Sinne som drivkraft og snublestein

Sinne er i vinden for tiden. I USA snakkes det om at det var «sinnapopulistene» som banet veien for Trump til Det hvite hus.

Sinnet i det amerikanske samfunnet har ikke lagt seg, så Trump kan bli gjenvalgt.

Det er frustrasjon og sinne som driver «de gule vestene» i Frankrike til holde ut med demonstrasjoner uke etter uke. Sinne var en tid så sterkt at det var så vidt Emmanuel Macron maktet å holde seg ved makten.

I Storbritannia har brexit-konflikten utløst sinne både blant tilhengere og motstandere.

I flere europeiske land rir høyreekstremister på en sinnebølge. Noen lar sinne de kjenner på få utløp i vold.

Det er frustrasjon og sinne som driver «de gule vestene» i Frankrike til holde ut med demonstrasjoner uke etter uke

De sosiale medier bidrar til at sinnet får bedre vekstvilkår enn i tidligere tider.

Facebook har nærmest gjort sinne til en forretningside. Algoritmene som styrer hva som kommer opp i feeden prioriterer innlegg/statusoppdateringer som har temperatur og sinne. Sinte innlegg slynges rundt i ekkokamrene og får en forsterkende effekt. Folk egger hverandre opp og danner et fellesskap omkring en mening. Motforestillinger drukner i engasjementet.

Medieprofessor Frederic Filloux i Frankrike, som hver mandag sender ut sitt nyhetsbrev til tusenvis av mottakere, mener «de gule vestene» er et resultat av Facebook.

Det ble skapt et «sinnefellesskap» som det saklig sett var sviktende dekning for. Kunnskap og refleksjon manglet. Etter hvert har det blitt færre «gule vester» fordi det ikke er klart hva som egentlig samler dem ut over sinne og protest.

Når sinne og frustrasjon brer seg i et samfunn, nytter det ikke for makthaverne og eliten å hevde at de misforstår og at det ikke er grunnlag for det sinnet de kjenner på. Der må ta sinnet på alvor og stille vurdere endringer som gjør at folk kan bli mer fornøyd med tingenes tilstand. Det er lettere sagt enn gjort.

Sinnet er både en fare og mulighet. Sinne kan få mennesker til å foreta seg handlinger de i ettertid angre på. Sinnet kan også gi mennesker mot og handlekraft.

Sinne har bidratt til at folk har samlet seg og drevet tyranner fra makten. Sinne har også før til at mobben har angrepet uskyldige.

Vanligvis opptrer statsledere uten å vise sinne eller sterk frustrasjon. Lederen for Sovjetunionen, Nikita Khrusjtsjov, tok under en debatt i FNs generalforsamling av seg skoen og slo den i talerstolen. Slik fikk han i alle fall understreket at han mente det han sa.

Donald Trump liker å opptre både som hissigpropp og smørblid diplomat.

Når han herjer på med spissformuleringer og karakteristikker som nører opp under tilhengernes sinne, gjør han det for at de skal vite at han er deres mann. Ikke alle tror det er slik han tenker. De frykter at USA har en president som ikke har kontroll over sine følelser.

Henry Kissinger, USA legendariske utenriksminister en tiårsperiode fram til 1977, blant annet under Richard Nixon, sa en gang at han passet på aldri å være følelsesmessig trukket opp når han skulle fatte en beslutning. Idealet var den rasjonelle, kunnskaps- og faktabaserte avgjørelse.

Det var de som kritiserte ham for denne uttalelsen med henvisning til at følelser må være med å danne basis for gode og ansvarlige beslutninger.

Når sinne og frustrasjon brer seg i et samfunn, nytter det ikke for makthaverne og eliten å hevde at de misforstår

Hanna Arendt, statsviter og en av de ledende politiske tenkere i det forrige århundre, er opptatt av det hun kaller en «utvidet mentalitet», evnet til å se virkeligheten fra andre synsvinkler. Pax forlag har nylig utgitt antologien «Politikk i dystre tider» som viser at hun er mer aktuell enn noen gang. I sitt hovedverk Vita Activa skriver hun:

«Jo flere menneskers standpunkter jeg har til stede i hodet, mens jeg funderer over en gitt sak, og jo lettere jeg kan se for meg hvordan jeg ville føle og tenke hvis jeg var i deres sted, desto bedre blir min evne til å tenke representativt, og desto mer gyldig vil konkusjonene og, altså meningsoppfatningen min bli».

Slik taler en sann demokrat som lar beslutninger modnes fram i det motsatte av de sosiale mediers ekkokamre.