Det er ikke roboten som tar jobben din

Ivar Horneland Kristensen er administrerende direktør i arbeidsgiverorganisasjonen Virke. 

SYNSPUNKT. En av sommerens trender er at serveringsbransjen har digitalisert bestilling og betaling. Selskapene bak løsningene har gode dager. De får mange nye kunder og teknologien deres bidrar til at kjøkken og tappekraner kan holde åpne under en pandemi.  Den nye teknologien gjør det mulig for færre servitører å servere like mange kunder. Mediene har meldt om restauranter som ikke hadde behov for å ansette ekstrahjelper i sommer, da de fast ansatte kunne håndtere flere gjester nå enn før.

Farvel hesteskomaker!

De ansatte og deres organisasjoner er bekymret for jobbene. Debatten er ikke ny. Historien er full av oppfinnelser som har ført til store endringer i arbeidsmarkedet. Hesteskomakeren ble erstattet av bilmekanikeren da hestekjerrene ble erstattet av biler. Pianostemmeren fikk færre oppdrag da grammofonplaten automatiserte musikk. Det krever stadig mindre arbeidskraft å få utført en oppgave. Det gjør at mange må finne seg en annen jobb, og det igjen fører til at nye yrker oppstår.

Truet av underinvestering i kompetanse

Noen spør om det er annerledes denne gangen. Skjer digitaliseringen så raskt at det ikke vil skapes nye jobber for de som ikke likevel kan bli servitør? Så mange som hvert tredje yrke i Norge kan bli automatisert bort, viser en artikkel av Pajarinen, Rouvinen og Ekeland som overførte en kjent metode utviklet av Frey og Osborne til norske forhold.

Det største hinderet for automatisering av prosesser er at vi må makte å ta i bruk den nye teknologien. Det krever kompetanse og vilje. Lav digital kompetanse og kundenes vilje til å bruke løsningen, kan være hindre. De landene som overkommer disse vil bli vinnerne som klarer å opprettholde produktivitetsveksten. Det er ikke robotene som vil ta jobbene våre, det er underinvestering i kompetanse som eventuelt vil gjøre oss arbeidsledige.

Tjenestenæringene er verdiskaperen

Det er i denne konteksten vi i Virke slår fast at det vi skal leve av i fremtiden er tjenestenæringen. Norge har et høyt utdanningsnivå og et godt organisert samfunn basert på tillit.  Handels- og tjenestenæringen utgjør halvparten av sysselsettingen og verdiskapingen i Fastlands-Norge, som hvert år står for 70 prosent av statens inntekter. Siden 1900 har andelen som jobber i primær og sekundærnæringene falt dramatisk. Nå jobber de fleste med tjenesteyting i en eller annen form, også hvis vi regner med offentlig sektor. Industriarbeideren bygde Norge, men det er programvare- eller apputvikleren som er fremtiden.

Regjeringen og Stortinget må derfor spørre seg hvordan utdannings-Norge kan bli relevant for tjeneste­næringene

Færre mellomkompetansejobber

Det er ikke gitt at vi lykkes, og det er kompetanse som er nøkkelen. Aktuelle problemstillinger er konkurransen fra internasjonale teknologigiganter som Amazon og overgangen til en sirkulær økonomi med mer reparasjoner og resirkulering. For å ha gode muligheter på fremtidens arbeidsmarked, trenger du høy eller spisset kompetanse i enda større grad enn i dag. Det blir færre mellomkompetansejobber. For å sikre dette, må vi lære i arbeidslivet, og skolen må ta utviklingen innover seg.

Den viktigste læringsarenaen er arbeidsplassen, og vi er flinke til å lære ved å samarbeide med kolleger. For å utvikle og ta i bruk ny teknologi, er dette imidlertid ikke nok. Forskjellig former for ikke-formell læring i regi av kursleverandører er de viktigste organiserte læringsformene for tjenestenæringene i dag. Da Virke spurte medlemmene våre hvilken kompetanseheving som ville styrke deres virksomhets konkurransekraft, svarte flertallet disse to læringsformene. Det formelle utdanningssystemet var kun relevant for fem til syv prosent. Regjeringen og Stortinget må derfor spørre seg hvordan utdannings-Norge kan bli relevant for tjenestenæringene.

Fagskolene må strykes

Et sted å starte kan være å se på pengestrømmene i høyere utdanning. De siste årene har det vært satset på høyere yrkesfaglig utdanning ved fagskoler. Likevel er det slik at den høyere akademiske utdanningen ved universiteter og høyskoler er godt utbygd og støttes med nesten 40 milliarder kroner over statsbudsjettet hvert år. Den høyere yrkesfaglige utdanningen ved fagskolene får bare 850 millioner. Fagskolene er tilbudet som skal treffe alle med fagbrev fra videregående. Det er disse som mer enn noen andre trenger oppdatert og spisset kompetanse.

Det er urealistisk å tro at unge som går ut av videregående med fagbrev i dag ikke vil trenge påfyll i løpet av sin yrkeskarriere. Regjeringen begynner nå sitt arbeid med en ny strategi for høyere yrkesfaglig utdanning. Denne må løfte fagskolene slik at de blir like solide leverandører av fleksibel og relevant kompetanse for fagutdannede som universitetene er for akademikere.

Et sted å starte kan være å se på pengestrømmene i høyere utdanning

Løft yrkesfagene

Et annet arbeid regjeringen holder på med gjelder videregående opplæring. Etter at en rekke offentlige utvalg har vurdert behov for endringer de senere årene, skal regjeringen til neste år legge frem hvilke tiltak de vil gå videre med. Mange tiltak som vil gi høyere kvalitet og arbeidslivsrelevans i fag- og yrkesopplæringen har hatt bred støtte i høringsrundene. Spørsmålet blir om regjeringen vil prioritere kompetanse når tiltakene koster penger. Det må bli større rom for alternative opplæringsmodeller enn den tradisjonelle modellen med to år i skole og to år i bedrift, og ungdom som trenger et par år ekstra må kunne komme tilbake igjen som unge voksne.