To revolusjoner, ulik holdning

SYNSPUNKT Norges regjering markerer et gjennombrudd for digitalisering. Med egen minister har temaet endelig kommet opp på høyeste prioriteringsnivå i politikken. Digitalisering er også i ferd med å komme øverst på den strategiske dagsorden til svært mange norske virksomheter. Så også i norsk land- og havbruk.

Til lands og til vanns

For eksempel benytter Geno seg av stordataanalyser og kunstig intelligens for å avle opp en friskere og mer fruktbar kurase med stort eksportpotensial. Kunnskap innhentet med digital teknologi skal også brukes til å avle frem ei klima-ku med 25% lavere metan-utslipp over de neste ti årene, ifølge Hanna Storlien fra Geno. Et annet eksempel er forskningsprosjektet Future Farm. Her benytter TINE, Felleskjøpet, Yara, NMBU og inFuture sensorer, stordata og kryptoteknologi for å optimalisere driften for bonden.

Det er ikke bare til lands det skjer. Havbruket tar også grep. For eksempel er SalMars havmerd utstyrt med tusenvis av sensorer. Dataene fra disse sensorene vil gi ny innsikt i fisken, miljøet og samspillet mellom de to.

Norsk primærnæring ligger langt fremme i å utnytte potensialet i digitaliseringen. Bildet er imidlertid et helt annet når vi ser til den andre store teknologirevolusjonen: genteknologien.

Begrensninger

Kunnskap om gener er allerede en viktig del av norsk plante- og husdyravl. Ørsmå forskjeller, kartlagt ved hjelp av avanserte algoritmer, avgjør om Genos kalver blir avlsdyr eller middag. Slike metoder vil også være avgjørende for utvikling av klima-kua.

Potensialet er imidlertid begrenset til genvariasjonen som allerede finnes i avlsmaterialet. Med nye genteknologier som CRISPR er mulighetene større. Seniorrådgiver Sigrid Bratlie i Bioteknologirådet har innsiktsfullt formidlet, både i media og i foredrag, hva genredigering er og kan bety. Med doktorgrad innen molekylærbiologi kan hun feltet svært godt.

Tørråte-resistente poteter som ikke må sprøytes, hornløse kyr som ikke må fysisk avhornes, griser uten rånesmak som ikke må kastreres og laks som ikke blir angrepet av lakselus. Dette skal norske næringsaktører forsøke å utvikle ved hjelp av genredigering.

Skyggesiden

Hvorvidt disse produktene blir å finne på middagstallerkene i fremtiden, er imidlertid et annet spørsmål. For mens vi har akseptert at digitalisering ikke er noe vi kan velge oss bort fra, sier norske forbrukere og produsenter fortsatt prinsipielt nei til genmodifisert mat. Både digitalisering og genteknologi stiller oss overfor krevende etiske problemstillinger. Skyggesiden av genmodifisering kan være svært dramatisk, noe Kinas første CRISPR-babyer har vært en foruroligende illustrasjon på. Ikke bare er det etisk uansvarlig å redigere genmaterialet for mennesker på denne måten, men det er nå avdekket at CRISPR-behandlingen utilsiktet kan ha forbedret barnas kognitive evner.

Likevel, hvis vi velger oss helt ut av moderne genteknologi, hva kan vi tape?

Vi kan tape på det internasjonale markedet. Når hovedkonkurrenten til norsk svineavl har laget en CRISPR-gris som ikke lenger blir smittet av et virus som koster amerikanske svinebønder 650 millioner dollar hvert år, er det ikke rart det er bekymring for om Norge i fremtiden fortsatt kan levere avlsmateriale til USA. Og dersom Canada, Skottland eller Chile vinner kappløpet om å lage en lakselus-resistent laks, vil det merkes i norsk akvakultur. Utviklingen går nemlig svært raskt i andre deler av verden. I land som Kina, USA og Sør-Amerika er de første genredigerte matproduktene allerede på vei ut på markedet.

Endringskraft

Enda viktigere enn markedsmakt er behovet for mer effektiv og bærekraftig matproduksjon, og rask tilpasning av maten til et skiftende klima for å sikre stabil matforsyning. Etter fjorårets tørkesommer har norske planteforedlere presset på seg for å utvikle blant annet korn- og potetsorter som tåler både fukt, tørke og svingninger i temperatur. Et av de kraftigste verktøyene i kassen, genredigering, vil imidlertid være uaktuelt å ta i bruk dersom ikke norske forbrukere og produsenter vil ha det.

Det er svært viktig at vi har en god og kunnskapsbasert samfunnsdialog om bruk av genteknologi fremover, slik vi kan utnytte potensialet for positiv utvikling. På samme måte som for digitalisering og all teknologi for øvrig, har vi imidlertid også et ansvar for å bruke genteknologi på måter som ikke truer sikkerheten, og som er i tråd med samfunnets verdigrunnlag.

Digitalisering og bioteknologi har sammen stor endringskraft for norske primærnæringer, med betydelige synergieffekter.