Tempo, data og tverrfaglighet setter regjeringens AI-politikk på prøve

SYNSPUNKT| Digitaliseringsminister Nikolai Astrup bekjentgjorde forrige uke at regjeringen vil lage en nasjonal strategi for kunstig intelligens. Astrup viser både til hvor viktig det er å utnytte mulighetene AI gir, og å forsvare oss mot utfordringene. Det er et godt utgangspunkt.

Spørsmålet er om arbeidet blir ambisiøst nok.

Digitalisering endrer ikke bare samfunns- og næringsliv, det endrer også spillereglene for politikken. Politikkens virkemidler har frem til nå i all hovedsak dreid seg om håndfaste produkter og eiendeler, som befinner seg på faste, fysiske steder. I tillegg til at denne politiske arven gjør det krevende å møte digitaliseringen, er tempoforskjellene en utfordring. Digitale bedrifter er som en horde geparder i et glassmagasin. De beveger seg fort og ødelegger ting. Mange følger filosofien vekst først og overskudd etterpå. Utnytt digitale muligheter når de oppstår. Test dem i markedet og se hva som skjer. I kjølvannet av dette blir eksisterende forretningsmodeller utfordret og endog ødelagt. Dette tempoet møter saktekvernende politiske prosesser.

Det gjør de nye kjempene til noe annet enn det politikken er vant til å håndtere. Den er tilpasset de gamle kjempene, ikke de nye. Som en illustrasjon har OECD sammenlignet de nye og de gamle kjempene. Bilsektoren følger de gamle lovene om skalafordeler. Det har gitt en kraftig konsentrasjon. I 1990 hadde de tre store amerikanske bilprodusentene - Ford, General Motors og Chrysler - en omsetning på 250 milliarder dollar, en verdsettelse på 36 milliarder og 1.2 millioner ansatte. I 2016 hadde de fire store digitale selskapene - Alphabet, Facebook, Amazon og Apple - en omsetning på nær det doble med kun halvparten så mange ansatte. Og en samlet verdsettelse på 8 ganger så mye som de tre store fra 1990-tallet.

• LES OGSÅ | Forskningssjefens to-do-liste til digitaliseringsministeren

Nærings- og arbeidslivspolitikken handler ikke lenger bare om arbeid og kapital. Nå handler den også om data. Store datastrømmer er livsnerven til AI. Det som fremstår som gratistjenester er i realiteten en forretningsmodell basert på datatilgang. Google tilbyr en fremragende karttjeneste gratis, mot at brukerne deler sine data. Brukerne får sanntidsinformasjon om køer og reisetider. Googles AI får innsyn i trafikkmønstre og deres algoritmer lærer fortløpende. Hvem som skal ha anledning til å samle, eie og kontrollere data blir helt sentralt for svært mange politiske spørsmål fremover.

Når dette skal reguleres må norske politikere ha begge tanker i hodet samtidig. Både mulighetene og utfordringene. For eksempel ser vi at innføringen av personvernforordningen slår ulikt ut hos ulike selskaper. Hensikten med GDPR har blant annet vært å bidra til økonomisk og sosial fremgang. Likevel, for mange norske organisasjoner er det mer enn krevende nok ikke å være brudd med bestemmelsene. Utnyttelse av mulighetene i GDPR er for mange uoverkommelig. Delvis fordi det er komplisert, men ikke minst fordi det krever digitalinnsikt som store deler av de etablerte virksomhetene mangler. Facebook på sin side mangedoblet staben i sin databeskyttelsesavdeling da GDPR ble varslet. Joda, for å være i minst mulig brudd med bestemmelsene, men også for å utnytte mulighetene. Den nye, norske AI-strategien bør legge til rette for at norske private og offentlige aktører kan klare det samme.

Kunstig intelligens og maskinlæring er egne fagfelt, men fremskritt innen AI fordrer også tverrfaglighet. Kombinasjonen av sektorkompetanse og dyp datainnsikt, miksen av kunnskap og komplementære ferdigheter, er nødvendig og gir fortrinn til gravitasjonssentra som Silicon Valley. Denne blandingen av digital spiss og bredde bør vi finne igjen i kompetansepolitikken. Det tverrfaglige ligger i digitaliseringens natur. Det betyr også at politikken i seg selv må bli tverrgående. Det forutsetter samarbeid på tvers av departementer med ulike tradisjoner og kultur. Samarbeid på tvers av direktorater og organer med forskjellige mål og metoder. Skal regjeringen få det til, kan ikke digitalministeren være en «Johan uten land» uten reell makt og myndighet. Offentlige myndigheter kan med hell styrke sin digitalkompetanse ved selv å anvende store datastrømmer og -analyse. Gjennom det kan politikkutforming, -iverksetting, ­‑evaluering og -håndheving forbedres. Vi trenger alle gode krefter og verktøy i det nye farvannet vi nå seiler inn i.

Camilla AC Tepfers er parter og gründer i inFuture