Velferdsmiks er den norske modellen

Anne-Cecilie Kaltenborn, administrerende direktør NHO Service og Handel.

SYNSPUNKT: Samarbeid er en suksessoppskrift som var grunnlaget for oljeeventyret som startet i 1969. Den var løsningen som skulle til da vi trengte titusener av nye barnehageplasser på 2000-tallet. Og samarbeid var løsningen da kommunene raskt trengte bosted og mottak under flyktningkrisen i 2015-16.   

De kommende tiårene vil demografiske endringer øke etterspørselen etter gode og effektive velferdstjenester.

Samtidig som behovene blir større, vil inntekter vi i dag tar for gitt reduseres. Statens inntekter fra olje og gass blir mindre. Dette vil skape et stort press på tjenestetilbudet og kreve av oss at vi blir enda flinkere til det vi alt er gode på: Samarbeide om å skape tjenester som er gode for innbyggerne, arbeidsplasser som er trygge for dem som jobber der og ordninger som er bærekraftige over tid. Dette er ikke tiden for å bryte med en modell som virker, men å samarbeide om å bli bedre. 

I vår velferdsmodell har kommunen ansvaret og betaler. Brukerne har lik tilgang på tjenestene, og tjenestene kan leveres av både offentlige og private. Det er en velferdsmiks som funker bra. Men det finnes helt klart ting vi bør diskutere:  

Hvordan skal vi reelt sett skaffe nok helseutdannede folk, uten å støvsuge omverdenen? Ville det være etisk å gjøre det i mange tiår fremover? 

Hvordan unngå å få et offentlig helsetilbud med to gir, når det garantert vil finnes noen som har mulighet til å skaffe seg de helsetjenestene som det offentlige ikke kan spandere på alle? 

Konkurranse er selvsagt ubehagelig, men antagelig det mest rettferdige systemet vi har for innkjøp. Hvordan rigge det til beste for pasienter og brukere? 

Hvordan sikre at det offentlige, som har og skal fortsette å ha ansvaret, får god kontroll både med private leverandører og med tjenester i egen regi? 

«Hvem skal ut? Hvem vil inn?» 

Som arbeidsgiverforeninger for alle typer aktører i Norge innen helse og omsorg og velferd – offentlige, private og ideelle – ser både Spekter og NHO Service og Handel den enorme kompetansen og den store viljen som finnes i Norge til å møte utfordringene vi vet kommer innen 10 år: Det vil bli mindre inntekter til staten, men større utgifter – særlig på grunn av at det blir flere eldre. De eldre lever i tillegg lenger og det blir stadig nye behandlingsformer som befolkningen forventer å få. Viljen og evnen til å ta ansvar for å sikre velferden fremover, finner vi både innenfor offentlige og private kompetansemiljøer. 

NHO Service og Handel og Spekter har samme vurdering og bekymring for at vi kaster bort tid på å diskutere «hvem som skal ut». Derfor følte vi et behov for å se hva som var «ground zero» i velferdsdiskusjonen i Norge – hva ville et utvalg meriterte og erfarne personer fra ulike politiske posisjoner si om morgendagens omsorgsutfordringer. Hva er man enig om? Hvor bør man lete etter svar?  

Grund-utvalget 

Spekter og NHO Service og Handel nedsatte et utvalg for å vurdere hva det går an å enes om. Utvalget ble ledet av professor Jan Grund fra OsloMet, og bestod av blant andre Bjarne Håkon Hansen, tidligere Ap-statsråd og Kristin Clemet, tidligere Høyre-statsråd.

Da rapporten nylig ble lagt frem løftet Bjarne Håkon Hansen frem barnehageforliket som «Norsk politikk på sitt beste.

Hvorfor er man profitør hvis man selger private helse og omsorgs­tjenester, men ikke hvis man selger bleier til den samme ­tjenesten?

Nå trenger vi i aller høyeste grad et omsorgsforlik», mente den tidligere statsråden, og la til:  

«Selvsagt må private bedrifter gå med overskudd, hvis ikke vil de ikke finnes lenger. Hvorfor er man profitør hvis man selger private helse og omsorgstjenester, men ikke hvis man selger bleier til den samme tjenesten? Når blir du profitør? Begge finansieres jo av den offentlige pengestrømmen».  

Nye samarbeidsformer

Grund-utvalget kom med konkrete forslag for å sikre at Norge får ut det beste av alle som ønsker å bidra, og jeg biter meg merke i flere av dem: 

Nye samarbeidsformer – anbud er ikke det eneste verktøyet i verktøykassa. 

Åpenhet omkring økonomi, eierskap og kvalitet, med nasjonale kvalitetsindikatorer som vi blir flinkere til å publisere. 

Ordnede lønns- og arbeidsvilkår, med tariffavtaler fremforhandlet av partene i arbeidslivet. 

Konkurransemekanismer som hindrer unormalt høye overskudd. 

Retningslinjer fra de private aktørene selv. 

De siste 20 årene har vi fått dobbelt så mange ansatte i kommunehelsetjenesten. Fra 2019 til 2026 vil vi få 24.000 flere 80-åringer.

Utfordringen er formidabel. I en slik situasjon trenger man ikke færre løsningsforslag, man trenger flere. Vi trenger en velferdsmiks.