«Når sluttet De å slå Deres kone?»

Anne-Cecilie Kaltenborn er adm. dir. i NHO Service og Handel.

Etter to års arbeid kunne ikke Velferdstjenesteutvalget, tidligere kalt «Pengestrømutvalget», uten videre bekrefte påstanden om at det pågår en større lekkasje av velferdspenger og at det er noe fishy med private bedrifter som leverer det samme som det offentlige.

Hovedfag i velferdsleverandører

Å lese denne rapporten er som å ta hovedfag i velferdsleverandører. Nesten 600 sider. Men så er det da også en enorm sektor og en overveldende oppgave utvalget har fått.

Vi bruker velferdstjenester for 400 milliarder kroner i året, og utvalget er bedt om å beskrive samspillet mellom det offentlige ansvaret og det private bidraget.

Det private bidraget er der av viktige årsaker, mener ekspertutvalgets leder Kåre Hagen: For å få mangfold i samfunnet (skoler), rask oppbygging av kapasitet (barnehager) eller fleksibel og rask nedbygging (asylmottak).

Private leverer ca 20 prosent av norske velferdstjenester.

På noen områder er det kanskje mindre enn man skulle tro: 9 av 10 sykehjemsplasser er kommunale. Innen andre områder er det kanskje mer enn man skulle tro: Halvparten av alle barnehager er private.

Det er en voldsom spredning og strekk i laget blant de man kaller «de private» tjenesteleverandørene: gründere, familiebedrifter, sosiale entreprenører, sameier, konsern, stiftelser og aksjeselskap – både private og private ideelle.

Utvalgets leder peker på at vi er tjent med at mange aktører kommer til samme utfordring med ulik kompetanse og vinkling og motivasjon

Hvor vellykket bør en tjenesteleverandør være?  

Kåre Hagen har kalt bestillingen av rapporten for et opprydningsarbeid. En fot i bakken for å gjennomtenke utfordringer og finansieringsmodeller, resultater og incentiver bedre.

Alle som er opptatt av hvordan man bruker skattepenger må nesten være interessert i funnene. Vi vet at velferdstjenester mildest talt er en sektor i vekst – en sektor som har fremtiden foran seg – gitt at det store etterkrigskullet feirer 80 år i 2026. Men den fremtiden er kun to stortingsvalg unna. Da var det viktig å få fastslått at velferdsleverandører i gjennomsnitt ikke er noen særskilt lukrativ bransje sett under ett, med en fortjeneste noe lavere enn næringslivet for øvrig – 5,3 prosent driftsmargin /overskudd, mens næringslivet på fastlandet ellers ligger på 5,7 prosent.

Som alltid vil noen tjene mer enn snittet og noen mindre. Rapporten peker på at noen har tjent penger på barnehager, samtidig som 1/3 barnehagene går med underskudd.

Her kan man få en følelse av at det er best om barnehagen ikke går rundt økonomisk, for det ville bevist at det ikke er «urimelig høye overskudd» i bransjen.

Vanligvis ville man allikevel gledet seg over at noen har drevet så godt at bedriften går i pluss. Både vannlekkasjer, oppussing, sykefravær og kompetanseheving må betales for, og det koster kroner.

Underskudd på informasjon om kvalitet  

Noe av det viktigste i rapporten er at den peker på de mange oppgaver som vi burde ta fatt i som samfunn for å sikre en god utvikling av de livsviktige velferdstjenestene.

En slik oppgave er å gjøre noe med det store informasjonsunderskuddet vi som brukere, pårørende og borgere opplever når det gjelder helse- og velferdstjenester. Både pasientombud, forbrukerrådet, pårørendealliansen og flere andre har sagt det samme.

Når vi planlegger for at eldre skal bli boende hjemme så lenge som mulig, samtidig som vi vet at kommuner kun i liten grad gjennomfører og publiserer kvalitetsmålinger for hjemmebasert omsorg, har vi en utfordring.

Da er ikke det vesentligste spørsmålet hvem som leverer tjenesten, men om brukeren og beboeren får verdig behandling, et godt liv. Spørsmålet fra bruker og pasient er som regel ikke så mye hvor sykepleieren jobber, men at det er en forpliktelse til at det er en sykepleier som kommer når tjenesten tilsier det. Dette må ikke kun gjelde for private som er bundet av en kontrakt, men også for offentlige. Det er et demokratisk element i å få informasjon både om dine rettigheter, om dine muligheter til å orientere deg, og om dine muligheter til å slippe å bli utsatt for en tilbyder som har feilet.

Vi må aldri anta at det ikke kan skje at mennesker feiler eller blir formyndersk, selv i et så godt og funksjonelt velferdssamfunn som vårt.

Et annet høyaktuelt tema, som rapporten peker på, er fordeler og ulemper ved finansieringsordninger med tilskudd, anbud og konsesjoner. Vi vet at incentiver virker, så hvordan virker de forskjellige måtene det offentlige har for å oppnå sine mål? Hva skal til for å få investorer til å bruke kapital og kompetanse til å bygge omsorgsboliger i Norge?

Vi vet at aldringen blir størst i distriktene – hvilke incentiver må på plass for å sikre en god eldreomsorg i distriktene? Likeverdig tilgang på helse- og omsorgstjenester er en av de viktigste verdiene vi bygger systemet vårt på, så her er det på tide med en bred diskusjon om hvilke incentiver som kan gi oss det vi ønsker, som samfunn og som bruker og pasient. 

På tide med reelle diskusjoner om løsninger  

Det er forfriskende, og virkelig på tide, å lese intelligente vurderinger av fordeler og ulemper ved investormotivet, omdømmemotivet, driftsmotivet og profittmotivet.

Utvalgets leder peker på at vi er tjent med at mange aktører kommer til samme utfordring med ulik kompetanse og vinkling og motivasjon.  

Hvis spørsmålet er «Når sluttet De å slå Deres kone?» er premisset åpenbart at samtalepartneren er skyldig, og det blir vanskelig for den anklagede å svare på en adekvat måte som kan sannsynliggjøre at spørsmålet burde vært stilt på en annen måte.

Når det gjelder Kåre Hagen-utvalget, har besvarelsen blitt svært adekvat, uansett spørsmålet, og etter nesten 600 sider er man på sporet av en debatt om ting som betyr noe.