Tjenester – vår nye eksportvare

En viktig trend i Norge og verden vil være at et stort og kjøpesterkt marked vil vokse frem i takt med en aldrende befolkning som vil etterspørre hjemmetjenester og innovativ «tjenestefisering» på en rekke områder. Viktige stikkord er helse og omsorg, opplevelser for økt livskvalitet, bistand med alt fra renhold, vedlikehold i hjemmet, hage, netthandel, mat/dagligvarer og tilbringertjenester, alarmtjenester og sikkerhet.

Når vi i fremtiden gradvis skal venne oss til mindre inntekter fra olje- og gassindustrien, må vi sørge for å skape både merverdi og sysselsetting på nye måter. Tjenestesektoren vil være en sterk driver i denne verdiskapingen, både bedrifter innen business-to-business- og business-to-consumer-markedene.

«Norge har naturgitte ­fordeler innen hav og energi, men vi har kultur­gitte fordeler innen ­tjenester av høy kvalitet»

Det er fortsatt ganske nytt for oss at tjenestesektoren også vil være viktig som norsk eksportvare, men nettopp fordi norske tjenesteleverandører kan lykkes overfor både offentlige og private innkjøpere i utlandet, må vi sørge for at de får tilgang på hjemmemarkedet først.

Norsk tjenesteeksport

I dette perspektivet er offentlig sektors rolle som innkjøper viktig: Gjennom offentlige anskaffelser gis tilbyderne økonomisk mulighet for å utvikle tjenester, insentiv for å skape mer lønnsomhet og større handlingsrom for å vokse.

Det påstås likevel fra enkelte, for eksempel fra LO-lederen i Dagens Næringsliv 20. august, at det ikke skapes «én ny arbeidsplass» når offentlig sektor kjøper en tjeneste i stedet for å drive tjenesten selv.

Det er selvsagt feil.

For det første dekker tjenestesektoren på mange områder et behov det offentlige selv ikke leverer noe på.

For det andre opererer LO her med et forlatt syn på næringslivet: de snakker som om det kun er innenfor eksport av råvarer og industriprodukter det går an å tjene penger. Det er lenge siden det var slik. Men for at norske tjenesteleverandører og service-gründere skal lykkes i eksportmarkedet, må de få bygget seg sterke i hjemmemarkedet, slik som konkurrentene.

Vi kjenner til store utenlandske servicesuksesser som danske ISS, franske Sodexo og britiske Compass Group – giganter innen tjenesteleveranser. I Norge kan vi være stolte av aktører som TOMA på renhold, vaktmestertjenester, kantinedrift og eiendomsservice; NOKAS og Sector Alarm innen sikkerhetstjenester; og Norlandia innen velferd og helse, som alle har vokst seg store og blitt norske tjenesteeksportbedrifter.

Norge har naturgitte fordeler innen hav og energi, men vi har kulturgitte fordeler innen tjenester av høy kvalitet.

Det er viktig for norsk økonomi og verdiskaping av disse lykkes, og få sektorer er så arbeidsintensive – altså ansetter mange folk – som disse.

Men dersom vi skal oppleve vekst i denne sektoren, må vi ikke la hjemmemarkedet forvitre. Kommuner og statlige innkjøpere må se at deres forbrukermakt er viktig: deres innkjøp av tjenester kan utgjøre et marked der norske aktører får tilgang.

Vi mener offentlige innkjøpere bare bør gjøre det samme innenfor tjenesteinnkjøp som innenfor teknologi, industri og andre produkter: være en krevende kunde som bidrar til at private leverandører blir bedre og bedre.

Aldersvennlige tjenestesektor

Vi ser også et stort potensial for verdiskaping og sysselsetting i forbrukermarkedet for tjenester i årene som kommer. Økt kjøpekraft i en aldrende befolkning vil gjøre at tjenestesektoren vil bli stadig mer interessant for folk flest.

Et tilbud som «luft hunden» eller «klipp plenen» blir stadig mer aktuelle hjemmetjenester, ettersom det blir flere som blir eldre men fortsetter å bo hjemme. Regjeringen har selv lansert «Leve hele livet» som motto for sin nye satsning på eldreomsorg, hvor ett av målene er at folk skal kunne bo hjemme så lenge som mulig og hvor de rettighetsbaserte tjenestene skal leveres der, og ikke i institusjon. Det er en ekstra utfordring for samfunnet når vi vet at aldringen blir mer markert i utkantstrøk enn i byene.

Alt i dag ser vi at stadig flere mennesker, både pensjonister og småbarnsforeldre, kjøper renholdstjenester. Bransjen melder om økt etterspørsel. En utfordring er imidlertid at store deler av dette markedet i dag er svart. NHO Service og Handel har sammen med fagbevegelsen et engasjement i kampen mot svart arbeid og annen arbeidslivskriminalitet. Selv om søkelyset er satt skarpere på svart arbeid, vet vi fortsatt ikke hvor mange mennesker som i dag jobber på denne måten. Vi vet bare at det er mange.

Og vi vet at det er et tap både for den enkelte som jobber svart og for samfunnet. Den som jobber svart står uten sikkerhetsnett og sparer ikke til pensjon, og det er som oftest kvinner.

Samfunnet går glipp av milliarder i skatteinntekter. Den ansatte, som i mange tilfeller heller ikke snakker norsk eller har nettverk i landet, er eksponert hvis de skulle bli utsatt for ubehageligheter – ingen vet jo hvor de befinner seg, og de har ikke interesse av å fortelle om det. Jeg tror egentlig ikke de som kjøper tjenestene heller liker at de bidrar til å styrke et svart marked, der både arbeidstaker og storsamfunnet snytes.

Kan gi mer svart arbeid

Svart arbeid har vært på den politiske dagsorden i mange tiår, men regjeringer av skiftende farge har foreløpig lite annet å vise til enn holdningskampanjer og regelverk, samt økte bevilgninger til etterforskning. Dessverre uten den virkning som vi alle ønsker.

Vi har et ansvar for å sikre at vi ikke går rett i fella og peker på at folk må bo hjemme lenger, bruke mer hjemmetjenester, og så bli overrasket når det viser seg at dette mater den svarte og useriøse virksomheten som ikke registreres noe sted.

Politikere av alle farger bør ta en studietur til Sverige og undersøke hva de har gjort for at det i dag praktisk talt ikke er svart arbeid knyttet til hjemmetjenester som renhold, som leveres til husholdningen.

Utviklingen av tjenestesektoren vil bli en jobbskaper i Norge, og vi må sørge for at rammene er gode for de som vil bygge disse norske bedriftene