La politidirektoratet bestå

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef j Justis- og beredskapsdepartementet.

SYNSPUNKT. En god rolleforståelse, og et godt tillitsforhold mellom en statsråd og en politidirektør er avgjørende for at Politidirektoratet (POD) og etaten for øvrig skal kunne utføre sitt krevende samfunnsoppdrag.

En justisminister må kunne stole på at en politidirektør forstår, og iverksetter de politiske vedtak som regjeringen har lagt til grunn. Politidirektøren på sin side, må kunne stole på at de politiske vedtak han eller hun blir bedt om å følge opp, er klare og tydelige nok.

Uten en god rolleforståelse og gode tillitsrelasjoner vil problemene tårne seg opp, både for statsråden og for politidirektøren. Å nedlegge Politidirektoratet som er statsrådens og politidirektørens viktigste virkemiddel for å lykkes med politireformen, fremstår derfor for meg som et meget dårlig bidrag til å løse de eksisterende reform-problemene.

Senterpartiet går visstnok inn for nedleggelse av Politidirektoratet (POD) i sitt utkast til nytt partiprogram. Ved første øyekast, kan forslaget ses på som et avbyråkratiserende og distriktsvennlig forslag. Ved andre øyekast, fortoner forslaget seg imidlertid adskillig mer politisk og politifaglig ustabilt, og med konsekvenser og implikasjoner som det må det være tillatt å rope et lite varsko om.

Politisk vs. faglig organisasjonsforståelse

Som aktiv deltakende embetsmann i politiets omorganiserings-reformer gjennom en årrekke, har det alltid undret meg hvordan igangsatte, tid- og ressurskrevende omorganiserings-prosesser plutselig, og på uventede tidspunkt, kunne finne en politisk løsning.

Slik var tilfellet for reformprosessen som etter mange ti-års modning, «plutselig» åpnet politisk, for en reduksjon fra 54 politidistrikt, ned til 27. Det samme var tilfellet for opprettelsen av Politidirektoratet (POD) i 2001. Etter et par ti-års modning var det «plutselig» politisk åpning for et Politidirektorat, også her i Norge. Når det så etter ytterligere 15 år ble besluttet å redusere antall politidistrikt fra 27 til 12, var den politiske modningstid vel å merke kun på 4-5 år, og helt uten noen «plutselige» politiske beslutninger eller ombestemmelser på veien.

Et skille mellom politisk og politifaglig myndighetsutøvelse var helt nødvendig å få til. Derfor et direktorat. 

Lærdommen for oss i embetsverket som ledet reformarbeidet var klar: Planlegg for langvarige modningsprosesser og grundig utredningsarbeid når regjeringen vil omstille norsk politi, men vær forberedt på «plutselige» politiske skiftninger i politireformenes premiss og innhold, avhengig av hvor og når de politiske vinder blåser.

Politidirektoratet har knapt bestått i 20 år. Spørsmålet er nå, om det allerede er modent for å nedlegges? Mitt svar er et ubetinget nei.

Et nei, ikke fordi jeg nødvendigvis er uenig med Sp om at POD har «est ut», og kanskje også fått «for mange mellomledere». Det har jeg p.t ikke helt ut gode nok faglige forutsetninger for å vurdere. Mitt kategoriske nei-svar bygger kort og godt på en erfaringsbasert forestilling om at Justis- og beredskapsdepartementet og politietaten i særdeleshet, ikke tåler flere krevende reformer og omorganiserings-prosesser på en god stund.

Etaten må få fred en stund, fra å bli brukt i en politisk diskusjon om sentralisering og desentralisering av statlige virksomheter. Det er et metningspunkt for hva en etat kan utsettes for, av organisasjonsutvikling, av eksterne effektiviserings- og av organisasjonsutvikling- og HR -konsulenter, enten det gjelder bistand til å utvikle direktoratets IKT strategier, bemanningsstrategier, investeringsstrategier eller organisasjonsutviklings-strategier. 

For dem som fremdeles tror tanken om å nedlegge POD er god, bør spørsmålet stilles: Hvordan vil en slik politisk forankret prinsipp-beslutning innvirke på motivasjon, arbeidslyst og innsats i tiden framover, for dem som jobber i etaten? Tenke seg til, på ny å begynne å flytte mennesker, funksjoner, beslutningslinjer og arbeidsplasser. Er dette omkostninger som det er verd å ta med seg på veien mot en direktorats-fri politietat?

Hvorfor opprettet man egentlig et Politidirektorat?

Fra å være et fragmentert og ineffektivt politi med et virvar av styrings- beslutnings- og kommandolinjer, med hundrevis av lensmannskontorer, 19 fylkesmenn, og over et halvt hundre politidistrikt å forholde seg til, før «saken» havnet på statsrådens bord til avgjørelse, har vi nå fått en sentral politiledelse som skiller klarere mellom hva en statsråd og et departement bør befatte seg med, og hva etat-ledelsen selv bør ha ansvaret for – og stå til ansvar for.

Marit Arnstad, Senterpartiets parlamentariske leder uttrykker seg slik her i DP (11.09.20) om partiets forslag til nedleggelse av POD: «..politiet var en pyramide som var tungt bemannet på bunnen og tynt på toppen, men nå har det blitt en pære full av nye mellomledere».

Kanskje har hun der en treffende og morsom metafor om politiets organisering, godt egnet for politiske formål, i en tid da politireformen har falt i unåde hos mange. Men, for en tidligere ekspedisjonssjef med lang erfaring fra reformarbeid i politiet, er metafor-formen vanskelig å parere – på et såkalt «faglig grunnlag». La meg likevel gjøre et forsøk.

Ja, politiet var i sin tid, før POD ble opprettet, tungt bemannet på bunnen, men dessverre også tungt og byråkratisk bemannet, både på toppen og i midten. I departementet satt det for eksempel 140 departementsbyråkrater, mellomledere og saksbehandlere som behandlet nær sagt «alle» inngående politisaker.

For å unngå etterfølgende kritikk, selv i de mest ubetydelige fagsaker, sendte man for sikkerhets skyld «alle» sakene til statsråden til avgjørelse. Da ville man kunne ha sitt på det tørre selv om en lensmann eller en politimester skulle finne på å klage til statsråden over departementets nei til en anmodning om oppussing av vaktrommet.

Et skille mellom politisk og politifaglig myndighetsutøvelse var helt nødvendig å få til. Derfor et direktorat. Og dessuten, en delegering av en rekke polisiære saker, drifts og personalsaker til et nytt POD, var både en effektiv og riktig måte å ansvarlig-gjøre politiledere på.

På grunnlag av politiske vedtak om hvordan utføre sitt samfunnsoppdrag, fikk politiet konkret og operativt ansvar for å forebygge og bekjempe kriminaliteten i by og land.

Politidirektorat-modellen er derfor åpenbart den beste, i et åpent og tillits-basert demokrati som vårt. Direktorats-modellen krever imidlertid en statsråd som er villig til å gi Politidirektøren et tydelig ansvar. Og den krever til gjengjeld en ansvarsbevisst politidirektør, og ansvarsfulle politimestere.

Og ikke minst; en grunnorganisasjon med tjenestemenn og kvinner som har grunn til å stole på at deres politiske og faglige ledere gir dem de arbeidsbetingelser i felten (lokalsamfunnet) som de politiske og faglige løfter i stortingsmeldinger, handlingsplaner og prosjektbeskrivelser bærer bud om.