Økt pasienttrygghet krever redelige helsepolitikere

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet.

SYNSPUNKT. Hvem bør man feste sin lit til i Akson-saken? Denne store helsepolitiske saken om et nytt pasient-journalsystem som hele Helse-Norge vil kunne få glede av. Et IT-system som lover pasientene en tryggere behandling, og alt helsepersonell en enklere arbeidshverdag.

Men brått skjedde det noe. Hele prosjektet kom i miskreditt. Aftenposten mente å kunne påvise at Direktoratet for e- helse sitt prestisjetunge Akson-prosjekt var rigget til og styrt – lite kontrollerbart - av private konsulenters økonomiske interesser. Og videre, at direktoratet hadde inngått en noe tvilsom konsulentavtale som innebar et urimelig overforbruk av private konsulenter.

Og ikke før var pressens «avsløringer» om Akson- prosjektets skjeve gang publisert, før sentrale politikere kastet seg over saken. De fyrte den opp, ofte med svært lite respektfulle karakteristikker av helsebyråkratenes og privatkonsulentenes atferd. Det før så positivt omtalte, og etterlengtede Akson-prosjektet ble over natten satt i miskreditt, og sto plutselig uten politiske venner. De politiske angrepene økte på, og bestyrket nok folks oppfatning av et prosjekt uten styring, og uten annet mål og mening enn å støtte opp under privatkonsulenters inntjeningsbehov.

Insinuasjoner og beskyldninger haglet over byråkrater og konsulenter. For velgerne og leserne var det ikke lenger mulig i denne Akson-saken å skille fakta og kunnskapsbaserte premiss, fra politisk motiverte påstander om et prosjekt på ville veier 

Fra de mest høylytte, prosjekt-nedsnakkende politikerne endret ordbruken seg gradvis fra «skandale» til et rop om «granskning». Granskning, både av beslutningsprosess fra a til å, og om helsebyråkraters styringsevne, kompetanse, og ikke minst om det allerede oppleste og vedtatte: «tvilsomme samrøre» mellom byråkratene i Direktoratet for e- helse og innleide private konsulenter.

Egen fortreffelighet vises ofte best ved å rakke ned på andres udugelighet. Et slikt nedslående aksiom gjelder vel ikke bare for politikere, men i Akson-saken ble det tydeliggjort. Politikere fra flere parti ønsket, også i denne saken å vise sine velgere at de som ansvarlige helsepolitikere var sin kritiske sans og sitt kontrollansvar bevisst

Akson-saken kan selvfølgelig ende som en gransknings- eller kontroll sak på politisk plan. Men, for velgere, pasienter og folk flest må vel saken – uansett utfall – allerede ha skapt en del undring. En undring over hva enkelte politikere kan få seg til å si om andres oppførsel og atferd, og ofte kun basert på den ene parts saksframstilling. At man så reservasjonsløst og unyansert dømmer et offentlig styrt IT prosjekt, nord og ned er oppsiktsvekkende. Et milliardprosjekt som har vært undergitt alskens kvalitetssikringsprosedyrer og anskaffelsesreglementer.

Og selv om pressens «avsløringer» absolutt er noe å ta lærdom av, er det et langt steg derfra til å gå god for politisk motiverte angrep på helsebyråkrater og privatkonsulenter, med påstander som til slutt får direktoratsdirektøren til å kaste kortene.

Hvilke resultat ønsker man egentlig å få ut av sin kritikk mot Akson-prosjektet?

Folk flest vil nok også spørre seg; Hvordan er det så mulig å trekke så vidt forskjellige slutninger av et tilsynelatende entydig og transparent fakta og kunnskapsgrunnlag som Akson-prosjektet inviterer til? Enten man henter sin informasjon om Akson fra helsemyndighetenes informative hjemmesider eller fra dagspressens faktabokser, tillagt redaksjonelle vinklinger, burde det la seg gjøre å føre en diskusjon på et felles akseptert premissgrunnlag.

Det kan i Akson-saken som i andre politisk definerte «skandale-saker» være fristende å spørre politikeren: Hvilke resultat ønsker man egentlig å få ut av sin kritikk mot Akson-prosjektet? Ønsker man å trekke lærdom av feil og mangler, for så å stimulere hundrevis av helsebyråkrater og konsulenter i stat, kommuner og privat næringsliv til å jobbe ufortrødent videre?  Eller ønsker man egentlig å benytte denne «skandalen» til å skrote hele prosjektet, og begynne på nytt? Restarte med de prosjekt-system – og de desentrale samarbeidsformer som man selv – som politiker – egentlig har kjempet for hele tiden, mens millionene har rullet i Akson-prosjektet?

Klimaet og de politiske posisjoneringene i den offentlige debatt må ikke bli slik at politikere finner det nødvendig å skandalisere et statlig-kommunalt prosjekt for å tiltrekke seg politisk oppmerksomhet. I en slags erkjennelse av at man ikke når fram til folk med et mest mulig saklig, balansert, fakta- og kunnskapsbasert premissgrunnlag.

Det eneste resultat så langt av «Aksonskandalen» er at direktøren for e-helsedirektoratet går av. Et resultat, kanskje ikke av de mest konstruktive eller problemløsende? At direktøren selv i Aftenposten 20. juli etterlyser en debatt «om både Akson og om konsulentbruk i det offentlige» - er forståelig. Men, direktørens tilføyelse om «at en debatt må skje på riktige premisser» er ikke bare forståelig, den er også en særs viktig tilføyelse, ikke minst for politikere å merke seg. Politikere som i sak etter sak nærmest som en innøvd refleks, viser en urokkelig tro på at egne politiske premiss er de «riktige», ene og alene fordi de er politiske.