Er alle yrkesgrupper i Norge like motivert?

Jan Ketil Arnulf er professor ved  Handelshøyskolen BI.

SYNSPUNKT | Nylig undersøkte jeg og mine medforfattere jobbmotivasjonen hos 18 ulike yrkesgrupper i Norge. Vi spurte yrkesgrupper som prester, prostituerte, leiesoldater, toppidrettsutøvere, administrerende direktører og bilselgere om deres motivasjon og arbeidsinnsats.

Som leseren skjønner var det viktig å finne yrkesgrupper som var så forskjellige som mulig. Noen var godt betalt, andre dårlig. Noen var ideologisk forpliktet, andre var rent forretningsmessig involvert. Noen hadde høy status, andre lav. Dette førte til tre pussige observasjoner som jeg skal komme tilbake til i tur og orden. La oss først se på hva yrkesutøverne svarte.

I forsøket på å måle motivasjonsnivået hos yrkesgruppene ba vi dem å rangere viktigheten av betaling, av gleden ved arbeidet selv, og hvilken innsats de la for dagen. Vi ba dem også vurdere sannsynligheten for at de kom til å lete etter en ny jobb, og om de var villige til å gjøre en ekstra innsats hvis bedriften deres trengte det.

Her kommer den første pussige observasjonen: Alle – uansett avlønning – var mest motivert av ren arbeidsglede. Ingen hevdet om seg selv at de først og fremst var drevet av penger. Nordmenn er, kort sagt, indre motivert, er ikke opptatt av penger og står skikkelig på i arbeidet. Ikke har de tenkt å finne seg en annen jobb, heller. Statsministeren bør være tilfreds med arbeidsmotivasjonen i AS Norge.

Nordmenn er, kort sagt, indre motivert, er ikke opptatt av penger og står skikkelig på i arbeidet

Selvsagt fantes det misfornøyde folk. Det var ganske store variasjoner internt i gruppene. Men i gjennomsnitt var alle nesten like motivert. Her kommer vi til pussig observasjon nummer to: I henhold til tradisjonelle motivasjonsteorier bør arbeidsforholdene påvirke motivasjon.

Folk som får hyppige tilbakemeldinger på eget arbeid og ikke opplever seg kontrollert bør ha mer arbeidsglede og engasjement enn andre. Vi fant faktisk en tendens til at dette stemmer. Men for å se det må du være statistiker, fordi forskjellene oftest ligger på desimalnivå.

Hvis vi runder av gruppenes gjennomsnittstall til nærmeste heltall, forsvinner de fleste forskjellene mellom gruppene. Hvorfor finner vi ikke større forskjeller når vi har spurt innehavere av Norges mest forskjelligartede yrker?

Her kommer vi til den pussigste observasjonen, selve målsetningen med undersøkelsen: Vi kan bruke digitale verktøy til å beregne hvordan folk har forstått spørsmålene. Vår undersøkelse tydet på at folk som svarer på slike undersøkelser forstår spørsmålene veldig forskjellig.

Faktisk var det en sterk sammenheng mellom inntekt og måten folk leser spørsmålene på. Yrkesgruppene med høyest lønn valgte å forstå spørsmålene mest slik forskerne hadde konstruert dem. Jo dårligere betaling, jo mer så deltakerne i undersøkelsen ut til å vri på sin fortolkning av svarene. Og da svarer de egentlig ikke på de samme spørsmålene lenger.

Selvsagt er det mulig å tenke seg at noen i undersøkelsen lyver. Men hvem? De administrerende direktørene, som tjente like mye på en måned som de andre gjorde på et år, hevdet at penger ikke var viktig for dem. Likevel kan vi neppe avlyse diskusjonen om lederlønninger med dette. Er det noen andre som må ut?

Antakelig ikke. Undersøkelsen forteller om folks behov for å leve et meningsfylt yrkesliv. Alle mennesker har rett til å være helten i sin egen fortelling om seg selv. Når folk tar stilling til påstander om hvordan de har det på jobben, forteller de egentlig om mestring, om selvrespekt og om retten til å gjøre egne valg. Tallverdiene som uttrykker svarene uttrykker kanskje begeistring eller et ønske om å sende arbeidsgiveren en ubehagelig beskjed. Men tallene er altså ikke «målinger», i alle fall ikke på samme måte som et litermål kan gi deg passende mengde maling til en vegg.

Ønsket om «målinger» av arbeidsmotivasjon er sannsynligvis et forsøk på å finne noen tall som kan holde tritt med finansdirektørens målinger av verdiskapning (se min forrige spalte her). Både «harde» og «myke» organisasjonsfag, altså så vel finansdirektøren som HR-direktøren sliter med å spå fremtiden. Der regnskapet er historien om de tapte muligheter, er budsjettet en drøm. Det har skapt behovet for såkalte «drivere», muligheten til å måle innsatsen før resultatet er et ugjendrivelig faktum. Her har de to medlemmene av toppledergruppen omtrent samme forutsetninger for å spå. Topplederen vil helst høre på den som snakker «finansk» og dermed blir alle i toppledergruppen tvunget til å legge fram tall for å bli hørt.

I denne prosessen forfaller alle ledere til målingssyken, uansett hvilken divisjon eller faggruppe de tilhører. Indikatorene – «KPI’ene» – blir viktigere enn den virkeligheten de indikerer. KPI’ene gir ikke bare bonuser og forfremmelser. De gir også syndsforlatelser når det går skikkelig galt til tross for alle rosenrøde «businesscases». Når indikatorene blir viktigere enn virkeligheten har folk begynt å spise menyen i stedet for maten. Det er ikke sunt, selv om det står helsekost på menyen.

Som professor har jeg vært vitne til noen forskningsspørsmål av typen «vil humor på jobben føre til bedre prestasjoner?» Sånt er nesten makabert. Burde vi avlyst humor selv om prestasjonene uteble? Selvsagt er det en menneskerett å ha et verdig, humørfylt og autonomt arbeidsliv.

Like selvsagt vil det gi bedre prestasjoner enn en kuet, humørløs og robotisert kultur (med mindre den faktisk består av roboter). Den som holder opp et tall, en avviksmelding eller en KPI har ikke automatisk rett, og i alle fall ikke retten til å overkjøre sunn fornuft. Den som ler sist, ler best. I neste spalteinnlegg skal jeg skrive om når forskerne også går løs på menyen med hummergaffel.