Naturen trenger en god advokat

Andreas Randøy er 2. nestleder i Natur og Ungdom

SYNSPUNKT. Uten rettsvern vil naturen systematisk tape mot næringsinteresser. For å sikre fremtidige generasjoners rettigheter må domstolene på banen.

Redaktør Magne Lerø i Dagens Perspektiv mener at det ikke burde være nødvendig å prøve et forvaltningsvedtak som tillater oljeboring i sårbare Arktis, potensielt frem til neste århundre, for retten. Han refererer til Høyesteretts pågående behandling av klimasøksmålet, ført av Natur og Ungdom og Greenpeace.

Vi mener staten brøt grunnloven da de delte ut de første oljelisensene i et helt nytt område på over tjue år, lengre nord enn noensinne før, bare måneder etter Norge signerte Parisavtalen, midt i en global klima- og naturkrise.

Vi mener staten brøt grunnloven da de delte ut de første oljelisensene i et helt nytt område på over tjue år

Man kan selvfølgelig være uenig i at vi burde vinne. Men det virker som at Lerø er uenig i at vedtak fattet av regjering burde prøves for retten i det hele tatt. «Høyesterett må forutsette at Stortinget vet hva de gjør», skriver han. Søksmålet han kommenterer dreier seg om et vedtak fattet av regjeringen, ikke Stortinget. Men det får vi legge til side i denne omgang, for her er det nok å ta av.

En holdning om at politiske vedtak ikke burde prøves opp mot Grunnloven fordi myndighetene sikkert vet hva de driver med, er smertelig naiv. Det ville innebært en enorm maktforskyvning fra Storting og domstolene til regjeringen.

Prøvingsretten i Grunnloven gir domstolen rett og plikt til å teste om vedtak fra myndighetene er i strid med Grunnloven. Prøvingsretten sikrer at Stortinget kan vedta langsiktig politikk, som retten til utdanning, og til et sunt miljø. Myndighetene «skal iverksette tiltak» for å sikre retten til miljøet – uansett hvem som regjerer. Det har Stortinget bestemt med to tredjedelers flertall, to ganger.

Hvis vi, som Lerø vil vi skal gjøre, antar Stortinget visste hva de gjorde da de vedtok miljøparagrafen i Grunnloven, må vi anta de forstod at en grunnlovsfestet rett til miljø kan få konsekvenser for næringsvirksomhet i framtida. Men de folkevalgte valgte likevel å vedta loven, og dermed «binde seg til masta».

Grunnloven er ikke noen dumpingplass for tomme valgløfter og programerklæringer. Det som står der er lov, og det må myndighetene forholde seg til. Når de ikke gjør det må domstolene gripe inn – sånn er det i en rettsstat.

Jeg kan knapt tenke meg noen sak som passer bedre for hyppig domstolsprøving enn miljøsaker. Miljøsaker innebærer en systematisk skjevhet mellom beslutningstaker og risikotaker. Det er dagens voksne som beslutter om Norge skal sende oljerigger til de mest sårbare havområdene, og pumpe opp olje og gass i en verden som flommer over av fossil energi.

Det er dagens unge og fremtidige generasjoner som må betale prisen for klimaendringer og naturødeleggelse, som utvilsomt truer våre grunnleggende menneskerettigheter.

I en interessekonflikt mellom miljø og profitt, er det miljøet som har det svakeste rettsvernet

Likevel utgjorde miljøsaker bare 0,4 prosent av alle sivile saker i norske domstoler i årene 1996-2005. Det er fordi det er ufattelig dyrt å ta saker til retten. Den andre siden i en miljøsak, altså næringsaktøren som ønsker å utføre en skade på naturen, vil nesten alltid ta saken til retten om de må. Disse har som regel bedre råd, og en økonomisk egeninteresse i å vinne.

Hvis regjeringen hadde trukket tilbake en oljelisens for å spare klimaet, kan du banne på at oljeselskapet hadde gått til søksmål. I en interessekonflikt mellom miljø og profitt, er det miljøet som har det svakeste rettsvernet – at aktører som tilfeldigvis har penger skal få prøve sin sak langt hyppigere enn den andre siden er en annen systematisk skjevhet.

Det er rett og slett naivt å tro at myndighetene ikke vil overutnytte naturressursene som neste generasjon også skal leve av, uten korreks fra lov og rett.