Noen gode grunner til at byråkratiet eser ut

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet.

SYNSPUNKT | Neppe. Rettighetslover skal og må forvaltes og kontrolleres «rettmessig, forsvarlig og grundig». Da er det gjerne ikke nok, bare med en rettsbyråkrat som forvalter loven. Nei, det må kontrolleres at rettsbyråkratens lovforståelse og lovanvendelse er rettmessig utført av andre rettsbyråkrater, tilsyn og/eller organ som er satt til å kontrollere hvordan den lov-forvaltende rettsbyråkrat forstår og anvender den samme rettigheten.

Dagens politiske ønsker er nemlig rimelig klare: Økt legalitetskontroll og økt intern/ekstern-kontroll med forvaltningsbyråkratiets gjøren og laden. Et nytt spørsmål blir da: Vil økt legalitetskontroll la seg forene med avbyråkratisering og en mer effektiv forvaltning?

Byråkratiets delaktighet i verdiskapningen
De fleste politikere og næringsdrivende uttrykker jevnlig bekymring for økt byråkrati. Stein Lier-­Hansen i Norsk Industri er en av dem. Han uttrykker sin bekymring i Dagens Perspektiv 20 mai for at mer byråkrati hindrer økt verdiskapning. Stadig flere stats- og kommunebyråkrater kan vanskelig gi den verdiskapning nasjonen mer enn noen gang er avhengig av må skje. Jeg er enig med Lier- Hansen, med mindre man ikke definerer verdiskapning, også til å gjelde de verdier stats-byråkraten står for i velferdsstatens tjeneste, og ikke bare til å gjelde de tradisjonelt BNP relaterte verdier, der privat sektor må sies å dra det tyngste verdiskapnings-lasset.

Max Webers idealbyråkrati
En av byråkratiet store og stolte navn var Max Weber. Mannen som på begynnelsen av 1900 tallet utformet sine velkjente byråkrati-teorier. Ser man nøyere på de krav Weber stilte til det ideelle byråkratiet, skjønner man kanskje bedre hvorfor byråkratiet til tider beskyldes for å opptre sendrektig, med overdreven grundighet, tids- og ressursbruk, og ofte med lite synbare og positive resultat – sett med borgernes øyne.

Webers tredje ledelsesteori dreide seg i all enkelthet om byråkratiets krav til en optimal, nøytral, og en rettferdig saksbehandling. En saksbehandling som kan og bør skje ved hjelp av detaljerte, formelle saksbehandlingsregler, i kombinasjon med hierarkier, skriftlig dokumenterte rutiner, klart avgrensete og veldefinerte ansvars og myndighetsområder. For Weber var, paradoksalt nok, en slik omfattende saksbehandlingsform nødvendig for å oppnå det han karakteriserte som vilkår for maksimal effektivitet (!) i organisasjonen.

Dagens politiske ønsker er nemlig rimelig klare: Økt legalitetskontroll og økt intern/ekstern-kontroll med forvaltningsbyråkratiets gjøren og laden

Byråkratitis-teorien
Nesten 60 år etter Webers byråkrati-teorier lanseres en adskillig mer uhøytidelig og humoristisk byråkratiteori her i landet. En teori som raljerte over byråkratiets iboende evne til å ese ut, helt uten mål og mening. Teoriens far var den nå avdøde professor i medisin Hilmar Iversen. Han lanserte sin teori i 1977- en teori han spøkefullt kalte «byråkratitis» - en teori om et uønsket virus som stadig spredte seg. Fra sitt helse-byråkratiske ståsted så han den gang på byråkratiet med alle sine kontroll- og rapporteringsfunksjoner som en trussel mot en normal og fornuftig tjenesteyting i helsesektoren. En tjenesteyting der en god og nyttig helsetjeneste utføres direkte mot og for pasienten. Og ikke overdrevent byråkratisk, med hundrevis av kontroll – og rapporteringsrutiner, om hvordan man har eller ikke har behandler pasienten.

Som eksempler på hvordan byråkratiene kan ese ut, bruker Iversen metaforen virus og smitte. Viruset kan overføres gjennom telefonsamtaler, skriv, rapporter, komite- og utvalgsmøter, utredninger, innstillinger, planer, proposisjoner og meldinger til Storting og styringsverk. Og videre, gjennom personlige konferanser, arbeidslunsjer, seminarer, kurs og tjenestereiser. Ikke ukjente fenomen heller, i våre dager.

Professor Iversen anvender også «Parkinsons lov» og andre organisasjons-teoretiske «lover» som kilde for sin byråkratitis-teori. Litt modifisert og tilpasset dagens byråkrati-realiteter, og sett med denne artikkelforfatters skråblikk, kan to byråkrati-vekst-forklaringer gis, med aktualitet også i 2020:

– Saker som i utgangspunktet synes enkle og lite arbeidskrevende å få avgjort, har en uforklarlig tendens til å utvide seg inntil de fyller all fastsatt arbeidstid. Kravet til grundighet, likebehandling og rettssikkerhet er gjerne byråkratens plausible forklaring

– En ekte byråkrat ønsker (antakelig som alle andre ambisiøse arbeidstakere) som regel å bli sjef over minst to andre byråkrater. På den måten blir det fort tre byråkrater, og tre byråkrater blir fort til ni byråkrater. Økt bemanningsbehov blir fort et ubegrunnet byråkratens mantra, uten at hverken sjefs-byråkraten eller den ansatte ny-byråkraten med sikkerhet kan peke på hvorfor behovet har oppstått. 

Advokaten som den nye, fort-voksende rettsbyråkrat?
Ikke minst i lys av politiske ønsker om mer regelstyring, flere rettighetslover og mer rettsliggjøring, utvides ikke bare det statlige tilsynsbyråkratiet, utredningsbyråkratiet, og anke– og klagebyråkratiet. Også den privatdrevne advokatstandens rettsbyråkratiske virksomhet og arbeidsoppgaver eser ut.  Stat, kommune og borgerne selv engasjerer stadig flere private advokater for å forstå loven, anvende loven, praktisere loven, og ikke minst; kontrollere at også alle de offentlig ansatte forvaltningsbyråkratene tolker, forstår og anvender loven, rett og riktig. Hvis ikke, kan saken lett ankes eller påklages, til Strasbourg om så det gjelder.

Rettsliggjøring  er byråkrati-genererende
Et interessant spørsmål i tiden framover, både for politikere, advokater og byråkrater blir hvor mange ordinære byråkrater og byråkratkontrollerende advokat-byråkrater vi vil trenge for å utrede, tolke, granske, prosessere, anke og klage inn folk flest sine berettigede krav og rettigheter? Rettsgrunnlaget har jo blitt enormt. Enten det er gitt i norsk grunnlov, alminnelig lov, av EU forordning, av EU direktiv, av menneskerettighetslovgivningen, av personvernlovgivningen eller av alle lovers innebygde rettssikkerhetsgarantier. Hvis denne rettsutvikling innrømmes å være et byråkrati-vekst-problem, så løses det vel knapt alene, hverken gjennom tillitsreformer, desentraliserings -moderniseringsreformer eller ABE -effektiviseringsreformer.

Lov-forenkling og mer tillitsbasert lov-forvaltning er kanskje det enkle, men også svært kompliserte svaret.