Vi må unngå et todelt helsevesen

SYNSPUNKT | Alle perspektivmeldinger, enten de er fra NAV, regjeringen eller NHO, viser at behovet for velferdstjenester vil øke kraftig fremover.

Kommuner som ikke benytter seg av solide institusjoner og leverandører vil derfor få et forklaringsproblem.

Vi må da si ja til de private bedrifter som har vist at de fornyer og effektiviserer offentlig sektor.

Den norske modellen betyr lik tilgang på helse og velferdstjenester som man ikke trenger å betale for. De er like tilgjengelig for alle.

Onde tunger prøver i disse dager å skape et inntrykk av at denne verdien er under press fra de bedriftene og institusjonene som leverer tjenester til kommune og stat.

Meg bekjent er det ingen partier, organisasjoner eller bedrifter i Norge som ønsker seg bort fra det velutbyggede, offentlig finansiert velferdssystemet vi har i dag.

Det som kan gjøre at folk blir interessert i å betale for private tjenester som går utenom det offentlige, er hvis det offentlige ikke lenger har råd til, eller evne til, å levere bra nok i forhold til hva pasienter, brukere, beboere og pårørende forventer seg. 

Med en stadig eldre befolkning vil statens forsørgerbyrde øke og sette press på offentlig sektor.

Hvordan stat og kommune velger å løse de forventede økonomiske og demografiske utfordringene, vil være avgjørende for hvilket helse- og omsorgstilbud eldre og andre pleietrengende vil ha i framtiden.

Dersom offentlig sektor ikke evner å effektivisere og omstille seg, vil Norge slite med å opprettholde samme velferdsnivå.

Det kan føre til et to-delt helse- og velferdssamfunn, der de som har råd kjøper seg bort fra dårlige offentlige tjenester, mens de som ikke har så god råd, blir stående uten mulighet til å velge bort en uverdig eller utilfredsstillende tjeneste eller botilbud. 

SSBs befolkningsframskrivinger indikerer at andelen av befolkning i arbeidsfør alder vil synke. I 2033 forventes forsørgerbyrden for den eldre delen av befolkningen å bli høyere enn hva det koster å forsørge barna.

Dette innebærer et enormt press på velferdsstaten. Pengebruk tilknyttet helse- og omsorgstjenester vil øke, og med færre yrkesaktive bak hver pensjonist, vil verdiskapningen forventes å synke.

Norge har de siste ti årene vært i en særstilling – nå går vi fra særstilling til omstilling. Vi har høy sysselsetting, høye oljeinntekter og lav arbeidsledighet som har beriket Norge, og sikret små forskjeller, samt et godt velferdssystem.

Dette gjør at vi kan å rigge og omstille Norge for den kommende eldrebølgen.

I det kommende kommunevalget vil mange stille seg spørsmålet: Hvem har best løsning for å sikre at vi fortsatt klarer å levere på den norske modellen, med høy kvalitet på de offentlig finansierte velferdsgodene?     

Pasienter og brukere i Norge, og i resten av verden, stiller stadig høyere forventninger og krav til helse- og omsorgstilbudet, vel vitende om at det stadig er mer som kan behandles med godt resultat.

Innfris ikke kravene, vil flere tendere mot å benytte helprivate velferdsløsninger. Dette kan unngås, dersom man får til samarbeid mellom offentlig sektor og private leverandører.

Et mangfold, eller en velferdsmiks, har vært den norske modellen i mange kommuner i snart en generasjon.

En slik miks, der man gir hverandre sunn konkurranse om å få kommunens og borgernes tillit, må bestå av private, ideelle og offentlige løsninger, men alt sammen innenfor det offentlige finansierte systemet.

Dette vil gi best kvalitet og ressursutnyttelse, og det vil gi kommunepolitikere god informasjon om hva en tjeneste kan bestå i og hva den bør koste.

Uansett om man har et fireårsperspektiv eller et førtiårsperspektiv, vil jeg mene at vi som bor i Norge har det felles at vi ser viktigheten av å sikre den norske velferdsmodellen, med offentlig finansierte tjenester som holder så høy kvalitet at du ikke trenger å kjøpe hverken sykehjemseng eller skoleplass for å ha et godt liv.

Alle kartlegginger viser at vi ikke ønsker oss et todelt helsevesen, der vi har offentlige institusjoner på den ene siden, og et helprivat tilbud på den andre siden.

Når vi fremover vet at handlingsrommet for stat og kommuners budsjetter vil bli mindre, så bør offentlig sektor bestrebe seg på å sikre at private og ideelle tilbydere også får lov å bidra til at den norske modellen overlever både eldrebølge og økte velferdsutgifter.

Det er ikke gitt. Men skal vi unngå et todelt samfunn, er dette sikkert: Vi må ha så god kvalitet i helse- og velferdstjenester at både Ola og Kari og Mohammed og Fatima ikke trenger å bruke egne midler for å få tilfredsstillende omsorg og velferd.