Smertefull framtid i Syria

Dagens Perspektiv presenterer analyser og kommentarer fra eksperter, fagpersoner og politikere fra andre deler av verden.

Denne uken: Carl Bildt. Han er tidligere svensk statsminister og utenriksminister.

Det første spørsmålet er enklest å svare på. Når vi ser tilbake, er det åpenbart at Syria gikk tapt allerede i 2011, da folkeopprøret brøt ut.

Ettersom president Bashar al-Assads regime blankt avslo ethvert forslag som kunne løst konflikten på en fredelig måte, var ingen utenforstående makt villig til å intervenere. Alle håpet i stedet at en kombinasjon av sanksjoner, FN-diplomati og flere halvhjertede forsøk på å støtte en «moderat» opposisjon, til slutt ville knekke regimet.

Slik gikk det ikke. Fundamentalistiske krefter vant politisk støtte og territorium, og etter nederlaget i 2015 fikk Assad støtte fra annet hold, inkludert Iran-støttede militser og det russiske militæret. Selv om kurderne i Nord-Syria hadde blitt fratatt sine rettigheter i lang tid, fikk de ingen unnskyldning før Assads regime var under hardt press. Denne innrømmelsen gjorde imidlertid at kurdiske militser avstod fra å fortsette kampen mot Assad.

I dag avskyr derfor store deler av den syriske opposisjonen kurderne.

Med dette utgangspunktet, valgte USA å støtte de kurdiske YPG-styrkene. USA hadde i lang tid påpekt YPGs nære relasjon til Kurdistans arbeiderparti (PKK), som er betegnet som en terrororganisasjon av både USA, EU og Tyrkia. Avgjørelsen var ikke i tråd med en langsiktig strategi, men tilfredsstilte likevel de kortsiktige, taktiske behovene. I tillegg viste det seg at støtten til YPG i stor grad bidro til å frata IS territorium.

Bekjempelsen av IS kunne vært en gylden mulighet til å enes om en felles politisk prosess for å løse den større konflikten. To forslag ble presentert. Det ene innebar å etablere en kurdisk/YPG-styrt enhet i det nordlige og nordøstlige Syria. Men det ville selvfølgelig skapt vrede blant tyrkerne, som på ingen måte var klare til å godta at PKK skulle oppholde seg langs landets grenser. Dette scenarioet ville også ført til at kurderne fikk kontrollere betydelige deler av ikke-kurdisk territorium, i tillegg at det hadde krevd langvarig tilstedeværelse av amerikansk militære.

Det andre forslaget innebar å arbeide for en bredere politisk avtale, med mål om å skape en inkluderende styringsstruktur som kunne aksepteres av regimet i Damaskus. På sikt kunne denne prosessen ledet til en avtale som likner den man har i Nord-Irak, der kurdiske selvstyringsmyndigheter (KRG) samarbeider tett med Tyrkia.

Ingen av de to alternativene lot seg realisere.

Denne krisen fortjener en plass i rekordboken for utenrikspolitiske katastrofer

USAs posisjon endret seg, og da Trump-administrasjonen avviste det første alternativet og aktivt frarådet det andre, var en krise uunngåelig.

Det hele ble utløst av en telefonsamtale der den amerikanske presidenten Donald Trump ga Tyrkias president, Recep Tayyip Erdogan, grønt lys til å sende væpnede styrker inn i Syria. Trump besluttet deretter at amerikanerne skulle forlate regionen med umiddelbar virkning, og strødde salt i såret ved å annonsere det hele på Twitter. Det sjokkerte både kurderne og flere av hans egne rådgivere.

Etter dette har alt gått i feil retning. Med svekket troverdighet, i ruinene av presidentens Twitter-utbrudd, har amerikanske tjenestemenn desperat prøvd å skape en form for enighet. I mellomtiden flykter kurdere – hovedsakelig sivile – fra tyrkiske bomber, mens FNs sikkerhetsråd – i velkjent stil – forblir tause. Europeerne har derimot fordømt det hele og alle involverte parter.

Denne krisen fortjener en plass i rekordboken for utenrikspolitiske katastrofer. Frøene som startet storbrannen ble imidlertid plantet lenge før den beryktede telefonsamtalen mellom Trump og Erdogan. Men i fravær av politisk stabilitet, var forholdene lagt til rette for en krise. Nå gjenstår det å se om man kan enes om en konstruktiv vei for tiden fremover.

USA har akseptert Tyrkias ønske om å etablere en bred sikkerhetssone i det nordlige Syria. Russland har på sin side forhandlet frem en slags avtale mellom YPG og Assad-regimet. Samtidig kan det bli krevende for USA å bevare relasjonen til Tyrkia, ettersom russiske og syriske styrker er i ferd med å tre inn i noen av de områdene USA har trukket seg ut av. For EU sin del gjenstår det få alternativer.

Siden de allerede har kuttet båndene til samtlige politiske kontakter sentralt i det tyrkiske regimet, har EU et svært begrenset handlingsrom i denne siste krisen.

Logikken tilsier at alle relevante parter i regionen burde møtes og forsøke å enes om en avtale. I tillegg til KRG, Irak og andre arabiske land, må også Tyrkia, Iran og det syriske regimet få en plass rundt bordet. Selv om Assad-regimet er assosiert med en rekke grusomheter og overgrep, er det ikke mulig å forhandle frem en avtale uten at de deltar.

Dette vil være svært krevende samtaler. Flere parter er nødt til å akseptere store nederlag og samtidig vise at de står støtt i møte med harde realiteter. Håpet om et demokratisk Syria gikk dessverre tapt for flere år siden. I dag må den høyeste prioriteten være å gjenvinne stabilitet og forhindre fremtidige katastrofer.

Det finnes ikke lenger noen gode alternativer – kanskje har de aldri eksistert.