg i Aftenposten: «Det norske selvbedraget».

Gitt at Piketty og Agenda har rett i, at politikken og ikke vår menneskelige natur, må ta brorparten av ansvaret for at forskjellene her i landet øker. Da blir spørsmålet: Hvilken politikk?

Denne upretensiøs, subjektiv politiske analysen har som formål å riste litt i den rød-grønne (anført av Arbeiderpartiet) forestillinger om at deres politikk, er bedre til å utjevne forskjeller, enn de blå-gule-liberale.

Eller med andre ord: Hvem sin livsløgn er mer troverdig enn den andres ..?

Venstresidens politiske tenkning er uten tvil, mer enn hva høyresidens er, basert på kollektive/felleskaps- løsninger. Det vil si løsninger som forutsetter at enkeltmennesket deler partienes oppfatninger om årsakene til, og virkningene av, de økte ulikhetene og den urettferdige fordeling som skjer - av velferdsgodene.

Det venstresiden kanskje ikke godt nok har re-orientert sitt ideologiske tenkesett etter, er den individualiserte og ofte litt (vel) egosentriske atferd 2020-mennesket navigerer etter?  

Et 2020-menneske med en helt annet samfunns-forståelse enn 1900-tallsmennesket. Om egne behov, om felleskapets rolle, om sosial likhet, og om hva en rettferdig pekuniær fordeling innebærer – for dem.

Et moderne menneske som en dag liker Frp, en annen dag SV, en tredje Sp, en fjerde med Høyre, og den femte Ap. Alt etter hvilken sak det gjelder, og hvilken presentasjon den gis.

Venstresidens mer solidariske og klassebevisste tenkning treffer derfor ikke helt det stundesløse 2020-mennesket så godt som det gjorde i Gerhardsens og arbeiderbevegelsens storhetstid.

Sosialistisk, og til en viss grad sosialdemokratisk  tenkning har fremdeles en trang til å binde sitt ideologiske utgangspunkt til enkeltmennesket som tilhørende en klasse, eller en bevegelse som man kan få til å mene det samme, om årsakene til, og virkningene av, de «store» ulikheter, og all urettferdighet her i samfunnet

Venstresidens samlende kraft ligger ofte i å kunne opprettholde en klasseidentitet hos «folk flest». Et sosialt betinget motsetningsforhold til høyrekreftene i samfunnet. I et slikt tankesett passer det heller ikke så godt inn, å skulle dele ære og ansvar med høyrekreftene, for vår skandinaviske velferdsmodell.

Tider med klassemotsetninger og folkebevegelser har vært nødvendig å gjennomleve. De har utviklet og formet den skandinaviske velferdsmodellen. En modell som i dag har kunnet bli en konsensus-preget modell. En modell der fagbevegelsen, næringslivet, staten og enkeltmennesket - i felleskap – finner gode og «rettferdige» løsninger på det meste.

Det sitter selvfølgelig langt inne for venstresiden å basere sin fremtidige politikk på en forestilling om et individualisert, til tider vel selvopptatt kanskje (?), og stundesløst enkeltmenneske.

Et moderne menneske som kanskje ikke tror politikken alene kan utjevne forskjellene – fordi det kanskje ser av egen atferd at ulikheter vokser fram mer naturgitt enn ønskelig er?

Det er derfor ikke urimelig å tro, at det både blant venstre- og høyresidens velgere finnes ambisiøse, litt egosentriske og konkurranse-lystne individer. Men, la oss håpe - individer som samtidig evner å vise solidaritet og forståelse for hverandre og for felleskapet.

En upretensiøs analyse som dette bør kanskje avsluttes med en forsiktig oppfordring, myntet på  ideologisk bundne tankesmier og andre profesjonelle politiske analytikere:
Hva med å supplere de mange historiske, økonomiske/politiske analysene, basert på klassemotsetninger, med noen flere analyser av 2020-menneskes, individualiserte og faktisk politiske og sosiale atferd?

Og hvis det viser seg at det stundesløse nåtidsmenneske ikke helt ut forstår hvilken klasse det tilhører, eller hvor store ulikheter det egentlig er, ja - så la oss leve med den livsløgnen – kjære Piketty