Arbeidslivets kompetanse­utfordringer forsvinner ikke av seg selv

Kari Sollien er leder i Akademikerne.

SYNSPUNKT. Livslang læring er noe av det viktigste vi driver med, ifølge regjeringen, og den skal ha honnør for å satse på kompetanse for arbeidstakere som er rammet av krisen vi er inne. Men ambisjonen om å gjøre livslang læring til en realitet for alle må beholdes.

Realiteten er at viktige kompetansetiltak for arbeidslivet nedprioriteres i forslag til neste års statsbudsjett. Dette kan ramme arbeidstakere som må holde tritt i et arbeidsliv som endrer seg raskt, og svekke verdiskapingen i næringslivet og offentlig sektor.

Behovet for kompetanse stort

Kompetansebehovet i arbeidslivet er stort. Ifølge NHOs kompetansebarometer (2019) har seks av ti NHO-bedrifter i stor eller noen grad et udekket kompetansebehov. Fire av ti oppgir at de har tapt kunder eller markedsandeler som følge av mangelen. En like stor andel har skrinlagt eller utsatt utvidelse av virksomheten.

Kompetansegapet kan ikke tettes med nyutdannede kandidater alene.

Bedriftene melder at det er mest aktuelt for dem å dekke kompetansebehovet gjennom å heve kompetansen til dagens ansatte. Akademikernes medlemsundersøkelse viser at 60 prosent har behov for etter- og videreutdanning.

Når både virksomheter og ansatte anerkjenner behov for kompetanseutvikling skulle man tro dette går av seg selv. Slik er det ikke. Andelen høyt utdannede som tar videreutdanning er nærmest halvert mellom 2009 og 2016. I 2009 tok 14 prosent videreutdanning. I 2016 er tallet nede i åtte prosent.

Markedssvikt

Hvorfor er det slik?

Over halvparten av Akademikernes medlemmer oppgir at et hinder for deltakelse er at det er begrensninger i hvor mye av arbeidstiden de kan bruke på etter- og videreutdanning. Få videreutdanningstilbud lar seg i realiteten kombinere med jobb. Og selv om mange er villig til å bruke betydelig del av fritiden til kompetanseheving så stoppes de av mangel på faglig relevante tilbud.

Utdanningsinstitusjonene har utfordringer med å skaffe seg oversikt over hva virksomheter og arbeidstakere faktisk har behov for av kompetanseheving.

Og når markedet svikter må politikerne trå til.

Det regjeringsoppnevnte Markussen-utvalget som leverte sin innstilling i fjor sommer, tok til orde for utviklingen av modulbaserte studier og mindre emner. Formålet var å få på plass mer fleksible etter- og videreutdanningstilbud som er bedre tilpasset for arbeidstakere som er i full jobb. Særlig er denne muligheten viktig for små og mellomstore bedrifter som ikke har anledning til å la arbeidstakere være borte over lengre tid for å ta etter- og videreutdanning.

I april fulgte regjeringen opp med å etablere Kompetanseprogrammet som skal skape flere nye tilbud som arbeidslivet etterspør, blant annet ved å gi tilskudd til fleksible videreutdanningstilbud. Programmet skal også møte arbeidslivets utfordringer ved å gi støtte til bransjeprogrammer der staten og partene i arbeidslivet samarbeider om å øke deltakelsen i kompetanseutvikling innenfor utvalgte bransjer.

Realiteten er at viktige kompetanse­tiltak for arbeidslivet nedprioriteres i forslag til neste års stats­budsjett

Svikter på gjennomføringen

Regjeringen følger opp kompetansereformen med å kutte ti millioner kroner til Kompetanseprogrammet sammenliknet med bevilgningene for inneværende år, (inkludert revidert budsjett). Det er en svak start, selv i et unntaksår der de kortsiktige utfordringene står på rekke og rad.

Regjeringen har gjort mye bra for å hjelpe de som er rammet av koronakrisen med kortsiktige, gode kompetansetiltak. Den har blant annet etter forslag fra Akademikerne gjort det mulig å studere mens man går på dagpenger, en ordning som varer frem til sommeren, og som forhåpentligvis bli permanent. Det er viktig for mange permitterte og arbeidsledige.

Vi må imidlertid klare å løse både de kortsiktige og langsiktige utfordringene. Klimakrisen og teknologiendringer settes ikke på pause selv om vi står oppe i en pandemi. Arbeidslivet endret seg raskt før koronapandemien nådde Norge, og pandemien skaper ytterligere behov for omstilling og kompetanseheving i mange bransjer.

Kompetanseprogrammet må utvikles til en spydspiss i kompetansepolitikken. Krisen viser oss hvor viktig det er at både myndigheter, tilbydere, arbeidsgivere og arbeidstakere kjenner til kompetansebehovene fremover slik at de er forberedt og kan sette inn riktige tiltak. Gjennom programmet må det kunne søkes om støtte til å utviklekonkrete tilbud som arbeidslivet etterspør, men også til å kartlegge kompetansebehov. Hvis ikke kan vi risikere at vi etablerer ordninger som ikke tas i bruk og tilbud som ikke treffer.

Hvis ingen skal gå ut på dato, er det viktig å komme godt – og raskt – i gang.

Det vet Asheim. Dersom vi ikke klarer å holde tritt med kompetanseutfordringene kan arbeidstakere bli skjøvet ut av arbeidslivet og Norge kan tape evne til innovasjon, miste konkurransekraft og arbeidsplasser kan gå tapt. Nå er det opp til Stortinget å styrke kompetanseløftet arbeidslivet trenger.